Statsminister Erna Solberg (H) går på en skikkelig korona-smell og faller som en stein på Kantars juni-barometer, utført på oppdrag for TV 2. Foto: Ingvild Gjerdsjø / TV 2
Statsminister Erna Solberg (H) går på en skikkelig korona-smell og faller som en stein på Kantars juni-barometer, utført på oppdrag for TV 2. Foto: Ingvild Gjerdsjø / TV 2 Foto: Ingvild Gjerdsjø / TV 2
Kommentar

Erna Solbergs dundrende korona-smell

Trekker du en linje fra Erna Solbergs sushi-fest på Geilo, via det amatørmessige forsøket på å konstruere et distriktsopprør mot Oslo, til Bent Høies uforståelige vaksine-nei, så finner du nok forklaringen på at velgerne flykter fra Høyre.

Velgernes dom over statsministeren og hennes parti er brutal. På Kantars junibarometer, utført for TV 2, faller Høyre over seks prosentpoeng og ender på en oppslutning på rett over 18 prosent. Bortsett målingen som ble tatt opp samtidig som Frp forlot regjeringen i fjor, må vi mange år tilbake for å finne tilsvarende dårlige tall for Høyre.

De fire borgerlige partiene ville fått 57 stortingsmandater om denne målingen var valg. Drømmen om minst 85 representanter og flertall virker stadig fjernere.

Aslak M. Eriksrud, kommentator TV 2 Nyhetene
Aslak M. Eriksrud, kommentator TV 2 Nyhetene Foto: Espen Solli

Og denne gangen er det ikke en isolert enkelthendelse som en regjerings-exit som forklarer fallet. Høyre har fremstått som svake på det de normalt er sterke på, nemlig styringsdyktighet. Høyres rutinerte trekløver, statsminister Erna Solberg , justisminister Monica Mæland og helseminister Bent Høie, har alle sittet i regjeringen siden 2013. De har fremstått fjellstø og troverdige på nærmest daglige pressekonferanser gjennom pandemien. Men denne våren har det begynt å klabbe seg til for dem, og mellom dem. Nøkkelordet her er «vaksinestrategi».

Vi kan nærmest se det på kroppsspråket til dem. Monica Mæland klarte ikke å skjule sin frustrasjon over at Bent Høie nektet å ta imot vaksinen han ble tilbudt. Justisdepartementet hadde fått gjennomslag for noen hundre personer, såkalt samfunnskritisk nøkkelpersonell, deriblant storting og regjering. skulle få vaksine. Høies vaksine-nei var sikkert ikke ment slik, men det var en ren ydmykelse av Justisdepartementets beredskapsvurdering, og fremstod som vel arrogant.

Rykker vi noen måneder tilbake, så forsøkte Erna Solbergs nære medarbeider, statssekretær Peder Egseth, å orkestrere et distriktsopprør mot Oslo og byrådsleder Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet. På SMK hadde de sett seg lei av at han stadig kritiserte regjeringen. Johansen hadde blant annet krevd flere vaksinedoser til Oslo og andre kommuner med vedvarende høyt smittetrykk.

Vi husker hvordan det gikk. Molde-ordføreren angrep på Raymond Johansen ble også et angrep på Oslos hardt prøvede befolkning. Høyres stortingskandidat fra Nordland Bård Ludvig Thorheim slo indignert fast at en risikogruppe i Oslo ikke var mer verdt enn risikogrupper fra Bodø (som om noen hadde ment det). Reaksjonene var sterke, fra hele landet. Erna Solberg så seg nødt til å kalle inn til en egen pressekonferanse for å beklage at Statsministerens kontor hadde vært med på å regissere dette angrepet.

Et par dager etterpå offentliggjør regjeringen at de faktisk endrer vaksinestrategien, og vil gi Oslo flere vaksiner. Deretter har vi har vi opplevd flere pressekonferanser hvor Bent Høie har brukt tid på å korrigere vaksinestrategien og ikke minst korrigere det han sa på forrige pressekonferanse - før han altså valgte å takke nei, da hans egen regjering anbefalte ham å ta vaksine av hensyn til landets beredskap. Så kan vi i tillegg trekke frem Erna Solbergs famøse sushi-fest på Geilo i vinterferien og koronakommisjonens kritikk for manglende beredskap, så er det lett å konkludere med at det har vært en tung vår for statsminister Erna Solberg og hennes fremste statsråder. Det ser ut som de kunne trengt en lang ferie.

Tallenes tale, parti for parti:

Kvinneflukt fra Erna. Bakgrunnstallene på målingen viser at det er ungdommen og ikke minst kvinnene som nærmest i samlet flokk marsjerer vekk fra Høyre. I mai svarte 27 prosent av de kvinnelige velgerne at at de ville stemme på Høyre. På en måned er denne oppslutningen halvert til 14 prosent. Nesten nøyaktig samme tendens ser vi blant velgerne under 45 år. Der er Høyres oppslutning også halvert, fra godt over 20 til rundt 10 prosent.

