Kommentar

«Ingen scene var for stor eller for liten for Jahn Teigen»

– Èn lydhør var nok til å vekke Jahns fortellertrang, lekenhet og hans evige drøm om å tenne lys i folks øyne, skriver venn av Jahn Teigen, Trygve Rønningen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Folket elsket Teigen. Jahn elsket folk. Slik ble det knyttet evigvarende, musikalske bånd mellom artisten og et publikum uten aldersgrenser.

Jahn erobret alle de scenene han entret. Nå tar Norge farvel med en stor kommunikator.

De aller fleste i dette landet hadde et forhold til låtskriveren og sangeren Jahn Teigen. Han skapte allsang-magi, gang på gang. Jahn var ingen «terningkast 6-artist». Han var ikke alltid hyllet av et kritisk musikk-politi.

Men de han underholdt lot seg rive med. Jahn Teigen begeistret et helt folk gjennom en hel mannsalder. Ingen kan ta fra han det han har; ett av de største fotavtrykket noen artist har satt i norsk underholdningsliv.

Vi filosoferte ofte over hvordan han klarte å bygge musikalsk bro mellom generasjonene. I slike stunder var han synlig stolt.

Surmaget kritikk sved; selvsagt gjorde det dèt. Men gode publikumsopplevelser ga betydelig overvekt på hans imaginære humør-vektskål. At barn og pensjonister - samtidig - kunne synge med på strofene hans med like stor innlevelse, gledet hans artisthjerte inn i det dypeste.

– Jeg kan jo bare starte å synge «Skalaen er en sang», så synger publikum resten av konserten av seg selv. Lettjente penger, knegget han; og harket sin karakteristiske, teigenske latter.

Jahn Teigen behøvde ikke et fullsatt Oslo Spektrum for å få artistisk energi. Èn lydhør var nok til å vekke Jahns fortellertrang, lekenhet og hans evige drøm om å tenne lys i folks øyne.

Slik som da to jentunger i barneskolealder fikk et øyeblikks Teigen-magi på et fortau i Oslos gater for mange år siden. Tiden var knapp, Vi skulle alle videre; døtrene mine, Jahn og jeg. Men Jahn så plutselig sin scene, og på hans egen, lille konsertarena stod kun to unge tilhørere:

«Jeg heter Jahn. Jahn Banan»!

Så var spetakkelet i gang mellom lille Anna og Ingrid - og den store, lille mannen som på sekunder hadde blitt klovn på en scene. To små jenter. En kommunikator. Noen få ord, et smil og noen bestemte klaps på hodet til to tente lys. Så enkelt.

Ingen scene var for stor; ingen var for liten for Jahn Teigen.

Vi som fikk oppleve Jahn som god venn, har mistet en spennende samtalepartner og et fantastisk artig - og ualminnelig menneske. Ikke som alle andre. Vi bærer med oss alt vi fikk. Alle timene vi brukte. Alt det rare vi var gjennom sammen.

Jeg har lovet Sara å få fortalt henne alt det vi ennå ikke har fått fortalt. Om vår venn. Og hennes pappa. Sara har så mye å være stolt over. Minnene skal aldri dø.