Mening

Jeg er skremt over at så mange kjenner seg igjen i min historie

Om bare ett eneste barn blir reddet fra en vond situasjon på grunn av min historie så har det vært verdt å fortelle den.

Til alle dere som har takket for at jeg har delt min historie fra barndommen, som sier at det vil hjelpe mange, og som mener jeg er tøff og et forbilde.

Tusen takk!

Den voldsomme responsen hadde jeg ikke forventet. Samtidig er jeg skremt. Skremt over at så mange kjenner seg igjen.

Som forteller at dere har opplevd det samme, eller enda verre.

Og som fortsatt holder på hemmeligheten. Mange har klart seg. Ikke på grunn av, men på tross av. Dere er politikere, jobber i næringslivet, er lærere, sykepleiere og butikkarbeidere.

Knust liv

Men mange har gått til grunne, og sitter igjen med et knust liv og en lang vei å gå. Jeg er imponert over åpenheten og tilliten dere gir meg ved å fortelle. Det gjør inntrykk.

Men det bekymrer meg at vi er så altfor mange. Det betyr at rundt omkring i Norge ligger det akkurat nå mange barn i sengene sine og er redde.

Som kjenner på den vonde klumpen i magen, som tar på seg for mye ansvar og ikke får være barn.

Og som påføres traumer de vil ta med seg inn i voksenlivet og slite med i mange år. Hva gjør vi? Det er vanskelig. For dette er barn som ikke vil bli oppdaget. Som vil beskytte foreldrene sine. Noen er kanskje som ni år gamle jeg, redde for å miste mor og far om de forteller.

Perfekte

Men ofte finnes det noen signaler. Noen barn er utagerende, kanskje sinte og har reaksjoner du ikke helt forstår. De er lettere å se. Men noen er stille, utadvendte, flinke, veldig flinke. Perfekte. Det vil kanskje være noe som får deg til å stusse, kanskje bare en følelse.

Med meg var det naboer som lurte på hvorfor jeg var så mye alene, eller mammaen til en venninne som undret seg over at jeg aldri måtte hjem, men gjerne kunne spise middag hos dem både en og to dager i uken.

Det er ikke farlig å snakke med barn. Spørre «hvordan har du det egentlig?». Hvorfor er du lei deg, eller sint? Hva skjer når du er sint eller lei deg hjemme? Hvordan er det når du er sammen med mamma og pappa? Kanskje vil du ikke få noen svar. Men kanskje etablerer du et trygt rom.

Tillitt tar tid å bygge. Bare vissheten om at det er noen trygge voksne der kan hjelpe. Og kanskje velger noen en dag å fortelle. Vi kan aldri finne alle disse barna. Men om vi bryr oss litt mer, stikker nesen vår bort i andres saker, så kan vi hjelpe noen flere.

Vanskjøttet

Det som har gjort størst inntrykk på meg er alle dere som sier nå er sensorene mine påkoblet, takket være deg skal jeg fra nå være en «nabokjerring». Dere som beskriver en magefølelse, en mistanke om et vanskjøttet barn dere kanskje har lukket øynene for. Dere med litt dårlig samvittighet som sier nå skal dere handle.

«Jeg tenker mye på deg og tiden vi hadde. Hvor lite vi ante. Vanskelig å sette ord på hva jeg skal si og føler nå … trist, hva kunne vi gjort? Unnskyld for at jeg ikke så og ante.»

«Jeg gråter, så blinde vi har vært, hadde vi bare visst.»

«Jeg hadde virkelig ingen anelse, herlighet så utslitt du må ha vært etter søvnløse netter og så mye bekymring.»

«Jeg er så lei meg. Vi gikk jo så å si oppi hverandre i hele barndom – og ungdomstiden. Jeg burde ha sett eller oppfattet noe, men du var nok flink, dessverre, til å skjule ting. Skulle ønske du hadde sagt noe til meg.»

Dette er meldinger jeg har fått fra bestevenninner, lærere, trener og naboer. Det var ikke meningen at dere skulle oppdage.

Og dere som kom litt for nære sørget jeg for å holde litt på avstand. Jeg var en ekspert i å skjule. Jeg gjorde det jeg kunne for å ikke vekke en mistanke.

Svaret er nei

Og til dere venninner. Dere var barn som meg. Det var aldri deres oppgave å se. Mange har spurt meg – hva ville jeg sagt om noen hadde prøvd å få ni år gamle meg til å fortelle om hvordan jeg hadde det hjemme? Er det noe som helst måte man kunne nærmet seg? Som kunne fått meg til å fortelle? Sannsynligvis er svaret nei. Men kanskje.

Jeg hadde voksenpersoner i livet mitt som var trygge pusterom, steder jeg kunne dra og være barn.

