Trondheim 20200223. 
Sjur Røthe, Finn-Hågen Krogh, Hans Christer Holund, Martin Løwstrøm Nyenget, Simen Hegstad Krüger og Johannes Høsflot Klæbo under herrens avslutningsrenn i Ski Tour i Trondheim søndag.
Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
Trondheim 20200223. Sjur Røthe, Finn-Hågen Krogh, Hans Christer Holund, Martin Løwstrøm Nyenget, Simen Hegstad Krüger og Johannes Høsflot Klæbo under herrens avslutningsrenn i Ski Tour i Trondheim søndag. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix Foto: Ole Martin Wold
Kommentar

«Norge fikk ikke støtte av én eneste nasjon»

Nå handler det om å holde drømmene i live, skriver Petter Skinstad.

Torsdag slo den nye regelendringen fra FIS ned som en bombe blant de nest beste i langrennsmiljøet. Både undertegnede og de som kjemper om plassene beskriver det som et knallhardt slag i trynet. Aldri har uttakene vært viktigere enn de blir til vinteren.

For bare noen sesonger siden kunne opptil 22-23 norske løpere stille til start i verdenscuprenn i Norge, enten det var snakk om femmila i Kollen eller sprinten i Drammen. For et par sesonger siden ble dette redusert til maksimalt 15 løpere fra én og samme nasjon, som en ren konsekvens av Norges fantastiske resultater de siste sesongene.

Dominansen har imidlertid fortsatt, utfordret av Russland på herresiden og Sverige på damesiden. Konkurrentene har imidlertid ikke et helt lag som kan matche Norge på tvers av kjønnene, og Russland arrangerer ikke en gang verdenscup. Konsekvensene var uunngåelige. Utenlandske konkurrenter har sett seg lei av å bli slått av ukjente nordmenn på verdenscuprenn i Norge.

Internt i FIS fikk ikke Norge støtte av én eneste nasjon da Norges representant forsøkte å forsvare sårt etterlengtede nasjonale plasser. Når alt kommer til alt er det kanskje like greit, vil mange hevde, men spørsmålet er hvordan dette vil påvirke interessen for å satse utenfor landslag i Norge.

Kommende sesong vil det aldri være mer enn tolv norske løpere på start i ett og samme renn, og to av disse må tilhøre U23-klassen. Vi snakker med andre ord om en halvering av antall plasser bare på noen få år. Et halvert antall drømmer som går i oppfyllelse, og en skikkelig nøtt for en stadig presset langrennsledelse.

Det er aldri diskusjon rundt den første plassen når det gjøres uttak, eller det burde i det minste ikke være det. De beste løperne er i utgangspunktet alltid selvskrevne, enten de heter Johannes Høsflot Klæbo, Therese Johaug, Petter Northug eller Marit Bjørgen. Så lenge de beste er friske og raske, forstår selv de største kranglefantene at løperen med størst vinnersjanse må på start. Det er disse løperne vi lener oss på når det blir alvor, og da må de selvsagt ha tilliten til både langrennsledelsen og folket.

Den siste plassen derimot, den er det alltid diskusjon rundt. Det har det alltid vært, og det kommer det forhåpentligvis alltid til å bli. Er det ikke lenger diskusjon om hvem som skal ha den siste plassen har Norge som langrennsnasjon fått et kjempeproblem. Uten denne diskusjonen finnes det ingen bredde, verken på høyeste nivå eller blant de som følger rett bak. Uten denne diskusjonen er ikke Norge lenger verdens beste langrennsnasjon.

Det er alltid kamp om den siste plassen på verdenscuplaget. Den handler ikke om hvem som skal vinne rennet. Den handler om å skape de neste vinnerne. Det er denne sjanse som gir løpere fra Førde, Alta, Steinkjer, Lundamo og Dalsbygda en ekstra mulighet til å vise seg frem. Det kryr av løpere fra hele Norge som drømmer om denne sjansen, og i ryggen har de ofte et helt lokalmiljø som støtter dem økonomisk. Denne ene sjansen i verdenscupen kan være det som gjør at de kan satse både to og tre sesonger til.

