Kommentar

Stockholm, Sverige 20200125. Sander Sagosen, Gøran Johannessen og det norske håndball-landslaget jubler for bronsemedalje etter at de slo Slovenia 28-20 i bronsefinalen under Håndball-EM 2020 i Tele2 Arena i Stockholm.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Stockholm, Sverige 20200125. Sander Sagosen, Gøran Johannessen og det norske håndball-landslaget jubler for bronsemedalje etter at de slo Slovenia 28-20 i bronsefinalen under Håndball-EM 2020 i Tele2 Arena i Stockholm. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Vidar Ruud

Når drømmer kan bli virkelig

Nå er det grunn til å tro på gull for Sander Sagosen & co.

Jeg har en drøm. En drøm om å se norske håndballherrer stå øverst på seierspallen etter et mesterskap. Og aller helst vil jeg se Bjarte Myrhol løfte pokalen.

Dette er en drøm jeg har hatt i snart 40 år. De første 10-15 årene var drømmen så fjern at jeg regnet med at det for alltid ville forbli nettopp en drøm. Men etter VM i 2005 begynte det å demre for meg at dette faktisk kunne bli virkelighet.

Jeg har lidd med håndballherrene i mesterskap etter mesterskap der de nesten har tatt steget opp i verdenseliten.

Jeg har slitt med å akseptere at herrehåndballen aldri har fått den anerkjennelsen som jeg har ment at den har fortjent.

Jeg har kjempet for å gi håndballen oppmerksomhet og gjerne jobbet på fritiden min for å lage saker på norske håndballspilleres innsatser i utlandet.

Det har vært tungt å måtte forklare folk at selv om håndballjentene vant gull etter gull, så ville de faktisk ikke slått herrene om de møttes til kamp.

Sånn er det ikke lenger. Håndball er ikke lenger en «jenteidrett» i folk flests øyne. Herrehåndball går ikke lenger for fort og er for brutalt. Det norske folk har funnet plass til herrene ved siden av kvinnene i idrettshjertene sine.

Nå er EM over. Gulldrømmen gikk ikke i oppfyllelse denne gangen heller. De norske spillerne dro hjem med bronsemedaljer i bagen, men har aldri vært nærmere gullet enn i dette mesterskapet.

Norge har aldri vært bedre. Der er Christian Berge og jeg enige. Man har spilt to VM-finaler de siste tre årene, men kvaliteten på det de har prestert har ikke vært bedre. Hadde de hatt marginene på sin side og gått til EM-finalen, så tror jeg de ville slått Spania.

Det vil vi aldri få svar på, men det vi vet er at det kommer nye sjanser. Og det er trolig ikke lenge til den første kommer.

For allerede til sommeren er det OL, og hvorfor ikke starte gullhøstingen med det gjeveste av dem alle, og det gullet håndballjentene måtte vente lengst på å vinne?

Det gikk 22 år fra håndballkvinnene tok sin første medalje før de vant OL for første gang. Det gikk også tolv år fra første medalje til første gull. Da hadde de spilt fire finaler og ni semifinaler uten å gå helt til topps. De danske «håndbolddrenge» spilte 13 semifinaler før de endelig fikk den største pokalen. Så det er ingen grunn til å bli utålmodige for Berge og hans menn.

Tredjeplassen i EM betyr også at Norge er direkte kvalifisert til VM. Det gjør at Christian Berge nå kan være 100 prosent fokusert på OL i Tokyo. Det blir ingen VM-kvalifisering i juni.

Det første på programmet blir OL-kvalifisering i Trondheim Spektrum mot Brasil, Chile og Sør-Korea. Det skal være overkommelig motstand, og trolig slipper trønderpublikum å bue for å hjelpe Norge til OL.

De to beste lagene kan bestille flybilletter til Tokyo etter kvalifiseringsturneringen. Norge skal være ett av dem.

Sist Norge hadde et herrelandslag med i de olympiske leker var det Inge Hansen, Harald Tyrdal, Pål Bye, Jon Reinertsen og Roger Hverven som dro lasset. De endte på niendeplass under lekene i München i 1972.

Skulle både herrene og kvinnene komme seg helskinnet gjennom kvalifiseringen, så blir det første gang Norge har to håndballandslag med i OL.

Og fremtiden ser lys ut for Norges håndballherrer. Christian Berge mønstret en av de yngste troppene i EM, og det jobbes godt i landslagsmiljøene under A-landslaget.

