Midt i konflikten om samvær mellom foreldrene, står barnet. Det er et sted ingen barn ønsker å være, skriver forfatterne av dette innlegget.
Midt i konflikten om samvær mellom foreldrene, står barnet. Det er et sted ingen barn ønsker å være, skriver forfatterne av dette innlegget. Foto: Illustrasjonsbilde: Pål Schaathun / TV 2
Mening

Stans av samvær – nødvendig beskyttelse eller alvorlig feilgrep?

Barn og foreldre trenger rask, kompetent og mer koordinert hjelp når samvær har blitt stanset, mener kronikkforfatterne.

TV 2 har satt et viktig søkelys på at mange foreldre opplever at samvær med egne barn stanses av den andre forelderen.

Fordi vi ikke vet nok om omfang, mulige konsekvenser og gode tiltak, risikerer mange barn og foreldre å miste uerstattelige år i en av livets viktigste relasjoner.

Et sted ingen barn ønsker å være

Stans av samvær uten at foreldrene er blitt enige om det, er en kjent problemstilling i familievernet. En vanlig begrunnelse er at barnet selv ikke vil på samvær, men foreldrene er ofte helt uenige om årsaken og hevder at det er den andre som er skyld i barnets vegring for samvær.

Øvrig familie, fagpersoner og forumer på nett kan opptre som ensidige støttespillere og ekkokammer, og ytterligere forsterke polariseringen mellom foreldrene.

Midt i kampen mellom foreldrene står barnet. Det er et sted ingen barn ønsker å være.

Barnet trenger hjelp

For en del barn handler motvilje mot samvær om at de ikke har fått hjelp til å håndtere følelsesmessige reaksjoner på foreldrenes samlivsbrudd, eller at vanlige foreldre-barn-konflikter ikke har blitt løst på en god måte. Ofte har begge foreldrene bidratt til at det for barnet fremstår som eneste utvei å avvise en av sine foreldre.

Men at barnet vegrer seg for samvær er ikke det samme som at langvarig brudd i kontakt er det beste for barnet. Det bør heller forstås som et signal om at noe har blitt for vanskelig for barnet, som det trenger å bli forstått på og få hjelp med.

Vi ser også at barn kan bli påvirket av en forelder som er bitter og uforsonlig etter samlivsbruddet. Barnet kan utvikle et overdrevet og ensidig negativt bilde av en av sine foreldre, og kan dermed urettmessig miste alt det verdifulle forelderen og dens nettverk kunne gitt barnet.

I tillegg kan barnet være utsatt for emosjonell omsorgssvikt fra den forelderen det da blir boende hos på heltid. At barn kan trenge noe helt annet enn det det gir uttrykk for, utfordrer oss som fagpersoner når vi skal lytte til og legge vekt på barnets mening.

Bekymret for konfliktnivået

Barn kan også vegre seg for samvær fordi de har opplevd vold og omsorgssvikt fra den forelderen. Når omsorgen ikke er god nok i det ene hjemmet, må barnet slippe å bli presset til å ha samvær og bli beskyldt for å være påvirket.

For noen barn er det nødvendig at samvær begrenses eller stanses. For andre er det et alvorlig feilgrep som fører til en forverret situasjon for barnet. En så viktig avgjørelse bør ikke være opp til barnet eller den ene forelderen å ta på egenhånd. Likevel er det det som ofte skjer.

Vi er bekymret for konfliktnivået og handlingslammelsen vi ofte ser rundt barn som ikke vil på samvær. Vedvarende foreldrekonflikter og en feil forståelse av barnets vegring kan få alvorlige konsekvenser.

Kan utvikle depresjon

Studier fra USA tyder på at det å avvise en forelder etter samlivsbrudd er forbundet med negative utfall for barnet, som skyldfølelse, depresjon, tilknytningsproblemer og adferdsproblemer.

En ny, norsk studie (Meland, Breidablikk og Thuen, 2021) fant at tap av kontakt med far etter samlivsbrudd medførte økt risiko for psykiske og fysiske helseplager og nedsatt selvvurdert helse, livstilfredshet og selvtillit. Mange av barna vi møter som ikke vil på samvær, viser tegn på betydelig stress og belastning, for eksempel depressive symptomer, skolevegring, selvskading og sterke følelsesutbrudd.

Tre nøkkelfaktorer

Hvis foreldrene ikke klarer å enes om en god forståelse av barnets vegring, bør de kunne oppsøke rask, kompetent og koordinert hjelp som fører til en bedret situasjon for barnet. Denne hjelpen er per i dag ikke god nok.

Tid: Vår erfaring er at instansene som skal hjelpe barn og foreldre bruker for lang tid på å forstå hva barnets vegring handler om. Da har problemene ofte eskalert og blitt mer fastlåst. Risikoen for negative konsekvenser for barnet øker dess lengre tid det går uten en avklaring.

Kompetanse: I tjenestene som møter familiene er det varierende kunnskap om barn som ikke vil på samvær. Vårt kompetanseteam mottar mange tilbakemeldinger fra fagpersoner om at temaet er høyaktuelt og behovet for kompetanseheving stort. Mange fortvilte foreldre tar også kontakt. De er bekymret for egne barn og opplever en maktesløshet i møte med tjenester som ikke forstår eller klarer å avhjelpe problematikken.

Samarbeid: I flere av familiene er mange instanser involvert. Det kan være familievern, barnevern, domstol, BUP, helsesykepleier, Statens Barnehus m.fl. Ofte er det lite eller ingen samarbeid mellom disse. Resultatet blir altfor ofte at familien ikke får riktig hjelp, og barnets situasjon forblir uløst.

For barnas skyld haster det med kompetanseheving og bedre samarbeid mellom instansene, slik at barn og foreldre får riktig hjelp til rett tid.

Relatert