Kommentar

Sifan Hassan, of the Netherlands, celebrates after winning the women's 1500 meter final during the World Athletics Championships in Doha, Qatar, Saturday, Oct. 5, 2019. (AP Photo/Martin Meissner)
Sifan Hassan, of the Netherlands, celebrates after winning the women's 1500 meter final during the World Athletics Championships in Doha, Qatar, Saturday, Oct. 5, 2019. (AP Photo/Martin Meissner) Foto: Martin Meissner

«Det lønner seg å veie lite. Å si noe annet er ren løgn»

Toppidrett er ikke sunt. Det har aldri vært det. Og det kommer aldri til å bli det.

I kjølvannet av startnekten til Ingvild Flugstad Østberg er det sagt og skrevet mye. Både klokt og uklokt. Men mest av alt har det vært mye tåkeprat omkring idrettsutøvere som rollemodeller og åpenhet.

For det som både overrasker og skuffer meg mest, er at ingen har sagt det rett ut.

Sannheten.

Den er like brutal som den er selvsagt.

For de som driver med utholdenhetsidrett, spesielt innenfor langrenn og langdistanseløping, så lønner det seg selvsagt å veie lite.

Å si noe annet er ren løgn.

For det er på denne eggen de fleste utholdenhetsutøverne balanserer. De søker hele tiden en vekt som er så lav som mulig, uten at det går på bekostning av den energien man trenger for å prestere godt nok.

Å gå ned i vekt inn mot sesong, eller et mesterskap kommer naturlig for de fleste som driver toppidrett. Det er en del av formspissingen. Og heldigvis har de fleste kontroll. I alle fall tilsynelatende.

Sånn sett var det en befrielse å høre flere av langrennsgutta på TV 2 i helga snakke ærlig om at lavest mulig vekt er viktig når man skal prestere på sitt ypperste.

Ikke fordi de framstår som spesielt gode forbilder når de forteller hva de gjør. For det er de jo ikke. De gjør jo ting som barn og ungdom absolutt IKKE bør gjøre. Å gå ned i vekt for å vinne et skirenn skal bare være forbeholdt proffene.

Men det er etter min mening viktigere at de er ærlige. Og de snakker sant.

Sånn sett er de faktisk ekstremt gode forbilder – selv om budskapet er brutalt.

Men i denne saken varer faktisk ærlighet lengst.

Fordi i det store bildet er det mye farligere å skjule sannheten, og lage falske illusjoner om hva toppidrett handler om.

I år har vi fått mange eksempler gode på dette i norsk idrett. Blant gutta.

Karsten Warholm har vært åpen om at å gå ned 1-2 kilo har vært med å hjelpe han til å vinne hundredeler på langhekken. Han tok enorme steg i løpet av sesongen. Vektnedgangen er en del av framgangen.

Og Gjert Ingebrigtsen snakker mer enn villig til TV 2 om utfordringen det er for guttene hans å få i seg nok mat når de løper 160 kilometer i uka. På høsten må de spise seg opp for å tåle vintertreningen og den belastningen en hard sesongoppkjøring fører med seg. Det handler om å få i seg nok mat. Og da er det ikke alltid det man forbinder med sunn mat man må ha i seg. Da blir det boller, pizza, og cola.

Så slår det meg.

Hvorfor hører vi ingen kvinner snakke som langrennsgutta, Warholm, eller Gjert?

Hvorfor nevnte ikke Ingvild Flugstad Østberg noe om kampen for å nå sin ideelle matchvekt da hun snakket om problemene rundt helseattesten sin?

Jeg vet ikke hvorfor. Og jeg har selvsagt respekt for at hun ikke vil prate om det som for henne er private ting.

Men jeg synes det er trist at kvinner åpenbart føler mer skam rundt dette temaet enn herrene gjør. For sånn skal det ikke være.

Kanskje har vi som sportsjournalister et ansvar her. Jeg har mange ganger spurt menn om vekt. Jeg skal innrømme at det er verre å spørre en kvinnelig utøver om det samme.

Så der skal jeg være den første til å ta selvkritikk for manglende innsats for å skape åpenhet rundt et vanskelig tema.

For uansett hvem du er. Om du er Martin Johnsrud Sundby, Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg, eller Karsten Warholm. Så har man en jobb der man driver med noe så ekstremt at man alltid lever med en risiko for å tøye strikken for langt. Enten om det er med å trene for mye, trene for lite, veie for mye, eller veie for lite.

Thor Hushovd fortalte meg en gang at det beste med å legge opp var at han slapp å være sulten. I 20 år gikk han rundt og sultet. Hver bidige dag. Men det var et valg han tok for å oppnå drømmen om å bli verdens beste syklist.

Når man tar et bevisst valg om å holde vekta nede for å prestere bedre, så er det et kynisk valg man innerst inne må stå for selv. Det er vanskelig, selv for et profesjonelt støtteapparat, å ha full kontroll på kroppene til andre mennesker. Det er utøverens kyniske valg. Og den som mister kontrollen må stå for det ansvaret selv.

Selvsagt er det trist når noen mister kontrollen. Men det er og blir utøverens eget ansvar.

