Kommentar

«Fem spørsmål vi må ha svar på»

Bortsett fra småpartiene Rødt og MDG, har alle partiene på Stortinget sin del av ansvaret for trygdeskandalen. Ansvar må avklares, men Nav-høringen må ikke ende opp i en banal krangel om fordeling av skyld.

Nav-skandalen er komplisert, den har mange lag, flere kapitler som man må komme til bunns i hver for seg. Mange er svært krevende for den sittende regjeringen, andre er mer krevende for de rødgrønne.

Hver for seg ønsker politikerne å få fokus over på det området som rammer de andre. Her er fem hovedpunkter som både høringen og den pågående granskingen må komme til bunns i:

1. Hvorfor ble folk dømt etter at alarmen gikk?

Hvorfor ble ikke riksadvokaten koblet på tidligere? Folk ble dømt og fengslet i flere uker etter at Nav slo alarm overfor Arbeids- og sosialdepartementet 30. august i år.
Dette må Erna Solbergs regjering svare for

2. Hvorfor forsøkte de å kneble Trygderetten?

Hvorfor ble ikke Trygderettens mange kjennelser helt tilbake til sommeren 2017 tatt på alvor? De mente at Norge brøt EØS-avtalen ved å nekte folk å ta med sykepenger og arbeidsavklaringspenger til andre EØS-land. Skandalen kunne og burde vært stoppet tidligere.

Men både Nav og departementet så ut til å ha bestemt seg for at Trygderettens dommere tok feil og at Nav hadde rett. Sakens dokumenter viser at Nav og departementet i fellesskap var mest opptatte av å unngå at Trygderetten gikk til EFTA-domstolen for å få en rettslig vurdering av Norges praksis. De endret i stedet praksis for fremtidige saker. Ikke fordi de mente Nav hadde gjort noe feil, men for å kneble Trygderetten, og for å unngå at de fikk flere klager på sitt bord.

Ingen ansvarlige stilte tilsynelatende spørsmålet om Trygderetten faktisk kunne ha rett, at Nav og resten av det offentlige Norge feiltolket reglene. Sett i ettertid virker det nesten uforståelig at ingen toppbyråkrater eller noen fra ansvarlig politisk ledelse ønsket å få en så alvorlig uenighet avgjort av en rettsinstans som EFTA-domstolen. Det ville vært det ryddige, og hundrevis av Nav-brukere kunne også unngått å bli urettmessig forfulgt.
Dette må Erna Solbergs regjering svare for

3. Hvorfor reagerte ingen på brudd på EØS-avtalen?

Selve fundamentet i EØS-avtalen er de fire friheter. Fri flyt over grensene av både varer, penger, tjenester og mennesker. Navs interne gransking avdekker at en rekke Nav-ansatte i årevis har stilt betimelige spørsmål internt, om hvorfor ikke EØS-avtalen gjelder for mottakere av helserelaterte ytelser. Hvorfor ble ikke de hørt? Og hvorfor reagerte ikke Navs ledere som politianmeldte brukere, eller politijuristene som mottok disse anmeldelsene, aktorer som argumenterte for tiltaler, dommere som dømte, forsvarsadvokater som ba om mildest mulig straff i stedet for frifinnelse. Og ja, eller oss i mediene, for den saks skyld. Vi har alle et ansvar.
Dette må mange svare for

4. Hva skjedde i 2012?

Erna Solbergs regjering mener skandalen startet ved at den rødgrønne regjeringen feiltolket en ny trygdeforordning fra EU som ble innført i 2012. Det var en lov som skulle forenkle (!) et komplisert trygderegelverk mellom EU-land, og dermed også EØS-land som Norge. I gjennomføringsnotatet skriver Jens Stoltenbergs regjering blant annet at de nye EU-reglene «fremstår som lite kontroversielle» og at de «ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt». Det kan ha vært skjebnesvangert for tusenvis Nav-brukere.
Dette må de rødgrønne svare for

5. Kan skandalen gå tilbake til 1994?

Granskingen må avklare om Norge begynte å bryte loven i 2012, slik den sittende regjeringen mener, eller om vi har tolket reglene feil helt fra EØS-avtalens opprinnelse i 1994. Det vil i så fall kunne eskalere omfanget av skandalen. Det er sannelig ikke godt å vite. EU-forordninger er ikke lettfattelig lesning, for å si det forsiktig.
Dette kan flytte ansvaret flere tiår tilbake i tid og dermed fordele ansvar og skyld på flere tidligere regjeringer.

Men vi vil ikke få alle svar under høringen denne uken. Den er nemlig å regne som en slags lett oppvarming. Mange av spørsmålene vi har vil bli henvist til granskingen som pågår uavhengig av Stortingets arbeid.

Regjeringen har satt ned et granskingsutvalg som skal endevende alle sider av Nav-skandalen. De vil komme med sin rapport før sommeren, en rapport som garantert vil havne i Stortinget igjen, med ny avgjørende høring i Kontrollkomiteen, trolig utpå høsten i år, under ett år før neste stortingsvalg.

Opposisjonspartiene ønsket at Stortinget skulle sette ned granskingsutvalget, ikke regjeringen, og svarte med å opprette sak i kontrollkomiteen parallelt med granskingen. Dette for å vise at Stortinget ikke vil bli satt til side. De vil jobbe parallelt med de regjeringsoppnevnte granskerne. Det er derfor vi har høring denne uken og ikke venter til granskingsutvalget er ferdig.

Den sittende regjeringen har styrt siden 2013. De har ansvaret for alt som har foregått i forvaltningen de siste seks og et halvt årene. De har ansvaret for de beslutningene som har sendt så mange mennesker bak lås og slå på feilaktig grunnlag. Men de vil naturlig nok gjøre det de kan for å fordele ansvaret over på sine rødgrønne forgjengere.

Derfor opplever vi nå et ganske forutsigbart peke-på-andre-spill i Stortinget. I Høyre er de forbannet over at de rødgrønne vil ha statsminister Erna Solberg (H) inn på teppet i denne ukens høring, og har «svart» med å kalle inn Ap-leder Jonas Gahr Støre. Støre var utenriksminister da den aktuelle trygdeforordningen ble forberedt og implementert i norsk rett i 2012. Jeg mener begge to er relevante for høringen, det er ikke noe å krangle om.

Les også: Frp mener Aps Dag Terje Andersen villedet Stortinget

Vi kan fort ende opp med følgende scenario: De rødgrønne sitter igjen med et hovedansvar for at reglene ble tolket feil i utgangspunktet, men de borgerlige må ta ansvar for at skandalen ikke ble oppdaget og ryddet opp i på et langt tidligere tidspunkt - noe som kunne hindret at uskyldige ble fengslet eller fikk ydmykende og belastende krav om tilbakebetalinger. Det har ikke manglet på advarsler, i hvert fall ikke de siste årene.

Men viktigst av alt er at landets fremste politikere ikke glemmer at dette dreier seg om en alvorlig rettsskandale. Stortinget og regjeringen må rydde opp på en måte som kan gjenopprette den tilliten som de alle er så stolte over at vi har i dette landet – eller i hvert fall hadde. Tillit til at institusjoner som domstolene, politiet, politiske myndigheter og underliggende etater er til å stole på.

Da må ikke høringene ende opp i en banal krangel om fordeling av skyld.