Analyse

Slik er det å være utenlands når koronapandemien herjer

Jeg har vært så heldig å kunne reise i koronatiden. Men verden er blitt et skremmende sted.

Torsdag morgen kom svaret på min femtende koronatest. Jeg hadde sluppet unna viruset igjen og var offisielt ferdig med min åttende utenlandskarantene.

92 dager i karantene er det blitt så langt under pandemien. Mon tro om det er norgesrekord.

INGEN KORONAPAUSE: Artikkelforfatteren på jobb i USA i kjølvannet av stormingen av Kongressen.
INGEN KORONAPAUSE: Artikkelforfatteren på jobb i USA i kjølvannet av stormingen av Kongressen. Foto: Øystein Bogen, TV 2.

Rastløs reisefot

I over 20 år har jeg reist verden rundt som utenriksreporter. Min arbeidshverdag har vært kriger, kriser og konflikter. I skapet står alltid en en bag med det aller nødvendigste i tilfelle noe skjer, og jeg må reise.

Kanskje ikke så rart at noen mener jeg er litt rastløs av meg.

Da Norge gikk inn i korona-lockdown 12. mars i fjor, skjønte jeg at dette kom til å vare lenge.

I likhet med alle flyene som stod parkert med røde deksler foran motorene, var også jeg satt på bakken på ubestemt tid. Trodde jeg.

Det gikk nemlig ikke mange dagene før det ble klart at utenriksjournalistikken kom til å bestå og min reisevirksomhet likeså.

Men at den ville bli betydelig mer krevende enn tidligere.

Elendigheten tar ikke pause

Nordmenn trenger nyheter og inntrykk fra det som skjer i utlandet, spesielt nå i koronatiden. Kriger og elendighet tar ikke pause selv om viruset herjer. Tvert imot.

Vi er bare fem millioner mennesker i dette landet; 0,6 promille av jordas befolkning.

Mange av avgjørelsene som styrer våre liv, blir tatt helt andre steder enn i Norge. Og viruset gir, som vi har sett, fullstendig blaffen i grenser.

Hva andre land gjør for å bekjempe vår tids verste helsekrise, er viktig for oss. Og særlig nå, når mange ser frem til en sommer der det kanskje går an å reise utenlands igjen

Mens NRK har et nettverk av fast stasjonerte korrespondenter i utlandet, opererer TV 2 slik at vi reiser dit nyhetene er. Og det er bakgrunnen for at jeg fortsatt har hatt luft under vingene.

Sår i nesen

Så langt i koronatiden har jeg besøkt 8 land.

De fleste stedene jeg har rapportert fra har hatt et betydelig høyere smittetrykk enn Norge.

Omfattende forberedelser har derfor ligget bak hver eneste reportasjereise.

Siden nesten alle land har innreiserestriksjoner, må man først av alt få spesialgodkjennelse fra myndighetene.

Så er det testingen.

Det går få fly om dagen, og mellomlandinger krever at man retter seg etter kravene også transittlandene har. Mens Danmark krever en koronatest som er mindre enn 24 timer gammel, vil for eksempel Tyskland ha en 48-timers test. Spania vil ha 72-timers.

Nøyaktig planlegging og telling av timer må dermed til før man setter seg på flyet, og det kan være nødvendig med flere ulike tester.

Sår i nesen og fremme på destinasjonen venter så vertslandets regler og restriksjoner.

Det kan være alt fra portforbud og veisperringer til tvungen sporing via telefonen og helseerklæringer, selv for å krysse fylkesgrenser.

Noen steder jeg har besøkt, har det vært så nedstengt at bare det å finne noe å spise har vært et problem.

Skremmende

Verden under koronakrisen er et skremmende sted og frykten for å bli smittet er der hele tiden.

I tillegg til å rapportere, består hverdagen min av smittevern; sjekking av lokale smittetall, konstant spriting av hender og utstyr, av og på med hansker, munnbind og ofte visir i tillegg.

SMITTEVERN: Munnbind, hansker, avstand og alle intervjuer utendørs er blant mine forsiktighetsregler på jobb i utlandet.
SMITTEVERN: Munnbind, hansker, avstand og alle intervjuer utendørs er blant mine forsiktighetsregler på jobb i utlandet. Foto: Øystein Bogen, TV 2.

Men det viktigste er aldri å senke garden. Aldri å glemme at viruset er der ute og kan slå til når som helst.

Så langt har varsomheten vist seg bryet verdt. Jeg er et vandrende eksempel på at man kan unngå korona hvis man er forsiktig nok.

Men alt i alt er det nervepirrende og jeg støtter helhjertet myndighetenes råd om å la være å reise, hvis man ikke må.

Selv Middelhavets perler er mindre innbydende når gatene er tomme, restaurantene er stengt og du svettende bak din maske vet at du ikke er garantert helsehjelp hvis viruset skulle komme din vei.

Karantenefri

Turene til utlandet har fått meg til å skjønne at vi har vært heldige i Norge. Tiltakene her har vært langt mindre inngripende enn i de fleste andre land.

Det å sitte i karantene hjemme hos seg selv er tross alt heller ikke så verst. Likevel blir jeg alltid litt yr hver gang den tilmålte tiden er forbi.

Johoo, jeg er fri!

Men det tar ikke lang tid før virkeligheten innhenter meg. For nesten alle jeg kjenner sitter jo også i en slags karantene, nemlig hjemmekontor.

Og det er som kjent ikke all verdens sprell man kan finne på når samfunnet forøvrig er så godt som nedstengt.

Så ganske snart er også min husarrest umerkelig glidd over til hjemmekontor.

Ute snør det.

Hva annet er det å gjøre, enn å begynne og legge planer for neste utenlandsreise. Og mer karantene.

Relatert