Kommentar

Minamata, Japan 20191130. Silje Solberg og Stine Bredal Oftedal jubler sammen med håndballjentene etter kampen mellom Norge og Cuba.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Minamata, Japan 20191130. Silje Solberg og Stine Bredal Oftedal jubler sammen med håndballjentene etter kampen mellom Norge og Cuba. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Vidar Ruud

Perfekt for Norge

Bredden i internasjonal kvinnehåndball har aldri vært større. Og resultatene går Norges vei.

Frankrike fikk nærmest utdelt gullet før VM startet, mens Nederland skulle være Norges argeste utfordrer til en semifinaleplass.

Derfor var det nok mange som var overrasket da begge gikk på tap i åpningskampene sine. Frankrike for Sør-Korea, mens Slovenia ble for sterke for Nederland.

Jeg kan ikke fri meg for at jeg synes det er gøy. Jeg synes det er skikkelig gøy at to av de største favorittene går på en mine i første kamp.

Ikke fordi det er perfekt for Norge, men fordi det viser at bredden i internasjonal kvinnehåndball er blitt stor.

Når så Frankrike følger opp med «bare» uavgjort mot Brasil, så har Norge fått mer hjelp enn man kunne drømt om på forhånd.

Det er ikke så mange år siden en lett kunne si på forhånd hvilke lag som ville spille semifinale i mesterskapene, og noen ganger også kunne fordele medaljene en uke før det startet.

Denne gangen slet jeg veldig da jeg skulle prøve meg på et tips. På papiret er Frankrike en klar favoritt, men som jeg skrev i bloggen min før VM, så sliter jeg med å se de franske jentene vinne sin tredje strake tittel. De virker rett og slett litt mette.

Men VM er ikke over. Det er mange som har gått på feilskjær innledningsvis og gått hele veien. Det kan selvsagt Frankrike også gjøre.

Og Sør-Korea kommer ikke med et helt nytt lag. De mest sentrale spillerne i seieren over Frankrike var Eun-hee Ryu og Han-na Gwon.

Ryu har vært fast inventar på det sørkoreanske laget siden OL i 2012, og ble i sommer den første sørkoreanske spilleren i en europeisk klubb siden 2011. Hun signerte for Paris 92, hvor hun er lagvenninne med den franske veteranen Allison Pineau.

Og så er det så gøy å se Jae-won Kang på benken. En sørkoreansk trener som er så usørkoreansk som det kan bli. Her er smil og glede, og konstruktiv coaching. Ikke den tradisjonelle diktatoriske stilen man har vært så vant med å se derfra.

Nå er ikke Kang noen hvem som helst heller. Det er mannen som bergtok meg under OL i Seoul i 1988. Mannen som ga finter en helt ny dimensjon. Rett og slett noe av det nydeligste jeg har sett på en håndballbane. Han har fortalt åpent om hva slags fryktregime det var i Sør-Korea. Hvordan trenerne brukte vold for å sette seg i respekt. Selv har han valgt en lederstil så langt unna den han selv opplevde i oppveksten som det er mulig å komme. Da er det utrolig gøy å se ham lykkes.

At Nederland skulle gå på en smell mot Slovenia var egentlig ikke så overraskende.

Nederland er ikke det de var med Nycke Groot. Savnet av strategen er enormt. De mangler nå en skikkelig playmaker. Å stå med Lois Abbingh, Estavana Polman og Laura van der Heijden på backene er som en invitasjon til landsskytterstevnet. Da forsvinner alt av vurderingsevne og det blir om å gjøre å få flest mulig skudd avgårde i løpet av 60 minutter. Når til og med Jessy Kramer ble brukt i midten for å prøve å få til et spill, så skjønner man at Emmanuel Mayonnade har utfordringer på benken. For denne nederlandske utgaven fremstod ikke som noen medaljekandidat, men en kamp kan ikke endre på det.

Og det er heller ikke overraskende at Slovenia har tatt steg. De har glimtet til i enkeltkamper i flere år, og har en ny spennende generasjon på gang.

Er det en nasjon som vet hvordan man får frem playmakere, så er det Slovenia. På herresiden så flommer det over av geniale spilleoppleggere. Dean Bombac, Miha Zarabec, Skube-brødrene. Det er så mange av dem.