Frp friskere. Selv om en oppslutning rundt 10 prosent vil være et krisevalg for Frp, har partiet begynt å få litt farge i kinnene. Bakgrunnstallene viser at Frp høy lojalitet, og ikke minst at Sylvi Listhaug er i ferd med å bremse velgerovergangen til Senterpartiet. Frps problem er at de ikke klarer å hente velgere fra andre partier.

Vedums nedadgående trend. Senterpartiet har vært på en vedvarende negativ trend siden vi målte dem til 22,1 prosent og landets største parti i desember i fjor. Siden den gang har Trygve Slagsvold Vedum gjentatte ganger måttet svare på spørsmål om han er statsministerkandidat, og like mange ganger har han nærmest krampaktig nektet å forholde seg til spørsmålet. Velgernes tro på at han faktisk kan bli statsminister har sunket som en stein i samme periode (fra 17,7 til 5,8 prosent). Når vi spør velgerne om hvem de ønsker som statsminister, er heller ikke utviklingen hyggelig for Vedum. 20 prosent, hver femte velger, ønsket at han skulle bli statsminister i desember i fjor. Nå er det kun 12 prosent som mener det samme.

Venstre får Høyre-hjelp. Partileder Guri Melby forsyner seg av en god porsjon med tidligere Høyre-velgere, og Venstre plasserer seg der de har vært de siste to stortingsvalgene, rett over sperregrensen. Oppslutningen virker ganske robust også, med få tidligere hjemmesittere.

KrF under sperregrensen. Etter to måneder over sperregrensen på Kantars målinger, dumper KrF godt under sperregrensen igjen. En lojalitet på bare 60 prosent av tidligere velgere er lavt til KrF å være, og forklarer tilbakegangen. Partiet strør om seg med velgere i alle retninger, særlig til Senterpartiet. Når de ikke klarer å hente velgere fra andre partier, går det mot totalkollaps og kun to stortingsrepresentanter. Det er derimot ett unntak: Vi registrerer at KrF plukker med seg 11 tusen velgere fra Høyre denne måneden. Det kan være folk som ikke er enige med Høyres vedtak om å fjerne kontantstøtten. Bortsett fra det, er det ingen positiv effekt å spore etter at landsmøtevåren har vært preget av viktige KrF-saker, som abortloven og kontantstøtte.

Damene flokker seg om Støre. Arbeiderpartiet begynner å ligne på seg selv igjen og gjør et byks på nesten fire prosent frem til 24,7 og legger seg med det rett over partiets foreløpige bunnivå ved valg i moderne tid (24,3 prosent i 2001). Partiet har en lojalitet på 60 prosent av tidligere velgere. Støre må se at han mister mange velgere til SV, Rødt og ikke minst Senterpartiet, men han henter noen tilbake fra SV. 137 tusen Ap-velgere fra sist (hver femte/sjette velger) har satt seg på gjerdet. Ap opplever også en netto velgerovergang fra Høyre for første gang på lenge. Støre har draget på damene. 30 prosent av landets kvinner flokker seg nå rundt ham.

MDG lever fortsatt farlig. MDG korrigerer seg opp igjen, etter et kraftig fall forrige måned, men lever farlig rett over sperregrensen. De har en lojalitet på litt over 50 prosent, men plukker med seg en håndfull velgere fra både Venstre, KrF og Høyre, i tillegg til noen fra Ap. Partiet har i tillegg faretruende mange tidligere hjemmesittere blant velgerne sine. Disse velgerne er gjerne de mest utro, og har en tendens til å bli sittende hjemme på selve valgdagen.

SV er stabile. Audun Lysbakken kan konstatere at partiet hans klokker inn på over 8 prosent for fjerde måned på rad, og er dermed oppe på samme nivå som da de gikk inn i den rødgrønne regjeringen for 16 år siden. SV klarer å holde på tidligere velgere, lojaliteten er på nesten 70 prosent. Det er en ikke ubetydelig velgervandring mellom Ap og SV, men Lysbakken går betydelig i pluss i den byttehandelen.

Rødt ruver i landskapet. Partileder Bjørnar Moxnes kan notere seg for en pen fremgang. Det skyldes først og fremst at Rødt henter mange tidligere Ap-velgere. Hver femte Rødt velger stemte Ap sist valg. Moxnes har også klart å lokke til seg en håndfull velgere fra både Senterpartiet, Frp MDG og Venstre. De har en relativt bred velgerbase, jevnt fordelt utover hele landet, men men det er an klar tendens i at det er de yngste som stemmer på dem. Partiet står svakt blant de over 45. Men det har også en relativt høy andel av tidligere hjemmesittere.

Rødgrønne hjemmesitter-ledelse. Til slutt kan en nevne at de rødgrønne partiene har hele 70 prosent av de aktiviserte hjemmesitterne. Altså de velgerne som ikke stemte sist, men som sier de vil stemme om det var valg i morgen. En kan ikke regne med at alle de faktisk går og stemmer på valgdagen, men isolert sett vil det neppe utgjøre flere enn noen få stortingsmandater.

Relatert