Foto: Tor Høvik
Mening

Jeg ba min egen mor lyve for å skjule at jeg spilte

Fra den gang til nå har det skjedd et kvantesprang av en holdningsendring.

Fra min ungdomstid på 2000-tallet husker jeg én episode særlig godt. Da jeg måtte be min egen mor å lyve, for å skjule for venner at jeg spilte dataspill.

Jeg hadde en vanlig dag på skolen, dro hjem for å spise og gjøre meg klar til klokken 17. Da hadde jeg trening med e-sport-laget mitt. Ved trening møtes utøverne i laget samtidig, og man gjennomgår strategi, kommunikasjon, analyse og tekniske ferdigheter, samt gjennomfører øvelseskamper sammen.

Like før treningen foran skjermen, ringte det på døren. Moren min åpnet. Det var to venninner som spurte etter meg.

Jeg svarte; «du må si jeg ikke er hjemme, de vil ikke forstå».

Jeg var redd for at de ikke ville like meg fordi jeg var en gamer. Det er trist at min lidenskap, min hobby og min drøm måtte skjules for andre, selv på min egen alder, for å unngå effekten av stigmatisering av gamere.

Fra den gang til nå har det skjedd et kvantesprang av en holdningsendring. I dag er jeg Norges første e-sport-lærer på videregående nivå, og har hatt utallige dialoger med foreldre om både positive og negative sider med gaming. Noen samtaler er spesielt hyggelige.

Foreldre forteller hvor kjekt barnet deres har hatt det i timene på skolen, hvor glad barnet er når han eller hun kommer hjem, eller har bidratt på en turnering både administrativt eller som deltager. De forteller meg hvor flink barnet er i engelsk, og hvor engasjert datteren eller sønnen blir når han eller hun vet at foreldrene støtter barnet i sin lidenskap.

For dem som er mer kritiske eller usikre er årsaken for meg ganske klar: Bekymringene tilsvarer i stor grad mangelen på kunnskap og innsikt i hva gaming og e-sport egentlig dreier seg om. Ved et søk på nettet kan man blant annet finne ut at det i USA benyttes gaming for medisinske behov, derunder ADHD hos barn og ungdom.

Gaming kan også vise seg å gi overførbare egenskaper til jobblivet. Et av Norges største rekrutteringsbyråer er nå interessert i personell med erfaring i gaming. De vektlegger erfaringen og knytter den til verdifulle ferdigheter, blant annet å kommunisere, samarbeide, organisere og å tenke kreativt på problemløsning. Nyere forskning viser også en potensiell endring i gamerens hjerne, som kan føre til mer effektiv oppmerksomhet.

Med dette som bakgrunn, mener jeg det er viktig at en stor, internasjonal sport og noe som de aller fleste unge bruker tiden sin på i dag, også bør anerkjennes i Norge. Norges E-sportforbund har søkt om å bli medlem i Norges idrettsforbund. Dersom dette går i mål, vil det kunne ha en stor betydning for utviklingen av e-sport i Norge, og kan gi et sterkere fundament både for e-sport i idrettslag, for utøvere, og for e-sport som læringsarena.

Det vil kunne bli enklere for kommende utøvere å tilegne seg rammer i sporten, som er særdeles viktig når sporten er nyere enn for eksempel fotball. Medlemskapet vil gjøre det tryggere og enklere for utøvere i Norge å forholde seg til rettigheter.

For foreldre og utenforstående tror jeg det vil kunne bli enklere å få kunnskap om sporten. På denne måten kan utviklingen bistå til å skape flere norske e-sport-utøvere, både på amatør- og proffnivå. En skal heller ikke se bort ifra at ringeffekten vil gjøre det enklere for en skole å starte med e-sport.

Vi må heise seilene i samme retning. Gaming er kommet for å bli. Da er det viktig at det lages rammer for ungdommen og gamingen.

Relatert