Nå ser de at hverdagen som fulltidssatsende langrennsløpere blir stadig tøffere. I verdenscupen er allerede kvotene redusert til seks plasser, pluss eventuelle cupledere. I tourene og mesterskap krympes stadig troppene, og et OL i Beijing virker stadig mer fjernt for de fleste. Nå mister de også de nasjonale plassene i verdenscupen, eller i hvert fall de fleste av dem.

En kjapp opptelling viser at det er tolv herreløpere bare på elitelagene i langrenn. Blant damene er det ti. Legger man til rekruttlaget, et lag som er lovet det skal satses ytterligere på, havner man på 18 menn og 16 kvinner totalt.I verdenscupen vil det aldri være mer enn tolv nordmenn på start til vinteren, og i de fleste rennene vil det være drøyt halvparten av dette. Det vil til enhver tid finnes langt flere landslagsløpere enn det er verdenscupplasser. Er det rart løperne på regionlag, kretslag og privatlag føler de har fått en blytung start på oppkjøringen til en ny sesong?

De eneste som kan juble er løperne i U23-klassen. Med den bredden av norske løpere som har satset langt inn i senioralder har det ikke vært gitt at unge seniorløpere har fått sjansen i verdenscupen, heller ikke på nasjonal kvote. For de yngste seniorløperne var dette faktisk en god nyhet, men der stopper også jubelen - i hvert fall i Norge.Spørsmålet langrennsledelsen bør stille seg er derfor hva gjør vi nå? Hva skal til for å unngå at irritasjonen over forbundet fortsetter å øke, mens avstanden mellom de beste og nest beste vokser? I mine øyne er det to ting de bør ha fokus på. Rettferdige uttak og kommunikasjonen rundt disse, samt statusen til nasjonale renn.

Det viktigste grepet er å sørge for full åpenhet rundt fremtidens uttak. Her må kriteriene være klare, tydelige og kommunisert tidlig. Vi skal ikke mange ukene tilbake i tid før langrennsledelsen igjen fikk kritikk for å si én ting og gjøre noe annet. Sånn kan det ikke være lenger. Da vil irritasjonen raskt bevege seg over til forakt mot ledelsen.

Verdenscupen skal og bør være for de beste langrennsløperne i landet. I utgangspunktet befinner disse seg på landslaget. Det er nettopp derfor de er der, og det er naturlig at disse vil ta opp plassene i verdenscupen. Det kan imidlertid ikke være sånn at landslagsløpere bruker verdenscuprenn til å gå seg i form, eller at de skal få prøve seg i renn etter renn langt ut på nyåret for å kvalifisere seg til sesongens hovedmål. Er ikke landslagsløperne gode nok må andre slippe til. Det finnes andre skirenn enn verdenscup man kan bruke som trening.

Det andre grepet handler nettopp om disse andre rennene, skandinavisk cup og norgescup. Det er her det kjempes om plasser til verdenscupen. Her må Skiforbundet være til stede, i enda større grad enn tidligere. Landslagsløpere som i utgangspunktet hadde planlagt å gå verdenscup samme helg, må selvsagt stille til start mot landets nest beste om de ikke blir tatt ut til verdenscup. Bedre trening finnes ikke. Et bedre argument for hvorfor de heller burde gå verdenscup enn å slå de andre som kjemper om plassene er også umulig å oppdrive.

Det nytter heller ikke at bare en og annen landslagsløper stiller til start. Langrennsledelsen må også være til stede. De må vise at de tar de nest beste på alvor. De må vise at de følger med. De må vise at rennet betyr noe, og at konsekvensen av å lykkes her er en plass i verdenscupen. Da og først da vil de beste finne trøst i at selv om kvotene stadig blir mindre vil du alltid få drømmen om verdenscup oppfylt til slutt, bare du går fort nok. Nå handler det om å holde drømmene i live.