Cuba hadde håndballverden for sine føtter - så hoppet landslaget av

En kan trygt si at Norge får en myk start på håndball-VM. For Cuba er på ingen måte noen stormakt i internasjonal kvinnehåndball.

Det er bare tredje gang landet deltar i VM, og 21. plassen fra VM i Norge i 1999 er fortsatt den beste prestasjonen deres.

Faktisk blir dette det første møtet noen gang mellom Norge og Cuba.

Men det betyr ikke at det ikke er litt norsk innflytelse hos kubanerne.

For Vipers Kristiansand har vært på treningsleir i Fidel Castros rike, og treningene ble nok fulgt nøye av håndballinteresserte kubanere.

Men det er lett å tenke litt på hva kubansk håndball kunne vært hvis den politiske situasjonen hadde vært annerledes på 1990-tallet. For en periode produserte de verdensstjerner på løpende bånd.

Da Castro begynte å åpne opp grensene litt mot slutten av 90-tallet, så forsvant det som var av store håndballtalenter på herresiden.

Førstemann ut var veteranen Roberto Duranona, som ble VMs toppscorer i 1990. I 1994 dro han til Argentina og året etter havnet han på Island.

I 1997 forsvant så godt som hele landslaget under en treningsleir i Ungarn. Plutselig dukket Carlos Perez, Ivo Diaz, Rolando Urios, Julio Fis og Jose Savon opp i ungarske klubber, mens Jaliesky Garcia dro til Duranona på Island.

Mørk villig til å ofre helsen for å slå tilbake

Men det største problemet for Cuba var ikke at de hoppet av, men at de aldri hadde planer om å returnere og videreutvikle kubansk håndball når fremtiden så som lysest ut.

Duranona og Garcia ble islandske statsborgere, Perez og Diaz dukket plutselig opp på Ungarns landslag, mens Urios og Fis ble spanjoler. Alle gjorde det sterkt og fikk sentrale posisjoner i sine nye landslag.

Og hvorfor har dette noe å si for kvinnehåndballen på Cuba? Jo, fordi denne gjengen kunne høstet erfaring i Europa og kommet tilbake og gitt kubansk håndball et stort løft, både på herre- og kvinnesiden. I stedet forsvant det som var av håndballkompetanse ut av landet og kom aldri tilbake.

Det er ikke til å stikke under stol at også i Norge ville vi merket det godt, også på kvinnesiden, dersom man hadde mistet et helt herrelandslag. For selv om håndballen er en foregangsidrett når det gjelder likestilling, så rekrutteres fortsatt de fleste trenerne fra herresiden.

- En unik mulighet for Norge

Da er det lett å se langtidsvirkningene det fikk for en så liten håndballnasjon som Cuba da de mistet hele landslaget sitt.

Men det er ikke en helt håndballmessig naken gjeng som går på banen mot Norge. Se spesielt opp for Lisandra Lusson og Eyatne Rizo. De har begge sentrale roller i europeiske toppklubber.

Lusson holder til på Gran Canaria og spiller for Rocasa, mens Rizo tjener sine euro i franske Fleury Loiret. Mens Lusson er kommet inn i håndballkarrierens høst, så er Rizo bare 24 år og er spådd en stor karriere i Frankrike.

For Norges del så blir det en fin gjennomkjøring. En mulighet til å komme i gang i VM uten at for mye står på spill.

VM-debutanten behandles litt annerledes enn resten av troppen. Med én god grunn

Thorir Hergeirsson får sjansen til å gå rundt på laget sitt. Få mange i gang, og hvile sine største stjerner til mandagens kamp mot Slovenia.

Jeg tipper også at de norske jentene kjører en tung styrketrening på formiddagen (lokal tid) før kampen. Det er en gammel suksessoppskrift, hvor planen er å slippe opp treningen utover i mesterskapet for å skape en formtopp når det drar seg til.

Og den formtoppen kan komme godt med dersom man skal kunne hamle opp med Frankrike, Russland og de andre kanonene når det blir kamp om medaljer om to uker. Men først skal Cuba bankes.