Mening

Hva skjer når en DNA-test avslører familiehemmeligheten?

Mange nordmenn lurer på opphavet og slekten sin. Derfor bestiller de en privat DNA-test. For noen kommer svaret som et stort sjokk.

Mandag er det premiere på ny sesong av dokumentarserien «Norge bak fasaden» på TV 2. Her møter vi Øystein. En helt vanlig småbarnsfar med et normalt liv et sted på Østlandet. Interessen for slektsforskning gjorde at han brukte noen hundrelapper på en privat DNA-test fra My Heritage.

Far var ikke far

Svaret var noe helt annet enn han hadde sett for seg. Den avslørte nemlig familiens store hemmelighet. At hans far ikke var hans biologiske far. Øystein ble unnfanget på Rikshospitalet i Oslo ved hjelp av anonym sæddonasjon på midten av 80-tallet. Og ikke nok med det. Den anonyme donoren var brukt såpass ofte at det digitale slektstreet på nettsiden til My Heritage kunne avsløre at Øystein hadde hele ti halvsøsken. Det er de han vet om så langt.

Stort hemmelighold

Spoler man tiden tilbake til 80- og 90-tallet så fikk ufrivillig barnløse par hjelp til å bli gravide med sæd fra anonyme donorer. Sett med datidens øyne var praksisen relativt uproblematisk. Håpefulle par fikk barnet de ønsket seg og donorer fikk en symbolsk sum for å gjøre en god gjerning. Av hensyn til tabuet rundt sterile menn var prosessen preget av stort hemmelighold. Donorene skulle være anonyme og det ble derfor aldri laget en oversikt over hvem de var og hvor mange barn de var med å skape. De aller fleste par ble sendt fra sykehuset med en oppfordring om ikke å si noe til det kommende barnet heller.

I dagens lys fremstår dette som uklokt på mange måter. En ting er den mentale påkjenningen foreldrene har måttet tåle ved å holde en slik hemmelighet for omverdenen. En hemmelighet deres barn arver dersom de får vite sannheten om sitt opphav. En annen ting er bruddet med barnekonvensjonen, om retten til å kjenne sitt biologiske opphav. Da anonym sæddonasjon omsider ble ulovlig i 2005 uttalte helseminister Bent Høie at det var et «overgrep fra samfunnets side» å frata barn denne rettigheten.

Minst 2600 barn

Sterke ord, men absolutt en treffende beskrivelse. Barn som er født etter 2005, ved hjelp av norske fertilitetsklinikker, har i dag krav på å få vite hvem som er deres biologiske far. Men hva med barna født før 2005? Man estimerer at det handler om minst 2600 barn som i dag er voksne. Denne gruppen har norske myndigheter fullstendig oversett. Det til tross for at de har, om ikke et juridisk så i alle fall et moralsk ansvar, for den uretten som ble begått. Eller «overgrepet» som dagens helseminister beskrev det som.

Til nå har problemstillingen vært preget av en strutsepolitikk i norsk offentlighet. Familiene holder på sin hemmelighet, og de få som har valgt å snakke offentlig har ikke blitt hørt. Heller ikke Bioteknologirådet har fått oppmerksomhet når de ha påpekt behovet for at myndighetene kommer på banen. Men teknologien er nå i ferd med å presse frem en eller annen form for handling. Tilgangen på private og kommersielle DNA-tester endevender på all hemmeligholdet.

Ny organisasjon

Som vi viser i kveldens episode av «Norge bak fasaden» kan donorunnfangede bruke disse DNA-testene for å komme i kontakt med andre halvsøsken. Og donorene kan heller ikke lenger være trygge på anonymiteten de ble lovet. I disse dager lanseres organisasjonen DUIN. Det står for Donor Unnfangede I Norge. De skal ivareta alle som i fremtiden opplever det samme som Øystein, og som ønsker mer informasjon og veiledning.

Gikk i samme barnehage

Legger man godviljen til kan man i etterpåklokskapens lys kanskje forstå hvorfor ting ble gjort som de ble. Men det unnskylder ikke norske myndigheter fra å ta et ansvar nå. For det første bør ikke det private israelske selskapet My Heritage fungere som et norsk DNA-register for søsken eller donorer som frivillig leter etter hverandre. For det andre må det avklares hvorvidt det finnes gamle arkiver eller annen informasjon som kan kaste lys over den praksisen som norske sykehus brukte før 2005. Som «Norge bak fasaden» avdekker så er Øystein en av 10 halvsøsken, og alle bor på Østlandet. To av dem gikk til og med i samme barnehage.

Retten til å kjenne sitt opphav

Fantes det noen grense for hvor mange barn en donor kunne få? Hva vet man om mulig incest blant halvsøsken? Og hvordan skal mennene som donerte i all hemmelighet nå forholde seg til at en potensiell barneflokk plutselig står på døren? Det er kanskje ikke så lett å veie hensynet til donorens anonymitet opp mot barnas rett til å kjenne sitt biologiske opphav, men nå har den teknologiske utviklingen tatt valget for oss. Det gjenstår bare for myndighetene å få hodet opp av sanden.

Relatert