Analyse

Et kriseår for supermakten

Nå lurer jeg på om vi vil se tilbake på 2020 som året da USAs verdensherredømme virkelig begynte å glippe.

I desember nådde USA nok en dyster milepæl i kampen mot koronarviruset. Betydelig flere har nå dødd som følge av viruset, enn amerikanske soldater i andre verdenskrig. Med over 320 000 ofre for pandemien, har viruset blottlagt supermaktens prekære tilstand.

Denne blottleggingen skyldes ikke USAs medisinske ekspertise, som vel må sies å være verdensledende. Ei heller teknologisk forståelse eller innovasjon, illustrert av at flere av farmasiselskapene som har utviklet rekordraske vaksiner, har sitt hovedsete i USA.

Nei, den skyldes et politisk system i stampe, en polarisert nasjon med en kraftig svekket fellesskapsfølelse, en frihetsbetegnelse ute av synk med deler av resten av verden, og ikke minst et nasjonalt lederskap under Trump som har sveket amerikanere på det groveste.

Nå lurer jeg på om vi vil se tilbake på 2020 som året da USAs verdensherredømme virkelig begynte å glippe. At supermakten viste at det i lengden ikke har forutsetninger for å beholde en så voldsom maktposisjon som landet har innehatt siden slutten på Den kalde krigen.

Da snakker jeg ikke om militær makt, der USA vil fortsette å dominere i uoverskuelig fremtid. Men det man gjerne kan kalle «soft power», makt som motiverer, leder og tiltrekker andre nasjoner. For bildet av USA som en leder som er verdt å følge, har fått seg en kraftig knekk de siste årene. Og det vil ikke bli bedre over natten bare fordi Joe Biden inntar Det hvite hus.

Å få gjennomført politikk uten et rent flertall er i dag nærmest umulig i Den amerikanske kongressen. Samarbeid på tvers av partilinjene skjer nå kun i ytterste krisetilfeller, og som forhandlingene om koronastøtte har vist de siste månedene, knapt også når det brenner som verst.

Kongressen 21. desember etter at de omsider ble enige om en krisepakke på 900 milliarder dollar. Foto: AP Photo/Jacquelyn Martin)
Kongressen 21. desember etter at de omsider ble enige om en krisepakke på 900 milliarder dollar. Foto: AP Photo/Jacquelyn Martin)

Med mindre demokratene utretter et mirakel i spesialvalget i Georgia 5. januar, vil det bety i hvert fall to år til med nærmest total stopp i lovarbeid. Uten noe politiske reformer av betydning i sikte, må imidlertid amerikanerne vente mye lenger enn det på at konstruktiv dialog skal gjeninnta Washington.

Mistillit i hovedstaten er likevel ikke USA største utfordring. Den gryende mistilliten mellom store deler av folket, som i år har blitt injisert med steroider av Donald Trump, er en reell trussel mot det amerikanske demokratiet. Det er ikke lenger noen overdrivelse å si at svært mange republikanere og demokrater frykter hverandre og lever med fiendebilder som kontinuerlig videreføres og forsterkes av et todelt mediesystem.

Én konsekvens av denne mistilliten er amerikanernes manglende fellesskapsfølelse, og det har gitt USA en kraftig ulempe i kampen mot viruset. For hvis du ikke lenger føler at du tilhører et større fellesskap utover din egen klan, så er det lite som motiverer deg til å hjelpe til å beskytte de hvis det går utover din egen frihet. Og når din egen klan ikke tror viruset er spesielt farlig, bryr du deg i hvert fall ikke. Derfor har vi i år endte opp med man i høytillitssamfunnet Norge snakker om koronadugnad, mens i USA så kastes fornuftige helsefaglige råd inn i en politiserende og undergravende konspi-kvern.

Kommende visepresident Kamala Harris og president Joe Biden. Foto: AP Photo/Andrew Harnik
Kommende visepresident Kamala Harris og president Joe Biden. Foto: AP Photo/Andrew Harnik

Disse trendene, som har vokst lenge før Trump, har alle blitt forverret av ham. Den totale mangelen på nasjonalt lederskap og rent praktisk ledelse i kampen mot pandemien er en illustrasjon på Trumps manglede evne av empati, struktur eller gjennomføring. Over 320 000 mennesker har måtte bøte med livet for den svakheten så langt, allerede betydelig flere enn man kunne unngått med bare litt lederskap i Det hvite hus.

Men, som Donald Trump «skrev» i sin skyggeforfattede bok The Art of the Deal: «Man forfremmer ikke de som er ansvarlige for en fiasko, for da vil du bare få mer fiasko». Det mantraet trykte et flertall av amerikanerne til sitt bryst, og i utgangen av 2020 skriker president Trump på siste verset. Selv om jeg tviler på at Joe Biden vil klare å snu de store trendene som truer USAs storhet, så skal det mye til å gjøre det verre enn hans forgjenger. Og det er da et lyspunkt på tampen av et ellers bekmørkt år for stormakten.

Relatert