Korona demonstrasjon foran Stortinget. Charter-Svein var en av deltakerne som blant annet brant munnbind.
Korona demonstrasjon foran Stortinget. Charter-Svein var en av deltakerne som blant annet brant munnbind. Foto: Silje Holtan Enghaug / TV 2
Mening

Ja, konspirasjonsteorier er farlige

De kan lede til hat. De kan lede til vold. De kan føre enkeltmennesker på ville veier. Og de ødelegger samfunnsdebatten.

Av Øyvind Strømmen

La oss slå fast det viktigste først: Det er legitimt å diskutere hvor omfattende smittevernstiltak vi bør ha. Det er også legitimt å diskutere smitteverntiltakenes skyggesider. Ikke bare er vi koronalei, ganske mange av oss, men både næringsliv og kulturliv rammes, og mange som slet fra før sliter enda mer nå. Alt dette fortjener å bli diskutert.

Dessverre er det ikke det som har stått sentralt i flere av demonstrasjonene mot koronatiltak som har gått av stabelen i Oslo. I den nyligste var to av de fire appellantene mennesker som tidligere har forfektet antisemittiske forestillinger. Det er ikke første gang. I en tidligere demonstrasjon har vi blant annet fått høre at regjeringen er landsforrædere, og koronavaksinen er et forsøk på depopulering, det siste fra en appellant som også har fremmet QAnon-teorier i norsk tapning.

Når man blar gjennom «koronaskeptiske» grupper i sosiale medier oppdager man at skepsisen er betydelig til smitteverntiltak, munnbind og vaksinen. Samtidig kan man finne dem som påstår at pandemien egentlig er en «plandemi» og man kan sågar finne innhold fra David Icke, en britisk konspirasjonsteoretiker som mener at elitene er dominert av blodsugende romøgler i menneskeham. Og nei, jeg tuller ikke.

Trusselen

«Er dette farlig?», blir jeg ofte spurt. «Er konspirasjonsteorier farlige?». Spørsmålet kan oppleves absurd, da konspirasjonsteorier ofte står sentralt i ekstreme ideologier, også innenfor voldelig ekstremisme. De spiller kort fortalt en rolle i radikaliseringshistorien til både høyreekstreme og ekstreme islamister.

Men la oss legge den delen av bildet til side. Noen vil jo mene at konspirasjonsteorier bare er samfunnskritikk. At de bare handler om å stille spørsmål. At det handler om – for eksempel – å være kritisk ovenfor myndigheter eller kapitalsterk legemiddelindustri.

En virkelig samfunnskritisk tilnærming til konspirasjonsteorier må innebære å kjenne dem igjen som fenomen, som faresignal og som trussel. Det siste er det enkleste. Mens Ickes spinnville romøgleteori kan virke latterlig, og journalister ofte lurer på hvilken konspirasjonsteori jeg synes er den «morsomste», er det ikke videre artig når Q-fanatikere stormer Capitol, når konspirasjonsteori benyttes som våpen i informasjonskriger eller når de får mennesker til å unnlate å søke helsehjelp når de er smittet av COVID-19. Da er de en del av en skremmende historie. Eller en tragisk en.

Fenomenet

Å gjenkjenne konspirasjonsteorier som fenomen krever mer av oss: Da må vi se på dem som mer enn et utslag for vanvidd, og gjenkjenne det grunnleggende menneskelige ved dem, hvordan de er uttyrkk for tankefil vi alle kan gjøre oss skyldige i. Mennesker ser mønstre som ikke finnes. Mennesker har en tendens til å godta påstander som bekrefter det vi allerede trodde. Mennesker lar seg styre av etablerte fordommer. Samtidig må vi kunne identifisere et sentralt trekk ved konspirasjonsteoriene: de er sjelden teorier i det hele, de er anklager. På de «koronakritiske» foraene hagler det med anklager, mot politikere, mot «globalistene», mot Bill Gates, mot Kina.

To paradokser

Som faresignal kan utbredelsen av konspirasjonsteorier også fortelle oss at noe annet er galt i samfunnet. De finner fruktbart jordsmonn i usikre tider, og som den polsk-tyske politikeren Katharina Nocun og sosialpsykologen Pia Lamberty skriver i boken Fake Facts bli det å «søke tilflukt i den apokalyptiske verdenen til en konspirasjonsfortelling» mer fristende «når folk har en følelse av at de ikke kan påvirke samfunnet».

Her er vi ved det første paradokset: Konspirasjonsteorier er antagelig en av de leie bivirkningene av strenge smitteverntiltak. I Norge er bivirkningen relativt svak, fordi vi har en høy grad av tillit til hverandre, og til myndighetene.

At konspirasjonsteorier også er et symptom betyr selvsagt ikke, noe også Nocun og Lamberty understreker, at vi bør avskrive dem som tro på konspirasjonsteorier som ofre for omstendighetene. Vi trenger ikke og bør ikke unnskylde de som står sentralt i å formidle slikt tankegods. Men et samfunnskritisk perspektiv fordrer at vi tar innover oss at konspirasjonsteoriene kan være et uttrykk for reelle, underliggende samfunnsproblemer.

Her er vi ved det andre paradokset: Konspirasjonsteorier er gift for samfunnsdebatten. De stjeler luft fra viktige debatter. Konspirasjonsteorier om korona gjør det vanskeligere, ikke enklere, å diskutere smitteverntiltak.

Vi trenger medisin

På slutten av 1860-tallet førte spinnville konspirasjonsteorier om frimurerlosjen til opptøyer i Christiania. Losjen ble mistenkt for å stå bak kidnappinger, og det ble fortalt at ofrene ble slaktet, saltet ned på tønner og solgt til «tryntyrken». I dette lå det også en slags skepsis til eliten.

Avisen Morgenbladet uttrykte oppgitthet over at slike rykter i det hele fikk ben å gå på, og etterlyste en innsats fra skolen. I møtet med en irrasjonell konspirasjonsteori ble det etterlyst rasjonalitet. Den samme medisinen skrives gjerne ut i dag også.

En samfunnskritisk tilnærming til konspirasjonsteorier fordrer noe mer: Hvordan skal vi motvirke tendensen til at folkevalgte, medier og akademikere plasseres i en «dem»-kategori langt unna «vi»-kategorien? Hvordan kan vi sørge for at færre mennesker opplever en mangel på kontroll over egne liv? Hvordan skal vi motvirker følelsen av fremmedgjøring?

Dette er spørsmål mediene også burde stille, istedenfor bare å lage fesjå, og istedenfor å stille spørsmål med opplagte svar. Vi kan le av Ickes romøgler, og fnyse hovent av dem som mener at korona er forårsaket av 5G-nettet. Men selvsagt er konspirasjonsteorier farlige.

Øyvind Strømmen er fylkestingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, og forfatter av flere bøker. Til høsten gir han ut en bok om konspirasjonsteorier.

Relatert