Da var det bare et tidsspørsmål før det ville dukke opp en på kvinnesiden også. Tjasa Stanko er noe av det mest spennende i håndballverden nå. Og mot Nederland var hun helt rå.

Joda, jeg vet at Stanko spiller vel så mye venstreback, men med sine 173 cm så er hun av den slovenske bakspillerskolen, der finter, forståelse og evne til å skape rom er viktige.

Dersom de klarer å følge opp prestasjonen fra Nederland-kampen, så er Slovenia også en outsider til en medalje. Og dem er det ikke få av. Her handler det om hvem som har truffet med formen, for marginene er små.

Frankrike er fortsatt den største favoritten. Bak dem kommer nok Russland.

Det blir spennende å se hva trenerbyttet kan bety for russerne. Det er veldig populært å mislike Jevgenij Trefilov i Norge. Men at han har vært viktig for de russiske jentene fikk vi et bevis for da laget kollapset fullstendig da han ga seg forrige gang.

Nå er det Ambros Martin som styrer skuten. Og han er i hvert fall veldig dyktig på det feltet Trefilov definitivt hadde sin svakhet, nemlig kampcoachingen. Mang en gang mistet han hodet og byttet russerne ut av kamper. Det kommer ikke til å skje med Martin.

Men russerne har svakheter i troppen sin, som gjør at jeg sliter å se dem som en klar gullkandidat.

Jeg nevnte i en tidligere blogg at jeg er veldig spent på Ungarn. Tidligere bestod det ungarske landslaget av et par stjerner fra Györ og FTC, og så var det fylt opp med spillere som knapt spilte på klubblagene pga mange utlendinger.

Nå er ungarsk klubbhåndball mer enn bare de to storklubbene. Det er flere klubber som satser, og de er også mer bevisste på å bruke ungarske spillere.

Magyarene har også tatt grep rundt sine yngre landslag. En mer bevisst satsing på unge talenter har gjort at Ungarn nå er den ledende nasjonen på kvinnesiden.

Hele sju spillere som vant junior-VM i fjor er med i Kim Rasmussens tropp. Dette er jenter som er lært opp til å vinne. Som ikke går rundt og tror de er bedre enn de er, fordi de er på landslaget. Så blir det spennende å se om de klarer å ta steget fra juniorhåndball til senior. Klarer de det, så blir Ungarn farlige. Men tapet for Spania var ikke overbevisende.

Tyskland og Spania imponerte begge i sine åpningskamper. Får disse to flyt, så kan de også fort stå i en semifinale. Spania fulgte opp med en imponerende seier over Ungarn. Spørsmålet er bare om de klarer å prestere en hel turnering.

Sør-Korea må også med. En skal ikke undervurdere fordelen av å spille på eget kontinent. I en tidssone man ikke må tilpasse seg. Det er nok av lag som har kommet sent til Japan og kroppene er nok ikke helt omstilt.

Slovenia viste mot Nederland at de kan slå hvem som helst. Er Nederland en medaljekandidat, så må også Slovenia være i stand til å slåss om en semifinaleplass.

Jeg vil heller ikke avskrive Sverige og Danmark. Ingen av dem kommer med sine beste årganger, men begge har mer enn nok kvalitet og rutine i lagene sine at de kan dra hjem med medaljer dersom de får den rette flyten.

Og selvfølgelig Norge da. Jeg lovet en smilende og vitsende Thorir Hergeirsson før VM, og det er bare å se intervjuene han gjorde etter kampen mot Cuba. Mannen elsker jobben sin for øyeblikket. Han er i sonen. Han er på ingen måte stresset av noe forventningspress. Han bare nyter situasjonen. Og da er Norge farlige.

Nå fikk man uventet hjelp fra Slovenia og Sør-Korea, som legger veien til en semifinale enda mer åpen for de norske jentene. Og som alle vet; i en semifinale kan alt skje.

Jeg tror aldri jeg har ramset opp elleve medaljekandidater i et mesterskap før. Det er ikke fordi de beste er blitt dårligere. Det er fordi bredden er blitt større. Og det er veldig, veldig gøy. Nå er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Lik på Facebook