STARTEN PÅ EN NY ÆRA: Jakob Ingebrigtsen er i ferd med å snu opp ned på maktbalansen i internasjonal friidrett.
STARTEN PÅ EN NY ÆRA: Jakob Ingebrigtsen er i ferd med å snu opp ned på maktbalansen i internasjonal friidrett. Foto: Tiziana Fabi
Analyse

De som tror at alle stiller likt på startstreken, tar feil

Fenomenet Jakob Ingebrigtsen er i ferd med å ryste internasjonal friidrett i grunnvollene

I Norge er det selvsagt ikke noe annet enn jubel over at Jakob Ingebrigtsen for alvor er i ferd med å overta posisjonen som verdens beste løper.

Men at det skjer er ikke uproblematisk for mange mennesker i industrien rundt friidretten.

De siste 40 årene har langdistansene vært dominert av afrikanske løpere. Fra høylandet i Kenya og Etiopia har verden blitt eksponert for gudbenådede løpere som Haile Gebreselassi, Daniel Komen, og Eliud Kipchoge. Alle sammen er utøvere som har skapt en sannhet om at genetikk og afrikansk opprinnelse er en forutsetning for å sprenge grenser i langdistanseløping.

At dagens østafrikanske helter blir parkert av en hengslete og bleik nordmann fra Lura passer derfor ikke inn i hvordan friidretten er bygd opp kommersielt.

Selv om de sportslig sett allerede er blant de største, så er Team Ingebrigtsen fortsatt bare en liten familie på tur i det som er en stor industri.

Og bak de fleste av de afrikanske løpertalentene er det pengesterke europeiske firmaer som ikke synes noe om at det gamle verdensbildet blir rokket ved.

Internasjonal friidrett har i årtier blitt styrt av kommersielle interesser, innflytelsesrike utstyrsprodusenter, og managere som alle har en felles interesse.

Penger.

Arrangørene betaler de beste utøverne for å stille opp. Det utbetales bonuser ved rekorder. Og dette påvirker også det sportslige opplegget.

Ta løpet i Firenze for eksempel. De som tror at alle stiller likt på startstreken tar feil. Ulike løpsopplegg kan være avgjørende for hvor fort de ulike utøverne presterer. Noen vil ha jevn fart med progresjon. Andre vil ha høy fart fra start for å splitte feltet.

Og derfor er farten som settes ofte avgjørende for hvem som kommer til å prestere bra.

Men det er ikke arrangøren som selv bestemmer hvor fort det skal løpes.

I Firenze var det løperne som tilhører firmaene Global Sports og Global Athletics som fikk bestemme farten på harene. Jakob Ingebrigtsen måtte altså pent innrette seg etter konkurrentene da løpsopplegget han skulle spikres.

Og dette er en konsekvens av at jaget etter rekorder, og gode tider i friidretten har blitt viktigere enn det å vinne selve konkurransen. Ikke bare for mangementer, og arrangører – men paradoksalt nok også for utøverne. For lønna til atletene blir betalt i forkant – uavhengig av resultatet i løpet de er betalt for å delta i.

Dette gir selvsagt en viss grad av klasseskille utenfor banen også.

Mens de store managementene til de mest kjente afrikanske og amerikanske løperne stiller med egne team av trenere og fysioterapeuter, så reiser Team Ingebrigtsen rundt alene. Pappa Gjert Ingebrigtsen er som regel til stede på alle Diamond League-stevner. Men de har ikke med seg medisinsk støtteapparat. Friidretten har nemlig ikke noe landslag med et fast støtteapparat utenom mesterskapene.

På Diamond League-stevnene rundt i Europa må Team Ingebrigtsen greie seg selv.

Før løpet i Firenze våknet Jakob Ingebrigtsen med en stiv nakke etter å ha ligget forkjært om natta. Da måtte Gjert Ingebrigtsen løpe rundt på utøverhotellet for å «låne» en massør fra konkurrentene for å få sønnen klar til start.

Og det er summen av alle disse faktorene som må regnes inn når man skal vurdere hva som er mulig for Jakob Ingebrigtsen å prestere i framtiden.

For fysisk sett er det ingenting som står i veien for at Ingebrigtsen skal løpe ned mot 12.30 på 5000 meter. Talentet og kapasiteten er der.

Han trenger «bare» å løpe ett sekund raskere per runde i snitt, så har han tatt verdensrekorden.

Men da er han samtidig helt avhengig å ha et løp der forholdene er bra, harene løper jevne 60 runder, og at han får et relativt uforstyrret løpsopplegg som passer han best.

Det igjen forutsetter at arrangørene og konkurrentene lar det skje. Og det er langt fra sikkert at Team Ingebrigtsen kommer i den posisjonen at de kan styre disse ytre faktorene.

De de kan gjøre noe med er å fortsette jobben som har gjort at Jakob og tildels Filip Ingebrigtsen allerede står øverst på listene til alle som ønsker å arrangere et friidrettsstevne med topp innhold.

De har trent mye. De har trent riktig. Og de har vært kompromissløse med tanke på at hardt arbeid er det eneste som er bærekraftig i lengden i idrett. I sum har dette gjort at de begynner å komme i en posisjon der de får mer og mer sportslig innflytelse i de store stevnene.

Jakob Ingebrigtsens bragder bør også gjøre oss nordmenn mindre mistenksomme til at det ligger noe suspekt bak de «uslåelige» tidene til de mange fantastiske afrikanske løperne de siste 40 årene.

Trening og talent gjør at grenser kan sprenges uten juks i takt med den teknologiske utviklingen på sko og underlag.

Uansett.

Det viktigste fotavtrykket til Team Ingebrigtsen er at de viser at det er mulig for alle.

Man trenger ikke være fra Afrika for å løpe under 12.50 på 5000 meter, eller under 3.30 på 1500 meter. Og man trenger ikke dope seg for å gjøre det heller.

Det umulige er faktisk mulig. Selv for en liten familie på tur.

Relatert