Mening

Derfor må vi ta folkene som hater barnevernet på alvor

Informasjon og fakta ignoreres fullstendig.

Den siste uken har jeg fått et ubehagelig innblikk i hatet mot norsk barnevern. «Norge bak fasaden» viste forrige mandag en episode om barnevernet, og det har kommet mange sterke reaksjoner i ettertid.

Både i innboksen min og i sosiale medier overgår folk hverandre i å presentere grove anklager, personsjikane og ren hets mot noen av de vi møter i episoden.

Men dette dreier seg om mer enn hat mot førstelinjen i barnevernet.

Der det snakkes om barnevern kommer en trykk-koker av hat til syne, og det er en økende andel nordmenn som ikke lenger har tillit til myndighetenes barnevern.

Grupper som mister tillit til myndighetene er strømninger vi også ser i andre land, og det er på tide at debatten om norsk barnevern løftes fra førstelinjen og opp til det nivået hvor den hører hjemme.

På ministerens bord.

Skammen ingen snakker om

Arbeidet med denne episoden har gjort at jeg i dag ser barnevernet med nye øyne.

Ikke på den måten at jeg tror barnevernet ikke gjør feil, at familier ikke skilles fra hverandre på feil grunnlag eller at barna betaler prisen når barnevernet svikter.

Det skjer feil i barnevernet, og konsekvensene er dramatiske for de som rammes. Mange familier får også til et godt samarbeid hvor ting går bra, som vi viser i episoden.

Men jeg har ikke lenger tro på at man kan skape et feilfritt og perfekt barnevern.

Deres mandat, å «redde barn», har nemlig en naturlig, men negativ bieffekt som jeg mener er underkommunisert.

Elefanten i rommet

En god beskrivelse av denne bieffekten fant jeg i mylderet av aggressive e-poster, hvor en mor forteller om hva hennes møte med barnevernet har gjort med henne: «Takk for at dere setter søkelys på oss som lever usynlig i skyggen, som samfunnets store elefant, med skammen som ingen snakker om. Det hjelper å bli sett.»

Hun er en mor med en fot i begge leirer. Hun jobber selv i barnevernet, og ble «undersøkt» da mannen feilaktig ble mistenkt for vold mot barnet deres.

Hun beskriver perioden som dypt traumatiserende for hele familien, og bak alt hatet som rettes mot barnevernet finner man frykt, skam og sosialt stigma.

Dette er følelser som stikker dypt og kan vare livet ut, og de oppstår uavhengig av hvor korrekt barnevernet har behandlet saken.

Sårbare barn

Et barnevern som gjør jobben slik den er ment å gjøres, vil skape denne reaksjonen hos en del familier uansett.

En annen faktor som skiller barnevernet fra andre samfunnsarenaer er at barnevernssaker er vanskelig for pressen.

«Norge bak fasaden» får veldig ofte henvendelser fra foreldre som er i konflikt med barnevernet, og som ønsker at vi skal fortelle deres historie på TV.

I sakens kjerne står sårbare barn, og anklagene rettes mot et barnevern med taushetsplikt.

Da blir det vanskelig å vise hele bildet, og sakene blir sjelden publisert. Når dette blir normalen i media, så oppleves det som et slag i trynet for sinte foreldre som føler seg ignorert.

Lite ydmyk

Etter åtte dommer mot norsk barnevern i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og gjentatte historier om grove lovbrudd og svikt, så savner jeg en erkjennelse av situasjonen fra de som sitter på toppen.

Når etaten i tillegg har en ledelse som fremstår virker lite ydmyk, som sjelden vil innrømme feil og som aldri sier unnskyld, da har man en farlig miks på gang.

Det er naturlig at sinte, skuffede og redde foreldre og barn søker til sosiale medier hvor man får en sympati og forståelse som man ikke får andre steder.

Her kan man også dyrke et felles fiendebilde og hatet mot barnevernet vokser.

Som vi viser i «Norge bak fasaden» har Facebook-gruppen «Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet» nå 24.000 medlemmer, og er en viktig arena for de sterkeste kritikerne.

At dette handler om mer en bare hat er viktige perspektiver å ta med seg når man snakker om hvorfor barnevernet skaper så voldsomme reaksjoner.

Ut ifra kritikken som har kommet etter «Norge bak fasaden» så er det påfallende å se gapet mellom den sannheten som beskrives av barnevernet og den sannheten som beskrives av deres kritikere.

Sannhets-vakuum

Informasjon og fakta ignoreres fullstendig. Man bruker uttrykket «sannhets-vakuum» for å beskrive dette i andre land.

Når ulike grupper ikke lenger forholder seg til samme virkelighetsbilde. Det ser vi nå også skjer med barnevernet, og dette er samfunnsendringer som kan vokse og bli farlige for et demokrati.

Noe av det viktigste et barnevern forvalter er sin legitimitet og tillit i befolkningen. Hva gjør myndighetene for å hindre at denne tilliten ikke visner bort?

Hetsen mot de ansatte som åpnet døren for TV2 bør være en tydelig påminnelse til Kjell Ingolf Ropstad, og etatens øvrige ledelse, om at de må ta grep.

De må spørre seg selv hvordan barnevernet ønsker å fremstå, og hvordan man skal klare å kommunisere med den gruppen som nå er skjøvet ut i skyggen.

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert