Kommentar

«Jeg kjente at jeg satt og skammet meg over at jeg visste så lite»

«Jeg kjente at jeg satt og skammet meg over at jeg visste så lite»

Gro Hammerseng-Edin skriver om kvinner i idretten – og vekkeren hun fikk.

For kort tid siden holdt jeg et innlegg på et seminar på Lillehammer i regi av Norges Olympiske Museum. Jeg fikk meg en solid vekker denne dagen. På et vis ble jeg voldsomt inspirert. Samtidig må jeg erkjenne at det brant i kinnene hele veien hjem. Det sved som etter en knallhard trøkk i ansiktet i en kamp. Den sitter i enda.

Seminaret tok for seg tematikken fra årets utstilling «Kampen for å delta – kvinner i idretten».

Idretten har vært en av flere arenaer hvor kvinner har kjempet seg til en plass. Kjønnsrollemønster og kvinneideal tillot ikke at kvinner utførte kraftidretter. Det var uestetisk og mannhaftig. Oppfatningen som rådet var at kvinnekroppen ikke tålte «anstrengende legemsøvelser».

Det kan man kanskje til nød riste litt oppgitt på hodet av og forsøke å parkere som historie vi heldigvis har kommet videre fra? Optimisten i meg kan velge å fokusere på alle de menneskene som har bidratt til endringer. Flere av dem er løftet fram i utstillingen, som ga meg innsikt, ny kunnskap og lyst til å bidra. Det klarer jeg å glede meg over.

Det er dog for mye som skurrer for meg og som krever et varsko!

Kvinner får fortsatt ikke delta i skiflyvning i mesterskap.

Innblikket i hopphistorien var det som satte i gang kok i topplokket mitt. Presentert av Marit Stub Nybelius, forsker ved Universitetet i Dalarna og internasjonal hoppdommer i FIS. Jeg kjente at jeg satt og skammet meg over at jeg visste så lite. Jeg har tatt så mye for gitt. Selvfølgelig har jeg fått med meg noen av sakene i media, men jeg har nok dessverre aldri forstått hvor langsomt det går. Hvor lang kamp det har vært for de norske hoppjentene for å komme dit de er i dag. Vi har ikke lov til å glemme at den kampen ikke er ferdigspilt. De får fortsatt ikke delta på lik linje som gutta. Det Internasjonale Skiforbundet styres av 17 menn og en kvinnelig generalsekretær. (En av to representanter for utøverne, stemt fram av sine kolleger og konkurrenter er kvinne.)

I mine egne forberedelser til dagen hadde jeg forsøkt å få oversikt over rikets tilstand på trenersiden i min idrett, håndball. Fordi vi har fått lov til å delta ganske lenge, kunne jeg tillate meg det. Tygg litt på det, «fått lov til» å delta. Noen måtte nemlig gi oss lov. Det er det som er det mest sentrale å ha med seg i bakhodet. Når idretten er så mannsdominert som den er, blir det på sett og vis som om vi fortsatt i enkelte sammenhenger ber om lov til en del ting.

Tre av fire styreledere i norsk idrett er menn. Kun 23,7 prosent av administrative toppledere i norsk idrett er kvinner. Det er en reduksjon på 0,3 prosentpoeng fra 2017. Dette er tall fra rapporten «Nøkkeltall 2018» utarbeidet av Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Min raske opptelling av status på trenerfronten i håndball var ikke oppløftende. Ingen kvinnelig hovedtrener i årets Champions League. Verken på herre- eller damesiden. En kvinnelig hovedtrener på elitenivå i norsk håndball. En i 1. divisjon. Det er riktignok flere assistenter og målvaktstrenere, men nå snakker jeg om hovedansvar.

Mitt utgangspunkt er at jeg har vært utøver i omkring 30 år. Jeg har vært «med for gøy» og jeg har vært fulltidproff i Danmark og Larvik i en årrekke. Hele spekteret. Fra barneidrett i moderklubben til landslagskaptein. Jeg har sittet i ulike styreverv innenfor idretten i 12 år til sammen.

I dag er jeg håndballekspert for TV 2 og debuterte nylig som sidekommentator. Sjansen bød seg da en mannlig kollega som pleier å ha denne rollen (Bent Svele) skulle operere et kne. Ergo måtte prosjektleder Bredeli kikke seg rundt etter andre. Heldigvis var jeg på radaren hans.

Det ble en milepæl for meg. Plutselig ser jeg for meg at jeg kan komme til å kommentere Norge i landskamp en gang i framtiden.

