Mening

«Han var 98 år, og hadde ikke kraft til å ta kampen»

Sønnen til historikeren og den høyt dekorerte veteranen Ragnar Ulstein reagerer sterkt på Marte Michelets behandling av faren.

Det var hardt for far å lese at han hadde vært med å dekke over at Hjemmefronten sviktet jødene.

For det første mente han at de ikke hadde sviktet. Over 1000 jøder ble reddet, og det under svært vanskelige forhold, og de aller fleste ved hjelp av Hjemmefronten.

Dernest hadde han selvsagt ikke «sminket over eller hemmeligholdt» noe som helst i sitt krigshistoriske arbeid, slik Marte Michelet påstår.

Jødenes skjebne var jo med å vekke ham som brennende antinazist før krigen.

Slått ut

Han har ofte fortalt om bildet han som tenåring så i Sunnmørsposten på trettitallet - en død jøde i et piggtrådgjerde, på flukt fra Tyskland til Nederland.

Når han så hvordan Michelets bok ble løftet fram i media som en sensasjon, ble han litt slått ut.

Han var 98 år, og så at han ikke hadde kraft til å ta kampen.

Michelets måte å bruke kildene på mente han var helt ødeleggende, men vanskelig for den vanlige leser å forstå.

Fordi Michelet trekker på et stort antall kilder, og fordi hun syr det sammen til en medrivende fortelling, så han at dette ville bli veldig vanskelig å møte på saklig vis.

Han fortalte jo av og til om møtene han hadde hatt med alle disse flyktninglosene.

De var vanlige folk, ofte tause og preget av krigen. De fikk ingen oppmerksomhet etter krigen.

Far hadde klart å komme tett på dem og intervjuet dem, trolig fordi han selv var krigsveteran, men også fordi han hadde godt lag med folk, gikk forsiktig fram og lot dem snakke i fred.

Stående alene

Men journalister og anmeldere syntes jo Michelets bok var «spennende».

Han var også skuffet over at enkelte i fagfeltet ikke ville eller våget gå mot Michelet. Hun hadde tydeligvis truffet en nerve i samtiden.

Mottakelsen av boka var som en tsunami, og mens boka solgte og Michelet dro på foredrags- og medieturné, ble de få historikerne som kritiserte Michelet i alt for stor grad stående alene.

Det gjør de ikke lenger, og det ville gledet far.

Jeg husker han satt i sofaen og forsøkte lese noen sider i boken, men kastet den oppgitt fra seg. Alt var galt, kildebruken og den underliggende tonen.

Samtidig var den så velskrevet og kompleks at han så det ville kreve en ny bok for å avdekke fanteriet. Og der er vi endelig nå.

Relatert