Oslo 20210218. 
Fremskrittspartiets leder Siv Jensen under en pressekonferanse etter dagens landsstyremøte.
Foto: Berit Roald / NTB
Oslo 20210218. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen under en pressekonferanse etter dagens landsstyremøte. Foto: Berit Roald / NTB Foto: Berit Roald
Kommentar

Et klokt valg for både Siv og Frp

Siv Jensens avgang kom plutselig, men ikke overraskende. Frp-dronninga har slitt med å etablere seg som opposisjonspolitiker til et borgerlig regjeringsprosjekt som hun er sterkt knyttet til.

Etter seks og et halvt år som finansminister og Erna Solbergs visestatsminister, ble det ekstremt krevende, om ikke umulig, å skulle bli den pitbullen av en opposisjonsleder som Frp nå trenger.

Jeg tror fullt og helt på Siv Jensen, når hun sier at hun sliter med motivasjonen, og vil bruke tid på familie og venner. Det har syntes på henne i lang tid. Da hun holdt tale til et korona-utsatt landsmøte i oktober, satt jeg på pressebenken bak i salen og fikk en sterk fornemmelse av at Frp trengte en ny leder.

TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud
TV 2s kommentator, Aslak M. Eriksrud Foto: Erik Edland / TV 2

En politisk bauta

Siv Jensen har ikke klart å børste av seg et tykt støvlag med ansvarlighet etter seks år på toppen av Finansdepartementet. Hun var rett og slett ikke hundre prosent troverdig som opposisjonspolitiker. Kanskje ikke så rart. Siv Jensen er fortsatt veldig sterkt knyttet til det borgerlige regjeringsprosjektet Frp nå er i opposisjon til. Hun brukte mange år på å transformere det populistiske opposisjonspartiet som Carl I. Hagen bygde opp, til å bli et ansvarlig regjeringsparti i 2013. Det er imponerende. Det at hun både holdt partiet samlet, og at Frp fikk fornyet tillit som regjeringsparti av velgerne fire på år etter, er en enda større prestasjon. Siv Jensen vil stå igjen som en bauta i norsk politisk historie.

Brutt tyngdelover

Ja, det har vært mye støy og friksjon på veien. Frp lærte av SVs feil under den rødgrønne regjeringen og brøt den ene politiske tyngdeloven etter den andre. Statsminister Erna Solberg har gang på gang opplevd at hennes regjering først forhandlet med regjerings-Frp i regjering, for så å komme til Stortinget med et kompromiss, som hun på nytt må forhandle med Stortings-Frp for å få gjennomslag for. En frustrert statsminister har til og med vært hjelpeløs tilskuer til at Frp nektet å forhandle med andre partier i Stortinget for å få mest muliggjennomslag for en asylpakke sommeren 2016.

For å overleve som regjeringsparti, har Siv Jensen, godt hjulpet av Sylvi Listhaug og hennes kumpaner i stortingsgruppen, banet vei for en ny form for parlamentarisme. I stedet for på stå lojalt bak alle kompromisser fra regjeringskontorene, har Frp i sak etter sak rendyrket sine primærstandpunkter.

Siden hun ble innvalgt til styret i Oslo Frp i 1992, har hun kjempet seg helt til topps i et mannsdominert parti som har avvist all form for kjønnskvotering, og som heller ikke har stått på barrikadene for likestilling. Du er din egen lykkes smed. Det har Siv Jensen så til de grader vært for egen del, og hun har lyktes på imponerende vis. Hun manøvrerte seg gjennom det ene politiske blodbadet etter det andre, først gjennom oppgjøret med de liberalistiske fløyen på landsmøtet på Bolkesjø, dernest under utrenskingen av de største innvandringskritikerne rundt årtusenskiftet. For på nevne noe.

Siv Jensen var oppe og snuste som statsministerkandidat i valgkampen 2009, som leder for det største borgerlige partiet, men de rødgrønne vant. Fire år etter var Høyre størst og Erna Solberg den suverene lederen for det borgerlige prosjektet. Men Siv Jensen kom nesten helt til topps, som landets visestatsminister og som finansminister i over seks år. Vi må tilbake til 1846 for å finne en finansminister som har sittet like lenge, i én sammenhengende periode, enn Siv Jensen.

Hva nå, Jensen?

16 år som partileder i den politiske eliteserien er mye, det er ikke mange kolleger fra andre partier som har holdt ut så lenge. Det er troverdig og forståelig at hun nå ønsker å vie mye mer tid med familien sin. Men jeg blir ikke overrasket om Siv Jensen om en tid takker ja til en internasjonal toppjobb.

Jeg vet at hun ble forsøkt headhuntet til toppjobb i Verdensbanken i 2016. Hun ble smigret, men takket nei. Jeg blir ikke overrasket om Siv Jensen til slutt får et tilbud om en internasjonal toppjobb hun «ikke kan si nei til». Men det trenger ikke skje med det aller første. Med sine «nå skal Frp-Siv være tante-Siv og datter-Siv».

Relatert