Det krever selvfølgelig masse trening å bli god til dette. Samme prinsipp som råder i alle andre settinger. Den lille øvelsen jeg vil du skal gjøre med meg er å spole tilbake å se på tilfeldighetene som bidro til min debut som sidekommentator. Min kollega blir satt ut av spill. Prosjektleder må finne en erstatter. Her kommer jeg inn i bildet. En mann som ikke kunne. En annen mann velger å satse på meg uten noen erfaring i akkurat den rollen. Harald Bredeli hadde hatt meg i tankene lenge, men en uforutsett hendelse fikk ballen til å rulle. Han kunne ha valgt å kommentere alene. Her var jeg altså avhengig av hjelp. De var villige til å ønske meg velkommen inn, de gjorde alt de kunne for å hjelpe meg inn på en god måte, heiet på meg og stolte på meg. De var avhengige av at jeg turte og at jeg sa ja.

Jeg er håndball- og fotballmamma. Foreløpig har jeg ingen trenerverv, men det blir det garantert etter hvert. Stilte meg til rådighet på småguttenivå (6 år) før oppstart, men har fått nøye meg med enkelte vikar-innhopp. Mulig jeg hadde for lite fotballkompetanse å vise til.

Min tanke var at ungene kanskje hadde hatt godt av å vokse opp å se at jenter også kan trene gutter.

Jeg merket hvor god effekt en TV-serie som «Heimebane» hadde på meg og mitt hode. En kvinne som trener for et fotballag bestående av menn. På øverste nivå. Det var ikke en gang virkelig. Like fullt hadde det en enorm kraft i seg. Plutselig var det ikke like vanskelig å se for seg at det skulle kunne skje.

Jeg fikk en helt uformell henvendelse fra en i Norges Håndballforbund da det kom ut at jeg skulle legge skoene på hyllen for noen få år siden. Kunne jeg være interessert i å ta en prat for å lufte muligheten for å ville gå trenerveien? De var ute etter å kartlegge mulige kandidater til framtidige trenerverv på rekruttnivå. Jeg husker jeg svarte at jeg var åpen for en prat selv om jeg foreløpig ikke hadde noen voldsomme trenerambisjoner. Det ble aldri noen prat. Ingen fulgte opp den åpningen.

Min retning ble en annen. Jeg oppdaget gjennom studiet mitt at det var få kvinnelige eksperter i offentlig debatt i Norge og ville gjøre noe med den balansen.

Kona mi stiller mange spørsmål. Hvorfor er det viktig at det er flere kvinner i ulike roller i idretten, Gro? Hvorfor betyr det noe at det er tung overvekt av mannlige styreledere og daglige ledere? Blytung sådan. Hvorfor betyr det noe at kun et av lagene i eliteserien i håndball her hjemme har kvinnelig hovedtrener og at ingen av lagene i Champions League har det? Hadde det ikke vært fint om vi kunne slutte å snakke om kjønn? At det ikke betyr noe. At det er et helt uvesentlig tema. Det drømmer jeg om, sa hun til meg.

Det gjør jeg også. Enten kan vi fortsette å drømme, eller så kan vi drømme samtidig med at vi sørger for å skape endringer slik at vi kan tillate oss å se bort fra emnet.

Vi kan nemlig ikke det. Ikke enda. For vi går glipp av mange dyktige ressurser som kan bidra til større grad av innovasjon, vekst og utvikling dersom vi fortsetter å godta at det er så skjev balanse på noen områder. Det er det større mangfold bidrar til.

Vi kan ikke leve med at kvinner fortsatt ikke får holde på med skiflyvning. Eller at kvinner i Iran ikke får gå på fotballkamp. De to eksemplene er i hver sin enda av skalaen, men like fullt handler de om samme sak.

Det er ikke sikkert det er så mange som går rundt og tenker på at kvinner så langt ikke har kunnet delta i kombinert i OL, men det er jammen viktig at noen gjør det! Jeg er sikkert på at det er viktig for de jentene som holder på med kombinasjonen hopp og langrenn. I mine øyne er det viktig for oss alle. Vi sender et tydelig signal om vi ikke engasjer oss i dette. Kvinnene forventes å komme med i 2026 når lekene avvikles i Milano/Cortina. Jeg gjentar; forventes å komme med. Vi vet ikke om det skjer.

Vi kan ikke ta for gitt at det skjer endring uten at vi gjør det viktig nok og handler. Ansvaret ligger hos oss. Vi er i sterk posisjon til å bidra til en verden hvor alle er frie mennesker med like muligheter og rettigheter. Idretten er en arena som engasjerer folk. Klarer vi å gjøre en forskjell her vil det skape mange positive ringvirkninger.

Norge er allerede et foregangsland på en del områder, men vi har mye å gå på. La oss tenke som toppidrettsutøvere her. Hvordan kan vi ta ut mer av potensialet? Kort sikt. Lang sikt. Med presisjon.

Med flere kvinner i topplederstillinger og flere kvinner i hovedtrenerrollen mener jeg vi vil oppleve at det er større sjanse for å treffe blink i rekrutteringen slik at mangfoldet blir større. Dette vil sikre at beslutninger tas med bredere perspektiv. Ikke minst går vi glipp av enorme ressurser hvis vi ikke evner å rekruttere fra begge kjønn.

I 1974 vedtok Norges Håndballforbund likeverdig satsing på kvinner og menn, og det ble brukt like mye penger på jentene som på guttene.

Du kan mildt sagt si at de lå milevis foran Norges Fotballforbund.

Jeg fikk meg et nytt forbilde for to uker siden da jeg ruslet rundt på utstillingen på Maihaugen. Laila Schou Nilsen (1919-1998), en pioner innen kvinneidrett og Norges mest allsidige idrettsutøver gjennom tidene.

I 1962 ble Nilsen valgt til leder av Norges Håndballforbund, og ble den første kvinnelige leder av er norsk særforbund. Senere var hun både styremedlem i Norges Olympiske Komité og nestformann i Norges Idrettsforbund.

Kan dette ha noe med saken å gjøre, tro? At Norges Håndballforbund brukte så urolig mye kortere tid på å inkludere kvinnene på lik linje med mennene? En kvinne i topplederstilling. Kan det være et eksempel til etterfølgelse?

Jeg tar mye feil. Jeg gjør feil. En del kloke mennesker mener at jo mer kunnskap du tilegner deg, des mer innser du hvor lite du faktisk vet. Noe av det jeg har lært de siste dagene har utfordret meg. Det er med en stor dose ydmykhet jeg våger meg ut i å melde at vi må gjøre mer, folkens. Jeg vet jo naturligvis at det jobbes hardt i mange leire allerede. Jeg bøyer meg i støvet for dere som har utarbeidet rapporter så det er konkrete tall å forholde seg til. Dere som har startet opp mentorprogram og dere som fremmer forslag om nye lover.

Å forsøke å påvirke trenerbalansen har blitt min sak. Jeg vil belyse tallenes klare tale, og oppsøke de som kan mer enn meg for å lære mer.

Vi vet enda ikke nok om hvordan hverdagen for kvinner og menn i trenervirket oppleves. Hvordan løser de med familie for eksempel hjemmesituasjonen i kombinasjon med mange reisedøgn, stor arbeidsmengde og press på jobben? Min nye innsikt går på at norske menn sliter med denne kombinasjonen de også. I større grad enn jeg var klar over. Naturlig nok i grunn, i takt med lengre pappapermer og større grad av likestilling i hjemmet.

Burde vi ikke snart begynne å tilrettelegge for at trenere også kan få et noe bedre utgangspunkt for å kunne ha et velfungerende familieliv slik det er blitt mer vanlig å gjøre for utøvere?

Foreløpig ser det ikke ut til at noen har funnet en god formel på rekruttering av kvinner til hovedtrener-posten.

Jeg har registrert at Norges Håndballforbund (igjen) er i ferd med å få til noe positivt. De har klart å rekruttere flere kvinner i teamene som trener yngres landslag. Så vil tiden vise om det igjen vil føre til at noen av dem ender opp med hovedansvar på høyeste nivå. Jeg håper det og tror på det. Den eneste kvinnen med hovedansvar som trener på elitenivå i Norsk Håndball per dags dato er dansk. Helle Thomsen.

Takk for deg, Helle! Takk for at du viser at det går an. Takk, Laila Schou Nilsen og Marit Breivik.

La oss være uhyre nysgjerrige på de som er i rivende utvikling og bygger opp kompetansen sin i øyeblikket. Tonje Larsen med flere. Hva er viktig for dem?

Spør igjen hvis du får nei første gang en kvinne blir spurt om å ta hovedansvaret. Det kan være barrierer som skal brytes. Tanken må kanskje modnes? Spør igjen.

If we can see it - we can be it.

Det er faktisk på sin plass å nevne at det er del menn som definitivt bidrar. Vi har bruk for flere av dere som ser at vi ikke er i mål og som ikke minst forstår at det å jobbe for å få ta del på like vilkår ikke utelukker at vi kan jobbe med menns utfordringer i samfunnet på samme tid. Det går nemlig fint an. Det er viktig det også.

Takk til deg i salen på Lillehammer som rakk opp hånda og spurte representanten fra Norsk Tipping hvorfor det ikke var kvinnekamper med på «tippekupongen»? Norsk Tipping bidrar tungt til at det skjer masse positivt for kvinnefotballen i øyeblikket. Det skal de ha ros for. Den som likevel ga meg aller mest lyst til å klappe var mannen som stilte dette spørsmålet og sørget for at alle i salen fikk svar på det vi skulle drøfte i seminaret denne novemberdagen på Lillehammer;

I dag tar vi for gitt at kvinner og menn har like rettigheter og tilgang til idretten, men er det slik?

Lik på Facebook