Mening

Asiater har ikke brukt stemmen sin – og det er det mange grunner til

Da jeg engasjerte meg i flyktningkrisen i 2015, ble jeg møtt med at jeg ikke fortjente å være i Norge, at jeg ikke var norsk nok og at jeg burde dra tilbake til der jeg kom fra.

Hvorfor har vi ikke hørt om hat mot asiater før nå? Hvorfor er det ingen asiater som har stått frem før nå? Det er mye man kan si om oss asiater, men hvor går grensa?

Disse spørsmålene hører jeg daglig etter oppmerksomheten bak #StopAsianHate-bølgen i media den siste tiden.

I en ny rapport fra Medietilsynet kommer det fram til at 51 prosent av befolkningen har sett usanne/ufalske nyheter på internett.

Falske nyheter og hatkriminalitet har bidratt til #StopAsianHate-bølgen, der vi med asiatisk opphav har blitt ekstra utsatt for falske anklagelser under koronapandemien.

Det har man sett på sosiale medier den siste tiden, og at hatkriminaliteten mot asiater har økt i USA. For å forebygge dette i det norske samfunnet, mener jeg det er viktig å stå frem og anerkjenne rasismen som har vart før og under koronapandemien.

Hverdagsrasisme

Jeg mener at asiater ikke har brukt stemmen sin av mange årsaker.

Det kan ha opphav fra vår tidligere bakgrunn, for eksempel fra båtflykningtiden etter Vietnamkrigen på 1980-tallet. De flyktet fra politisk uro og for en bedre fremtid. For de vietnamesiske flyktningene var det viktig å holde seg konfliktskye og være takknemlige.

Det kan i tillegg være på bakgrunn av den normaliserte hverdagsrasismen mot asiater, og frykten for å få netthets når man sier ifra.

Den normaliserte hverdagsrasismen mot asiater kan tolkes på forskjellige måter, men grunnen til at jeg bruker «normalisert» er fordi asiater ofte ikke står frem eller sier ifra, men heller undertrykker rasistiske utsagn.

På bakgrunn av dette, er det lett for asiater å le bort spøk, vitser og kommentarer knyttet til stereotypiske utsagn, for eksempel spøk og vitser om vår talemåte, matkultur og utseende.

#StopAsianHate

#StopAsianHate-bølgen er en mulighet for oss asiater å fremme sin vår stemme.

Jeg har både hørt fra venner og kolleger at rasisme ikke eksisterer mot asiater, men at det heller er ment som tull. Dette har bidratt til at rasismen mot asiater har blitt normalisert, og man kan ikke lenger se forskjell på om det er ment som tull eller undertrykkende.

HAR OPPLEVD SJIKANE: Etter at Vivvi opplevde sjikane på nett i 2015, trakk hun seg fra den offentlige debatten.
HAR OPPLEVD SJIKANE: Etter at Vivvi opplevde sjikane på nett i 2015, trakk hun seg fra den offentlige debatten. Foto: God morgen Norge

Jeg opplever at koronapandemien har vært en unnskyldning for rasisme mot asiater når folk tror det er greit, og at det er ingen konsekvenser.

Det jeg ofte hører om den asiatiske kulturen er vårt utseende, matkulturen vår og stereotypier om vår væremåte, hvordan vi skal oppføre oss og hva som forventes av oss. Det har gjort det vanskelig for meg å bryte den tradisjonelle normen som en asiat.

For eksempel er det vanligst for vietnamesere å velge utdanningsretninger som lege, advokat, farmasøyt eller ingeniør. Dermed ser vi lite av personer med asiatisk opphav i studieretningene innenfor politikk, pedagogikk og ledelse.

Båtflyktning

Min far kom til Norge som en 13 år gammel båtflyktning etter Vietnamkrigen i 1982. Han flyktet som tidligere nevnt fra politisk uro og krig, i håp om en bedre fremtid.

Han forteller at han kjente på mange ubehagelige situasjoner, da han kom inn i det norske samfunnet. Han syntes det var utfordrende å finne sin plass, og tilbrakte dermed mye tid alene. Dette bidro til at han ønsket lite oppmerksomhet, ble konfliktsky og forholdt seg kun til vietnamesere som han kjente.

For han var det viktig å bevare roen og ikke skape store debatter om vietnamesere. Dette kan være en av flere årsaker til at vietnamesere i Norge stort sett ikke er aktive i politikken, og gir dermed lite valgdeltakelse blant vietnamesere.

Som et resultat av dette, mangler vi flere vietnamesiske stemmere i samfunnet.

Hat mot flyktninger

I 2015 opplevde jeg å få netthets av å delta i innvandringsdebatten på Facebook.

Da leste jeg om ytringer som var mer til skade enn til nytte om flyktninger, blant annet kommentarer som «Dra tilbake der dere kom fra», «La dem drukne», «Dersom flyktningstrømmen ikke stoppes vil vi i Europa drukne ... i flyktninger».

Med en far som tilfeldig ble reddet av et norsk skip i Stillehavet i 1982, kunne jeg ikke tenke meg at han og andre måtte gjennom en ny storm. Min reaksjon var å skrive tilbake og fortelle min historie, som jeg vil si er en suksessfull innvandrerhistorie.

Jeg møtte da på motreaksjoner om at jeg ikke fortjente å være i Norge, at jeg ikke var norsk nok og at jeg burde dra tilbake til der jeg kom fra.

Med den motstanden jeg fikk har det ført til at jeg føler meg redd for å uttrykke meg i fremtiden samt med lite støtte fra det asiatiske miljøet.

Jeg kan ikke huske sist jeg tok ordet i den offentlige debatten, men heller stått på sidelinjen og deltatt som en støttespiller. Jeg mener vi både mister og mangler stemmer fra en person med minoritetsbakgrunn som tør å stå frem.

Jeg har ambisjoner om å delta i norsk politikk i fremtiden, men mye av det som hindrer meg er hets man kan få ved å delta i samfunnsdebatten.

Som tidligere nevnt, er det få stemmer fra asiater, som gjør det ekstra utfordrende for oss unge med minoritetsbakgrunn å delta i demokratiet. Derfor mener jeg at vi må stå imot hatet, tørre å si ifra og skape dialog.

Fordi et sted går grensa.

Relatert