De som banker hardest på døren, og kan bli de neste som kan få strek under navnene sine i Berges planer er målvakt Robin Paulsen Haug og Elverums storskytter Simen Holand Pettersen. De er neppe i frågan til OL, men jeg blir ikke overrasket om Paulsen Haug er i troppen til VM i Egypt om snaut et år.

21 år gamle Haug har allerede gjort seg bemerket som en av de beste målvaktene i både svensk og dansk toppserie. Mens Holand Pettersen har latt flere toppmålvakter få kjennskap til skuddarmen hans i Champions League med Elverum.

På lengre sikt er Kolstads Simen Lyse og ØIF Arendal-målvakten André Kristensen unggutter som allerede har gjort seg bemerket i Rema 1000-ligaen og kan bli landslagsaktuelle med tiden.

Skal vi se enda lenger inn i spåkulen, så er det tre veldig spennende venstrehendte spillere på 2002-landslaget. Men det er enda for tidlig å si om Benjamin Berg, Aksel Hald og Ebbe Stankiewicz klarer å ta steget opp på nivået som kreves for å spille på et av verdens beste landslag.

Trenerne for det yngste landslaget, Kristoffer Froestad og Jørgen Laug, begynner nå også å få oversikten over 2004- og 2005-kullene, og det ryktes at det rykker godt i smilemusklene deres når de ser på spillermateriellet de har til rådighet.

Men det viktigste er at de sentrale spillerne i Berges tropp fortsatt ikke har nådd toppen av karrierene sine. De har alle flere år igjen før det begynner å gå nedover.

Sander Sagosen er for eksempel 24 år, og går nå inn i det som skal være hans beste år på håndballbanen.

Landslagets suksess gir synergieffekter som igjen bidrar til å styrke landslaget på sikt. For nå har storklubbene i Europa fått øynene opp for norske spillere og prøver å hente dem tidlig. Ingen vil risikere å gå glipp av «den nye Sagosen».

Det var fire spillere med klubbtilhørighet i Norge i EM-troppen, men William Aar (Århus), Sander Andreassen Øverjordet (Mors-Thy) og Tom Kåre Nikolaisen (Bergischer) er alle plukket opp av utenlandske klubber. Alexander Blonz har ikke vondt av å bli en sesong eller to til i Elverum før han tar steget ut.

Men det at flere spillere får sjansen i utlandet, gjør at yngre spillere blir sluppet til på toppnivå her hjemme. Noe som gir dem erfaring fra tøffe kamper tidlig. En spiral som bare er positiv for Berge.

Det ble nylig jublet over rekordtall på antall gutter som spiller håndball. Men man har fortsatt ikke fått den virkelig store effekten av landslagets gjennombrudd.

Etter år som «jenteidrett» så var det først i 2016 herrene for alvor tok steget inn i de tusen hjem. Det er først når årgangene født i 2008 og senere at man vil få full uttelling for at guttene strømmer til håndballen.

Norges Håndballforbund bruker 19 millioner kroner i året på landslagene på herresiden.

Av disse midlene går 4,9 millioner kroner til aktivitet for de ulike landslagene, hvor 2,5 millioner er for aktiviteter for Berges menn, de resterende 2,4 millionene går til aktiviteter for rekrutt- og yngre landslag.

Jeg har fått tall fra dansk TV 2, og til sammenligning bruker Danmark 2,8 millioner kroner på aktivitet for A-landslaget sitt og 3,1 millioner kroner på rekrutt- og yngre landslag.

Berge har altså nesten like mye å rutte med som Nikolaj Jacobsen. Sånn har det ikke alltid vært.

Men penger er ingen garanti for suksess. Det er den menneskelige valutaen som alltid er den viktigste. Og der har landslagssjefen en unik gruppe å jobbe med.

Når en oppsummerer Norges innsats i EM, så må en også ta med i regnestykket at sentrale spillere som Kent Robin Tønnesen og Bjarte Myrhol ikke var med, mens Magnus Abelvik Rød skadet seg under mesterskapet og forsvant ut av troppen. Med disse tre på plass, så skulle det blitt vanskelig å slå Norge.

Da er det kanskje ikke så rart at optimismen rår. Og man blir sikrere og sikrere på at det nærmer seg et norsk gull.

Kanskje skal jeg få oppleve at drømmen min blir virkelig. Kanskje får jeg se Bjarte Myrhol løfte pokalen over hodet som bevis på at Norge er best - også i håndball for herrer.

Lik på Facebook