Jeg hadde nok fortalt, om en av dem jeg stolte på hadde spurt. Men bare at de var der reddet nok meg.

Ville jeg fått det bedre om barnevernstjenesten hadde blitt varslet? Jeg er usikker. Min største frykt var å bli tatt ut av hjemmet. Jeg ville ikke miste mor og far. Men vi kunne trengt litt hjelp.

Mange hadde et inntrykk den gang jeg vokste opp, at barnevernet var aggressive med hensyn til å ta barn ut av familier.

Det har jeg snakket med en av lærerne mine om også. Hun er lei seg for at hun ikke så, samtidig har hun vonde erfaringer med barnevernet fra den tiden.

Tøffere hverdag

Hvor barn som bodde under vanskelige forhold hjemme, ble hentet på skolen og plassert på barnehjem. Og der møtte noen av dem det de beskriver som en enda tøffere hverdag enn de hadde hjemme. Det gjorde terskelen høy for å varsle. Og det forstår jeg. Hvis man ikke er trygg på konsekvensene av et varsel, hvis man frykter at det kan gjøre vondt verre.

Tenk hvis du tar feil? Alle barn har rett til å føle seg trygge.

Og jeg har fått en ny bekymring. Mange av dere som har skrevet til meg varsler om fortsatte alvorlige feil og mangler i de delene av samfunnet som skal verne barn og gi dem trygghet.

At dere sitter på opplevelser der vondt blir verre for barn som havner under barnevernets omsorg også i dag. Om opplevelsen av at norske fylkesnemnder og domstoler tror på selv svært usannsynlige påstander fra barnevernet, og på autopilot mistror barn og foreldre.

I andre saker er det motsatt. For eksempel saken om trillingene som programmet Vårt Lille Land på TV 2 fortalte om for første gang i 2019. Det er historien om et barnevern som grep inn for sent.

Om tre små barn som var utsatt for årevis med omsorgssvikt. Der omsorgspersoner rundt varslet barnevernet 18 ganger om at barna var overlatt til seg selv uten tilsyn.

To av gangene var trillingene bare fire år. 15 ganger ble det meldt fra om at foreldrene var ruset sammen med barna. Likevel henla barnevernet saken både en og to ganger.

Og det skulle gå flere år før barna ble tatt ut av hjemmet. Oppvekst og utdanningsdirektøren i Trondheim sier dette er en tragedie, og bekrefter at dette er en familie som ikke fikk den hjelpen de trengte.

Saksmengde

Noe av forklaringen på hvordan barnevernet kunne svikte så grovt, er ifølge en av barnas saksbehandlere saksmengden og manglende ressurser.

Det er likevel viktig å poengtere at barnevernet har hjulpet og hjelper mange barn. Det går i dag i større grad enn før inn i familier og hjelper i hjemmet fremfor å splitte familier.

Og barnevernet fjerner barn fra hjem basert på god kunnskap, der det er helt nødvendig. Og flere saker tyder på at det snakker også mer med barna.

Og det står ofte overfor vanskelige dilemmaer som involverer sårbare barn. Det er vanskelig. Det vil ofte være en tapende part.

Vår oppgave er å sørge for at barna ikke blir de som taper. Barnevernet har likevel en jobb å gjøre. Jeg oppfordrer til mer åpenhet om hvordan det agerer.

Kunnskap

Kunnskap om hva som skjer om man varsler. Kunnskap om hva slags hjelp man faktisk får. Da jeg gikk på skolen kan jeg ikke huske at det ble snakket om vold i hjemmet. Eller andre former for omsorgssvikt.

Jeg kan ikke huske noen informerte om barnevernet. Hva slags kompetanse de har. Hva de kan hjelpe og bidra med. Jeg tror noe av nøkkelen ligger her. Mest mulig åpenhet. Mest mulig informasjon.

Det kan dempe frykten ute blant folk. Det kan senke terskelen for å varsle. Dette er komplisert.

Jeg har et inntrykk av at også i dag sliter deler av barnevernet med ressurser, og barnevernsansatte jeg har snakket med beskriver en hverdag med høyt arbeidspress.

Legg en plan

Så til alle dere politikere, fra alle politiske partier som sier takk for at jeg er åpen og at det vil gjøre en forskjell at jeg bruker plattformen rollen min i TV 2 gir meg.

Dere har også makt – makt til å handle. Jeg håper min historie vil få dere til å gjøre mer enn å klappe meg på skulderen, at dere setter dere ned og finner tverrpolitiske løsninger.

At dere legger en plan for de utsatte barna og lytter til de som sier vi feiler i å verne barn og gi dem trygghet.

Jeg gruet meg veldig til å fortelle min historie.

Men om det fører til at bare ett eneste barn blir reddet ut av en vond situasjon så har det vært verdt det.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert