Siri Nilminie Avlesen-Østli. Foto: Daniel Sannum Lauten/ TV 2
Siri Nilminie Avlesen-Østli. Foto: Daniel Sannum Lauten/ TV 2 Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
Mening

For min del startet det da jeg var nyfødt og lå i vogna

Rasisme. Har vi det i Norge? Definitivt. Men det er ikke sikkert du ser det, skriver TV 2s Siri Nilminie Avlesen-Østli.

Det var rystende å se videoen av den brutale pågripelsen av George Floyd i USA, og dødsfallet har satt debatten om rasisme på dagsorden over hele verden.

Som mørk er jeg takknemlig for å bo i et land jeg oftest opplever som inkluderende. Likevel mener jeg det er flere grunner til å snakke om den mer skjulte rasismen som også finnes i samfunnet vårt.

For min del startet det da jeg var nyfødt og lå i vogna.

Klart, jeg merket ikke så mye til rasismen som tre måneder gammel baby, i en familie som hadde ønsket seg et barn lenge. Det var annerledes for moren min. Hun var overlykkelig for endelig å ha fått adoptert et barn, men så oppdaget hun at folk så på henne med medlidende blikk. De fortalte at hun bare skulle være tålmodig. For en dag ville hun nok få sin egen unge.

Da jeg var fire-fem år, startet opplæringen hjemme for å forberede meg på de kommentarene som skulle komme. Foreldrene mine fortalte meg at rasisme var et resultat av uvitenhet og frykt – her var det bare å gi flatt F. Det hjalp jo litt da klassekameraten i førsteklasse ba den stygge neger'n reise hjem dit hun kom fra. Jeg svarte, noe overrasket, at jeg kommer fra Hamar.

Gjennom årene har jeg lært meg ulike teknikker for å håndtere den typen holdninger.

Samtidig er det ofte lett å være uforberedt.

Da jeg leide ut sitteputer på en fotballkamp som 12-åring, gikk jeg hjem med klump i magen etter å ha fått høre jeg var en apekatt som burde holdes i bur. Jeg skammet meg og fortalte det aldri til noen.

Dama som ikke ville kjøpe brød fra sånne som meg, og mannen som mente jeg ikke kunne selge ski «for de har jo ikke ski der du kommer fra», er eksempler på kommentarer som jeg har ledd av - og ledd bort.

Men det gjør noe med deg å føle seg annerledes.

Når man vokser opp, er alt man vil å passe inn. Idretten ble ekstremt viktig. Å hevde seg på en idrettsbane var det jeg trengte for å føle meg som en av gjengen. Selv om jeg fikk slengt negerf**** i trynet på håndballbanen, prellet det lettere av da jeg hadde lagkameratene i ryggen. Det røde kortet jeg fikk i etterkant for å hevne meg med en solid ettersleng, var helt på sin plass.

For min del har rasismen truffet hardest når guarden har vært nede. Når jeg har glemt at hudfargen lyser for de som ikke tåler den. På et utested i Norge ble jeg møtt av Hitler-hilsen, og Gud forby at sportsbutikken i Sverige kunne ha sånne som meg bak kassa. Det hadde tatt seg ut.

Da jeg fikk jobben i TV 2, måtte kommentarfeltet stenges, for det var en del der ute som mente at jeg stjal jobben fra ordentlige nordmenn.

Og i intervjusonen under både VM på ski og sommer-OL i Rio opplevde jeg at utenlandske utøvere ikke ville la seg intervjue av meg - på grunn av hudfargen. Handlingene og ordene deres førte til at kollegaene mine grep inn og satte vedkommende på plass, uten at jeg ba om det. Det betyr alt - for det viser at VI ikke tolererer den slags oppførsel.

Jeg får ofte spørsmål om jeg har opplevd rasisme. Og det er lettest å svare at det ikke er et problem for meg, men det er klart, det har gjort inntrykk. Det har også gjort inntrykk når folk har minnet meg på man ikke trenger å tåle fornedring og hets. For selv om jeg har blitt vant til å tåle det, fremkaller det følelsen av utenforskap.

Jeg vet at mange står alene - og ordene og blikkene kan virkelig gjøre vondt.

Noen opplever også vold og trusler på grunn av hudfarge. Det smerter meg - og jeg vet at jeg har vært heldig i forhold. Men jeg ville likevel skrive dette i håp om at vi kan komme lenger.

Det starter med at vi ikke lar hudfarge definere hvem som er gode nok. La handlingene og holdningene våre definere oss. For i 2020 bør faktisk hudfarge være irrelevant.