Kommentar

Malmø, Sverige 20200121. De norske håndballgutts er nære en semifinale og jubler etter kampen mellom Norge-Island.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Malmø, Sverige 20200121. De norske håndballgutts er nære en semifinale og jubler etter kampen mellom Norge-Island. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Vidar Ruud

Slik ble Norge en gullkandidat

Under Christian Berge har Norge gått fra «nesten-landslag» til EM-favoritter.

Norge er klare for semifinale i EM. Det blir den tredje semifinalen på fire mesterskap for de norske håndballguttene.

Da kan en trygt si at Norge nå tilhører den ypperste verdenseliten. Og nå snakkes det også om gull. Flere utenlandske eksperter sier Norge når de skal peke ut den største favoritten til EM-tittelen.

Det er en solid kontrast til situasjonen for bare seks år siden. Da tapte man VM-playoff for Østerrike, og gikk glipp av sitt andre strake VM-sluttspill.

Da hadde «nesten-landslaget» gått fra å være et lag som nesten kjempet om medaljer, til et lag som nesten kvalifiserte seg til VM.

Hva er så årsaken til den store snuoperasjonen?

Det er nærliggende å peke på Christian Berge, og landslagssjefen er den viktigste årsaken til at Norge er der man er i dag. Men sannheten er at man nå høster fruktene av et arbeid som startet tidligere. Mye tidligere.

Allerede før Norge ble et «nesten-landslag» begynte tankene om hva som måtte til for å løfte norsk herrehåndball.

Kvinnene hadde lenge vært i verdenstoppen, mens herrene holdt til i håndballens skyggedal. Noen ganger var man med i mesterskap, andre ganger ikke. Og var man med, så ble det kortvarig glede og kanskje et hederlig resultat eller to.

Det måtte taes grep. Noe måtte gjøres for å holde liv i herrehåndballen.

Et grep som har fått mye av æren for at Norge sakte, men sikkert har jobbet seg opp i verdenseliten, er opprettelsen av et rekruttlandslag.

Den første som tenkte at det kunne være smart å få i gang de nest beste var Harald Madsen, som var landslagssjef fra 1994 til 1997. Han la inn noen ekstra landslagssamlinger der han kalte inn dem han så hadde potensial til å spille på landslaget, men ikke helt var der ennå.

UKJENT HELT: Erik Andersen er mannen bak flere viktige avgjørelser for norsk herrehåndball.
UKJENT HELT: Erik Andersen er mannen bak flere viktige avgjørelser for norsk herrehåndball. Foto: Terje Bendiksby

Men det var da Gunnar Pettersen tok over som landslagssjef at det ble satt skikkelig i system. Assistent Erik Andersen tok ansvar for rekruttene og fikk også arrangert egne landskamper for dem som aspirerte til å spille på landslaget.

– Vi har hatt et rekruttlandslag de siste fem årene. Poenget er at det skal være motivasjon for hjemlige spillere, og at de skal ha vært gjennom kamper der de hører «Ja, vi elsker», sa Andersen til Aftenposten i 2007.

Andersen er også mannen bak et annet prosjekt som hyppig er blitt nevnt som en faktor i Norges fremgang.

For etter å ha stått en årrekke med Jan Thomas Lauritzen som eneste venstrehendte bakspiller av internasjonalt format, så tok Andersen initiativet til å starte et prosjekt for unge venstrehendte spillere.

Unge gutter som Kent Robin Tønnesen, Harald Reinkind, Eivind Tangen, Magnus Abelvik Rød og mange flere var innom og fikk ekstra oppfølging.

Resultatet ser vi i dag. Plutselig har Norge en overflod av venstrehendte spillere i verdensklasse. Det har faktisk gått så langt at man nå til og med har to venstrehendte målvakter i EM-troppen.

Under Robert Hedins ledelse var kanskje ikke resultatene all verden, men svensken så at spillerne trengte en bedre treningshverdag for å ta steget videre.

Han ville ha spillerne ut i større klubber i større ligaer, og med hjelp av spilleragenten Åke Unger lykkes han med dette. Noen gikk direkte til tysk Bundesliga, andre gikk via Sverige og Danmark. Flere spillere ble heltidsspillere og fikk muligheten til å trene både mer og bedre.

Men den store katalysatoren for Norges resultater er Christian Berge.

Han kom inn på et perfekt tidspunkt. Det var et lite generasjonsskifte på gang, med mange unge spillere som var kommet seg ut til utenlandske klubber. Spillere med mye sult og pågangsmot.

Berge ga umiddelbart beskjed om at han ville ha gull. Han så for seg at Norge kunne stå øverst på seierspallen en gang i fremtiden.

Ikke alle spillerne trodde på ham. Man hadde tross alt misset kvalifiseringen til to strake VM, og i mellom der blitt nummer 14 i EM. Det var ikke mye som tydet på at det laget skulle vinne mesterskap, eller kjempe om medaljer for den saks skyld.

Men med knalltøffe krav til spillerne, en klar idé om hvordan laget skulle fremstå på banen og stor tiltro til unge gutter som Sander Sagosen, så klarte Berge å få inn en tro på det «umulige».

