Mening

#jegføderikkealene

Blir min trygghet kastet ut av sykehuset?

Jeg har fått så mange meldinger hvor de forteller at angsten og bekymringene tar over gleden av å være gravid.

Vi som nå er gravide under en stor pandemi sitter igjen med store bekymringer og usikkerhet da vi ikke har noen klare retningslinjer for fødsel og barselopphold på sykehuset.

Det er helt normalt å ha bekymringer knyttet til det å bli gravid, og det er en stor omveltning å bli mamma.

Tina Skarbøe
Tina Skarbøe Foto: Privat

Men den belastningen vi får på toppen av dette, på grunn av uklare retningslinjer, er urovekkende.

Jeg er selv gravid for andre gang og har mange spørsmål rundt hvordan sykehusoppholdet vil bli. Skal jeg gå inn alene med store smerter og rier mens mannen sitter ute og venter?

Blir jeg stående i en korona-kø i lang tid før de slipper meg inn uten at jeg har noen å støtte meg til?

Og om jeg ikke er i aktiv fødsel skal jeg ligge alene? Og hvor lang tid? Rekker mannen å komme før babyen er født?

Vil han få ta del i det største i livet? Hvis jeg må ta keisersnitt, vil mannen få lov til å bli værende hos meg?

Eller blir min trygghet «kastet» ut av sykehuset? Gjennom min profil på Instagram har jeg kommet i kontakt med så mange gravide og nybakte mammaer som kan relatere seg til mine tanker og bekymringer.

De forteller om både gode opplevelser og de verst tenkelige opplevelsene du kan ha etter å ha opplevd livets mirakel.

De forteller om alt fra at helsepersonell ikke har tid til å hjelpe, mannen blir sendt hjem to timer etter fødsel, men da gjerne etter en traumatisk opplevelse hvor de enten har mistet alt for mye blod, eller barnet trenger litt ekstra hjelp for å puste.

Jeg har fått så mange meldinger hvor de forteller at angsten og bekymringene tarover gleden av å være gravid.

Jordmor forteller at selve fødselen, uavhengig av om den er kjapp, lang, vond eller komplisert, ikke definerer om det er en god opplevelse.
Tina Skarbøe

Bekymringene som igjen leder til stress, angst og depresjoner. Under denne pandemien har antall med fødselsdepresjoner økt med hele 75 prosent!

Min jordmor fortalte at i 2020 var problemer rundt amming og problemer som oppstår ved at mor ikke har fått god nok oppfølging eller opplæring på sykehuset, økt enormt.

Flere får brystbetennelse, traumer rundt amming og mange gir opp. Kvinner søker privat hjelp da sykehuset hverken har tid eller mulighet til å hjelpe.

Fåtallet i dag føler seg sett, hørt eller trygge.

Så hvorfor blir ikke gravide prioritert under denne pandemien når vi i Norge er så opptatt av mental helse?

Vi ser på nyhetene hver dag hvor det er snakk om barn og unge og mental helse, og det er fantastisk at det er prioritert.

Men da setter jeg spørsmålstegn til vår mentale helse, vi som igjen skal ta vare på barn og unge.

Hvorfor blir ikke vi prioritert?

Jeg forstår viktigheten av smittevern, men hva gjør at partner regnes som mindre smittsom før/under en aktiv fødsel enn etter?

Hvorfor får partner dra fra sykehuset for å så komme tilbake i besøkstiden, om han i det hele tatt får komme på besøk?

Er det ikke større sjanse for at han tar med seg smitte utenfra den tiden han må være ute?

Hvorfor er retningslinjer ulike fra sykehus til sykehus?

Når vi ringer sykehuset så er de også usikre og sier at de må se an situasjonen.

Hvorfor blir ikke dette tatt opp, snakket om og diskutert for at vi skal få de klare retningslinjene vi fortjener?

Hvorfor har det gått så lang tid?

Tenk at de faktisk åpnet Vinmonopolet, at det ble en stor debatt og diskusjon etter at flere fra de røde kommunene dro til andre kommuner for handle? Det ble også sagt at det kan skape abstinenser for noen i en situasjon som er veldig krevende.

Så da spør jeg, er ikke 75 prosent økning i fødselsdepresjon nok for å ta tak i retningslinjene for gravide og fødende?

Ved å stenge Vinmonopolet tok det en dag med lange køer for å snu om på tiltaket, men selv ikke etter 75 prosent økning av fødselsdepresjon blir det gjort noe for å endre/ snakke om/ debattere for å finne en løsning så dette kan blir bedre.

Hva skal til for at vi blir hørt? Du har kanskje en mamma, søster, kusine, mormor,venninne eller en kollega som sitter med disse tankene akkurat nå.

Hva skal til for å fighte litt ekstra for henne? Vi samles oss ikke utenfor regjeringen med skilt og roper. Vi gjør ikke hærverk eller vold.

Men vi spør fortsatt: Hva skal til for at vi blir hørt?

Svare på kronikken? Brenner du inne med noe? Send oss din mening på debatt@tv2.no

Relatert