Mening

«Det er en sånn jævla muslim-araber som ringer inn for å klage på at hun ikke har fått stillingen»

Å møte en rasistisk kommentar, er som å få en iskald bøtte med vann over seg på en kald vinterdag, skriver TV 2-journalist og anker Fayroz Chamdid.

Nesten alle jeg kjenner med minoritetsbakgrunn har opplevd en eller annen form for rasisme. Om det er på skolen, arbeidsplassen, på gaten, bussen, eller generelt i det daglige livet. Når så mange har opplevd det, må vi anerkjenne at vi også har et problem.

Jeg har selv opplevd hvilken påkjenning rasisme kan ha på kroppen. Jeg har vokst opp i et muslimsk hjem med foreldre fra Libanon. Fra barndommen kan jeg ikke huske å ha opplevd rasisme, men kanskje heller det man kaller for fordommer. Jeg trodde lenge at jeg tålte fordommer godt og bare kunne avfeie det. Men det var helt til jeg opplevde rasisme for første gang.

Jeg var ung og hadde søkt på min første seriøse jobb. På intervjuet fikk jeg beskjed om at jeg var veldig kvalifisert til stillingen, og derfor ble jeg nysgjerrig når avslaget kom. Jeg ringte for å få en begrunnelse, og ble satt over fra person til person – helt til jeg havnet hos en som jeg raskt oppfattet som spydig i tonen. Personen hadde søknaden foran seg og sa han skulle sette meg på vent for å høre med en kollega.

Men han glemte å sette meg på vent. I andre enden hører jeg følgende:

«Det er en sånn jævla muslim-araber som ringer inn for å klage på at hun ikke har fått stillingen».

Jeg hadde aldri før opplevd å høre fordommene så direkte, og ble helt satt ut. Jeg kan til og med huske at jeg sa «takk for svaret», før jeg la på. Jeg er en som tør å si det jeg mener, men der og da ble jeg helt stum. Jeg trodde nesten ikke det jeg hadde hørt. «Jævla muslim-araber». Ja, det var meg, og jeg aksepterte det uten å ta kampen, for jeg orket ikke.

Dette var første gangen jeg opplevde noe som dette, men eksemplene fra andre tilfeller er også mange, uten at jeg ønsker å utlevere noen. Utsagn som «terrorist», «dra tilbake til dit du kom fra», «folk med din bakgrunn skal ikke være journalister» og «hvorfor kan du så godt norsk?», er ting som nå preller av meg. Og dette er bemerkninger som er svært milde, i forhold til hva andre opplever.

Det er store kontraster mellom USA og Norge når det kommer til holdninger og atferd. Våre institusjoner bærer stort preg av demokrati og toleranse, og vi har ikke systematisk rasisme. Politivold er ikke noe som er utbredt i Norge, og vi har heldigvis en grundig opplæring av de som skal sørge for vår trygghet.

Men noen problemer finnes, for også i Norge opplever folk med minoritetsbakgrunn å bli stoppet av politiet, oftere enn andre. Jeg kjenner selv flere som har fortalt historier om at de blir stoppet av politiet, uten særlig grunn. En gjenganger er: «Om det sitter for mange utlendinger i en bil, så risikerer du å bli stoppet av politiet». I 2018 fikk Norge kritikk fra FNs menneskerettighetsråd for etnisk profilering i norsk politi, altså at kriminalitet og etnisitet blir koblet sammen.

Også her til lands hender det at personer blir nektet adgang til utesteder basert på etnisitet. I regjeringens handlingsplan mot rasisme, kommer det frem at Næringsetaten i Oslo kommune i snitt avdekket diskriminering ved fem til ti prosent av utestedene de har kontrollert de siste årene. Etaten mener også at det er store mørketall, og at diskriminering i utelivet er utbredt.

En annen, men også kjent problemstilling er jobbsøking. Søker du jobb som Ali og ikke Ola, viser forskning fra Fafo at sjansen er 25 prosent mindre for at du får jobben. Og historiene om folk med god utdanning som har byttet navn for å få jobb er mange.

Når man hører om slike hendelser, er det umulig å påstå at rasisme bare finnes blant nettroll. Vi må anerkjenne at vi også har et holdningsproblem i Norge. Det er ikke ofte jeg opplever rasisme og det er ikke hver dag jeg møter fordommer. Men bare at det finnes og at jeg har opplevd det, er et problem i seg selv. Vi skal ikke ha det slik.

Jeg har selv kjent på hva en rasistisk kommentar gjør med kroppen. For de som ikke har kjent på det, så er det som å få en iskald bøtte med vann over seg på en kald vinterdag. Men jeg har også akseptert upassende kommentarer fra folk som tror de har vært morsomme, og på den måten legitimert at slik er greit.

Jeg håper det opprøret vi har sett de siste dagene får folk til å gå i seg selv og reflektere over hvilke endringer vi kan gjøre her hjemme. Jeg håper at dette ikke bare er en trend eller at det er trendy å posere med et skilt der det står «black lives matter». Jeg håper folk tør å utfordre foreldre, besteforeldre eller andre når de hører en upassende eller rasistisk kommentar. Jeg håper folk tør å stå opp for andre i klasserommet, på arbeidsplassen eller på gaten når de ser at noen blir behandlet urettferdig.

Jeg håper vi tør å stå opp mot rasisme i det virkelige livet og ikke bare på sosiale medier.