Larvik 20200423. 
Foto av Gro Hammerseng-Edin.
Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Larvik 20200423. Foto av Gro Hammerseng-Edin. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix Foto: Trond Reidar Teigen
Kommentar

«En jævla homo. Ingen i rommet reagerte. Jeg sto alene»

Det er bare noen dager siden jeg fikk det i fleisen.

Jeg har spilt i mange land hvor det ikke finnes aksept for min legning. I noen av disse landene er det risikofylt å vise at man er noe annet enn hetero. Under håndball-EM i 2012 reiste jeg til Serbia for å heie på Anja og på Norge. Jeg husker godt den serbiske guiden som forskrekket sa vi burde slippe taket da jeg grep hånda til kjæresten min på gata utenfor spillerhotellet.

- Don`t do that!

Hun var selv i et forhold med en kvinne, og forklarte at hun aldri ville ha vist det fram offentlig. Hun var redd. Og hun var åpenbart redd på våre vegne.

Jeg slapp ikke taket.

Jeg holdt hardt og visste at guiden som jobbet for å ivareta det norske kvinnelandslaget i håndball under mesterskapet hadde bruk for å se det.

Jeg holdt fast for henne og for alle andre som ikke våger eller kan leve fritt. Vi hadde håndballflokken vår rundt oss. De hadde stått opp for oss hvis det ble nødvendig. Vissheten om det gjorde meg sterk og trygg.

Da vi kom hjem fra Serbia, ble vi kontaktet av guiden. Hun hadde fått nyss i at Anja og jeg hadde skrevet en bok om hvordan det var å skape en familie med to mammaer i Norge. Hun ba om tillatelse til å oversette boken til serbisk. Det er gjennomført. Så vidt jeg vet er det ikke mye tilsvarende litteratur tilgjengelig i landet. Det ble for meg et synlig bevis på at de små tinga kan gjøre en stor forskjell. En hånd som blir holdt i. Å stå skulder mot skulder med en som blir utsatt for noe kjipt. Idrettens samlende kraft.

PRIDE-festen er en hyllest til alle de som har tatt kampen og som har stått i frontlinjen i årevis. Stolte og modige mennesker har inspirert meg til å ta min del av jobben for å bidra til å ta flere steg. Vi kan ikke tillate oss å tro at denne viktige kampen er over. Altfor mange skjuler legningen sin, kjenner på skam og er redde for å leve livene sine slik de ønsker.

Ingen skal måtte leve med frykt for å bli banket opp, drept eller sjikanert fordi de er annerledes.

Oslopolitiet presenterte i 2019 en rapport om hatkriminalitet. Tallene viser at særlig muslimer og homofile er utsatt. Det er et problem som vokser. Også i Norge.

Har det noen betydning at idretten heiser regnbueflagget?

Jeg blir rørt, håpefull og glad når jeg ser fargerike cornerflagg på Lerkendal. Kapteiner som bærer båndet som symboliserer at alle mennesker er like mye verdt gir meg gåsehud. Fordi jeg hver eneste dag tenker over at verden ikke er kommet så langt som den burde. Jeg håper så inderlig at det er et ektefølt engasjement som ligger bak initiativene. Forbilder i idretten har en enorm mulighet til å påvirke og det er bruk for flere som fronter at de vil kjempe for frihet og felleskap. Ikke bare med flagg og farger, men også med personlige synlige standpunkt i det offentlige rom.

Det er bare noen dager siden jeg fikk det i fleisen. Jævla homo-uttrykket. Han som fyrte det av tenkte vel ikke over at det er nettopp det jeg er i noens øyne. En jævla homo. Ingen i rommet reagerte.

Jeg sto alene. Da savnet jeg laget mitt.

Regnbueflagget er over 30 år. Det symboliserer felleskap og friheten til selv å definere sin identitet, kjærlighet og seksualitet. For meg personlig skaper synet av det trygghet. Det forteller meg: hei, du er velkommen.

Idretten skal jo være for alle, men det er jo ikke helt sant at den er det. Enda.

Jeg er klar for å gå i front for å være med på å utvide «Regnbuelaget». Det er plass til alle og det er definitiv bruk for flere spillere. Synet av det flerfargede kapteinsbindet til Tore Reginiussen og Jonatan Tollås Nation denne uka var nok til å tenne en ekstra ny giv i meg.

Happy Pride.