Det hjalp også på å ha en ledestjerne i spillergruppen som Bjarte Myrhol. En lagkaptein som ser alle. Som er et forbilde når det kommer til trening og innstilling til håndballen. Og som også stiller krav til omgivelsene sine. Ingen er større enn laget, uansett hvor stor stjerne du er. Det har vært med på å skape et fantastisk lagmiljø.

Allerede i sitt første mesterskap, EM i 2016, begynte Berges landslag å bryte barrierer. Etter å ha slått regjerende verdensmester Frankrike, så var man for første gang i en semifinale.

Det ble tap etter ekstraomganger mot Tyskland i semifinalen. Et Tyskland som senere ble europamestere. Det ble tap for Kroatia i bronsefinalen, men Norge hadde plutselig vist at man hørte til i verdenstoppen.

Men en ting er å prestere en gang. En helt annen er det å gjenskape prestasjoner. Og allerede året etter tok man ytterligere et skritt videre mot toppen. Da kom man seg til VM-finale. For første gang var Norge i en finale. For første gang tok håndballherrene medalje. Det ble sølv etter tap for Frankrike i finalen.

Den bedriften ble gjentatt i fjor. Da var det Danmark som ble for sterke i finalen.

Jeg fikk nylig spørsmål om hva som gjør at Norge får opp unge spillere som gjør det godt på landslaget, til tross for at man ikke gjør det spesielt skarpt med yngre landslag.

Det var ikke noe enkelt spørsmål å svare på, men jeg tror det kan ha sammenheng med at man fortsatt sliter med små guttekull i håndballen.

For det har vært en etablert «sannhet» i Norge at håndball er en «jenteidrett». Det har gjort det vanskelig å rekruttere gutter til håndballen, og ikke minst å beholde dem. Men manglende bredde betyr ikke at man ikke får opp enere. Disse er blitt tatt godt vare på, og er kommet opp gjennom et system, som nå Berge har tatt et solid grep om.

Han har tatt eierskap for hele herre-/guttesiden. Han har innført en rød tråd fra de aller yngste og helt opp til a-landslaget.

Tidligere ble det ansatt landslagstrenere som stort sett fulgte kullet sitt helt til de var ferdige med yngre landslag. Men Hedin kopierte den svenske modellen med faste trenere på hvert kull.

Nå er det Kristoffer Froestad og Jørgen Laug som tar seg av de aller yngste. Mandatet deres er å få full oversikt over kullet de har ansvar for. På halvannet år skal de sørge for at man ikke går glipp av et kjempetalent fordi han spiller for en liten klubb ytterst i havgapet i Sogn og Fjordane. De har inne over 100 spillere per kull på nasjonale landslagssamlinger.

De sender så laget videre til Johnny Jensen og Jan Thomas Lauritzen. De skal spisse gruppen ytterligere, før Vidar Gjesdal og Fredrik Ruud har det eldste landslaget.

Slik er det sikret kontinuitet, og Berge er hands on på utviklingen. Det er klare retningslinjer for hva som skal gjøres på hvert trinn. Hva som forventes av landslagsspillerne. Berges filosofi går igjen på alle trinn.

Det gjør at jeg ikke er bekymret for fremtiden. Nå merker også vi som er involvert i håndballen at håndballherrenes fremganger er i ferd med å endre holdningene blant unge gutter. Flere og flere gutter ønsker å spille håndball, og jo større bredde, jo flere blir det for Berge å velge fra om noen år.

Nå hører du flere og flere smågutter snakke om Sander Sagosen og Torbjørn Bergerud. De er blitt forbilder. Og flere ønsker å bli håndballspillere som forbildene sine.

Å se at Sagosen i en alder av 24 år allerede er verdens beste håndballspiller, er ikke bare inspirerende for unge gutter med store drømmer. Det er også inspirerende for lagkompisene i EM-troppen. Han spiller med enorm selvtillit, en selvtillit som smitter over på de andre.

Berge har også satt sammen en gruppe med komplementære ferdigheter. Det er litt som Nils Arne Eggens «go'fot-teori». Summen av ferdigheter til sammen gir et bedre resultat enn andre lag som gjerne har flere store stjerner som skal dra lasset.

I tillegg er de norske spillerne tro mot Berges filosofi. Det er ingen som får panikk og bryter ut dersom det går dårlig. Man spiller på det samme uansett hvordan kampen utvikler seg. Den disiplinen får de betalt for nå.

At Norge også har en av de yngste troppene i EM, gir også grunn til optimisme. Jeg skal innrømme at jeg også var en tviler da Berge snakket om gull etter bronsefinalen i Krakow i 2016, men det er jeg ikke lenger. Jeg er helt sikker på at Norge kommer til å vinne mesterskap. Det er ikke sikkert det skjer i år, men det kommer til å skje. Vi kommer til å stå på medaljeseremoni etter mesterskap og høre «Ja, vi elsker». For nå er Norge et av lagene som må regnes med i hvert eneste mesterskap.

Lik på Facebook