Kommentar

Korea's Choi Im-Leong, left, struggles for the ball with Angola's Marcelina Kiala during their preliminary round group B match at the XVII Womens World Handball Championship in St. Petersburg, Russia, Wednesday, Dec. 7, 2005. Korea won 35-32. (AP Photo/Ivan Sekretarev)
Korea's Choi Im-Leong, left, struggles for the ball with Angola's Marcelina Kiala during their preliminary round group B match at the XVII Womens World Handball Championship in St. Petersburg, Russia, Wednesday, Dec. 7, 2005. Korea won 35-32. (AP Photo/Ivan Sekretarev) Foto: Ivan Sekretarev

Stjerne fra Angola kunne havnet i Norge

Angola begeistrer og frustrerer, og kan lage trøbbel for Norge.

Håndball har i alle år vært en idrett som stort sett har vært forbeholdt europeere.

Frem til Sør-Korea ble olympiske mestere i 1988, så var alle titler vunnet av europeiske nasjoner.

Etter det ble det Europa og Sør-Korea det handlet om.

Frem til rundt tusenårsskiftet. Da dukket det opp en herlig gjeng fra Angola.

Første varsku kom da de spilte uavgjort mot Tyskland under VM i Norge i 1999, men det var først to år senere de virkelig gjorde seg bemerket. Da ble de det første afrikanske landet som slo et europeisk lag, da Romania ble slått.

Selve gjennombruddet kom i 2005. Da sjarmerte de en hel håndballverden med en herlig håndball, men de taktiske ferdighetene sto ikke i stil med teknikk og innsats. De begeistret og frustrerte håndballhjertet mitt. For potensialet var skyhøyt, men manglende taktisk forståelse satte begrensninger for dem.

To år senere gikk de helt til kvartfinale i VM, som er deres beste VM-prestasjon.

Jeg var selv i St. Petersburg under VM i 2005, og lot meg begeistre av de angolanske jentene. Og jeg var ikke den eneste. For på tribunene satt representanter både for Larvik og Bækkelaget.

Det var først og fremst den elegante bakspilleren Marcelina Kiala og kantspilleren Isabel Fernandes som sto på norske ønskelister.

Problemet var bare at russiske sikkerhetrutiner gjorde det umulig for dem å komme i kontakt med angolanerne.

Da var det greit å ha en journalist på innsiden av sperringene.

Det var kanskje ikke helt etter journalistisk kutyme, men jeg tenkte at det kunne være til det beste både for norsk og angolansk håndball om min hjelp kunne bidra til at det ble en overgang eller to ut av det.

Jeg endte opp med et krøllete visittkort fra den angolanske håndballpresidenten, med et nummer til en fasttelefon.

Nå ville det seg slik at suksessen til landslaget gikk litt til hodet på håndballpresidenten, som fant ut at han skulle tjene litt på dette.

For Larvik gjorde et seriøst forsøk på å hente i hvert fall Kiala, men kravet fra håndballpresidenten var så høyt at Kiala ikke bare ville blitt tidenes dyreste spiller på kvinnesiden, hun ville også blitt Europas best betalte håndballspiller. Dermed ble det med tankene.

Nå er det en ny angolansk generasjon som begeistrer på håndballbanen, med nye spennende spillere. De gikk til kvartfinale i OL i Rio de Janeiro, så de har også vist at de kan yppe seg med de beste.

Nå har de danske Morten Soubak som trener, som har uttalt at han ønsker å få spillerne sine til Europa. Så spørs det da om den nye håndballpresidenten er litt lettere å forhandle med.

Isabel Guialo er kanskje den beste spilleren, men playmakeren er blitt 29 år og neppe den som er mest spennende for norske klubber.

Da er kanskje linjespiller Albertina Kassoma den som er mest aktuell for en overgang til Europa. 23-åringen ble kåret til beste spiller i Afrikamesterskapet sitt i fjor.

Nettopp Kassoma kan komme til å skape problemer for Norge. Med sine 194 cm og nærmere 100 kg, så er det en angolansk utgave av Dragana Cvijic. Og Norge hadde store problemer med den serbiske linjespilleren.

Angola gikk på et par solide tap for Serbia og Nederland i sine to første kamper. Men de resultatene yter dem ikke helt rettferdighet.

For på grunn av økonomiske utfordringer, så måtte det angolanske forbundet holde igjen landslaget for å spare penger på hotellutgifter. Dermed ankom Angola under 24 timer før åpningskampen mot Serbia.

Til kamp tre mot Slovenia hadde de tilpasset seg japansk tid, og klarte å vise seg fra sin beste side. En imponerende 33-24-seier burde være et solid varsku til Norge.

Norge har møtt Angola fire ganger i VM. Tre ganger har man vunnet med seks mål, mens siste møtet i 2013 endte med femmålsseier. Da man møttes i OL i Rio, så ble det timålsseier til Norge.

Så får vi se om de er kommet nærmere nå.

Lik på Facebook