Oslo 20190910. 
Statsminister Erna Solberg (H) inviterer til pressemøte om gårsdagens kommunestyre- og fylkestingsvalg i regjeringens representasjonsbolig.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Oslo 20190910. Statsminister Erna Solberg (H) inviterer til pressemøte om gårsdagens kommunestyre- og fylkestingsvalg i regjeringens representasjonsbolig. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Foto: Heiko Junge
Kommentar

Et stupbratt år for Erna

Erna Solberg og hennes mannskap er nok glade for at det snart er jul. For 2019 har vært tungt og bratt for alle de fire regjeringspartiene.

2019 startet så bra for statsminister Erna Solberg.

KrF hadde nettopp landet på hennes side av streken under et dramatisk retningsvalg. Etter fem og et halvt år med borgerlig flertall klarte hun til slutt mesterstykket å samle de fire partiene i en flertallsregjering.

Men flertallsprosjektet har foreløpig ikke vært noen suksess for noen av de borgerlige partiene. Ingen av dem klarer å skape begeistring eller hente ut noen positiv effekt hos velgerne.

Bompengeopprør, bunadsgerilja, sentraliseringskritikk, reformtrøtte velgere, borgerlig krangling, et knusende valgnederlag og tidenes retts- og trygdeskandale har gjort dette året krevende for alle de fire partilederne og deres partier.

Det er kanskje betegnende at statsminister Erna Solberg startet sin oppsummerende julepressekonferanse med å gå tilbake til 2013 for å fremheve noe positivt. Til kommunereformens spede begynnelse.

Ved nyttår skal reformen settes ut i live. Landet går fra 422 til 356 kommuner. Hver tredje innbygger vil fra neste år bo i en ny, sammenslått kommune. Basert på antallet sammenslåinger, er reformen å betrakte som en suksess, noe som vil stå igjen etter Erna Solbergs regjeringstid.

Uten tvil.

Men Erna Solberg hoppet elegant bukk over kommunereformens stesøster, regionreformen. Dårlig planlagt. Enda dårligere gjennomført. En utskjelt reform som har plaget regjeringen i flere år. Spesielt i nord, men også i resten av landet, er det ikke mye entusiasme å spore i de fylkene som er blitt slått sammen med tvang.

Både i Finnmark/Troms og i den snåle konstruksjonen Viken varsles det omkamper i årene som kommer.

Statsministeren skrøt av regjeringens gigantsatsing på samferdsel. Bare i 2019 er det åpnet 84,3 kilometer med rykende fersk firefelts motorvei her til lands. Ingen annen regjering har brukt så mange milliarder kroner på vei enn denne.

Men Erna Solberg hoppet elegant bukk over at landets bilister også er med og spleiser på disse motorveien, gjennom stadig økte bompenger. Bilister er også velgere, og de startet i vår bompengeopprøret som ødela valgkampen for de fire regjeringspartiene. Det vil si, de fire borgerlige partiene klarte å ødelegge valgkampen selv, gjennom full offentlig skittentøyvask om hvordan de skulle håndtere opprøret.

Tilbake til statsministerens oppsummerende julepressekonferanse. Trygghet for innbyggerne er en regjerings viktigste jobb, slo Erna Solberg fast. Politiets beredskapssenter og målet om 2000 politifolk per tusen innbygger skal være på plass neste år. Nye politihelikoptre og milliarder i økt satning på forsvaret. Statsministeren er synlig tilfreds med egen satsing.

Men Erna Solberg hoppet elegant bukk over at folk i Nord-Norge ikke føler at 2019 har vært et år i trygghetens tegn. Tvert imot. Nordlendingene har nok en gang opplevd krise og usikkerhet rundt luftambulanse-tjenesten. Det er ikke ålreit å være usikker på om hjelpen kommer hvis du eller noen du er glad i skulle ha behov for akutt hjelp. For ikke å snakke om politireformen, som også sliter litt med omdømmet der ute.

Hadde det vært stortingsvalg i dag, ville de fire regjeringspartiene fått 59 mandater, hvis vi skal tro Pollofpolls snitt av meningsmålingene som er tatt opp hittil i desember.

Skal du ha flertall på Stortinget må du ha 85 representanter bak deg. Det sier noe om hvor mørkt det ser ut for det borgerlige prosjektet. Men det finnes lyspunkt. Det viktigste er kanskje at det er lenge til neste stortingsvalg. Regjeringens mange reformer har fortsatt halvannet år på seg til å svare på velgernes frustrasjon og behov.