Jeg tror derfor en enda større åpenhet utad om vekt – også blant kvinnene – er ekstremt viktig for å forebygge nye tilfeller av startnekt pga helsemessige årsaker, eller i neste fase spiseforstyrrelser.

Det alle jenter som driver med utholdenhetsidrett på toppnivå bør få høre er:

Ja, det er viktig å veie så lite som mulig. Men det er faktisk enda viktigere å ikke veie for lite.

Jeg er sikker på at større åpenhet utad om dette vil ufarliggjøre temaet, gjøre det lettere å prate om, og dermed også enklere å håndtere på et personlig nivå.

Men det er selvsagt ikke lett. For idretten er jo ikke rettferdig fra naturens side. For mennesker er skapt ulikt.

Da Ingrid Kristiansen herjet på friidrettsbanen, og hadde verdensrekordene på 5000, 10 000 og maraton, veide hun 49 kilo. Hun er 169 cm høy. Hun hadde med andre ord genetikken på sin side.

Therese Johaug er 162 centimeter. Jeg finner ingen sikker kilde på vekten hennes i dag. Men hun er åpenbart lett i steget. Med så høyt oksygenopptak, og relativt lav vekt, så er hun skapt for både langrenn og løping. Ingen bør være overrasket over at Therese Johaug gjør det bra i løping. For der er lav vekt om mulig en enda større fordel enn i langrenn.

Og som hun selv sier. Hun balanserer på en knivsegg. I perioder med hard trening har hun tidlig i karrièren i perioder vært over grensa. Eller rettere sagt, under vektgrensa.

I dagens toppidrett ser man nesten uten unntak mennesker som er genetisk tilpasset sine grener.

Havner man genetisk litt utenfor den rammen, så er man mer utsatt for å gå på en smell.

Dette har også fått stor oppmerksomhet internasjonalt denne høsten. Spesielt under VM i friidrett, der to av elevene til den nå dopingutestengte Alberto Salazar gjorde det svært bra.

På det ene bildet som ledsager denne saken kan man se den nederlandske superstjerna Sifan Hassan. Hun har alltid vært tynn. Men de siste to årene, etter å ha trent i regimet til Nike Oregon Project, har hun tynt vekta ned til det ekstreme. Dette har blant annet vært mye diskutert gjennom denne lenken på diskusjonsforumet til Letsrun.com

Under årets VM vant hun både 1500 meter og 10 000 meter nesten uten motstand. Hun satte også verdensrekord på en engelsk mil i sommer. Vektnedgangen og spissingen av den perfekte løpekroppen nevnes av mange som én av de viktigste årsakene til at Hassan har gått fra kjempegod til desidert best.

Hennes lagvenninne Konstanze Klosterhalfen tok bronse på 5000 meter. Den tyske jenta har alltid vært ekstremt tynn. Men bildene fra årets VM i Doha har skremt mange. Det var i alle fall ikke definisjonen på en kjernesunn jente som løp inn til en tredjeplass i kamp mot et halvt dusin afrikanske jenter som heller ikke kan sies å være tungvektere. Den tyske jenta er 174 centimeter, og veier 46 kilo. Og hun tok altså bronse i VM.

I oktober sto det tidligere stortalentet Mary Caine fram i New York Times, og fortalte om sin tid i treningsgruppa til Salazar. Der fortalte hun om at jentene ble oppfordret til å slanke seg ved bruk av p-piller, og at man ble veid foran lagkameratene, slik at man skammet seg ekstra dersom man ikke hadde gått ned i vekt.

I USA kalles dette bodyshaming. Eller på godt norsk kroppsmobbing.

Denne kulturen er selvsagt usunn, og uønsket. Men den har tvunget seg fram av spissingen i de ulike øvelsene, og fordi mennesker er villige til å gjøre alt for å vinne.

Om det så innebærer å ofre liv og helse.

Og det viser igjen hvor kynisk toppidretten er. Og samtidig hvor viktig vekt kan være dersom man vil vinne. Lav vekt er dessverre en avgjørende faktor i svært mange øvelser vi nordmenn elsker å se på.

Det er selvsagt trist. Men det er fakta. Og da må vi forholde oss til at dette faktisk er virkeligheten.

I langrenn var det derfor på høy tid at Astrid Jacobsen tok opp det mange har sett de siste årene. Løypene har blitt så kuperte og harde, at det favoriserer lettvekterne. Selv er Jacobsen en slank og topptrent toppidrettsutøver. Men hun er et drøyt hode høyere og mer muskuløs enn Johaug. Dermed er hun bortimot sjanseløs når hun må dra med rundt 10 kilo mer opp de nådeløse motbakkene man møter i verdenscupen og mesterskap.

Det sier seg selv. Det er faktisk enkel fysikk.

Med dette som et bakteppe så er det ikke rart om noen jenter har slanket seg. I alle fall hvis de drømmer om å vinne VM på ski. Jeg vil nesten hevde at de har vært nødt til det. For i det hele tatt å ha hatt en sjanse til å gjøre det.

Jeg spurte en gang en fysioterapeut som selv har drevet toppidrett om råd før jeg skulle løpe min tredje maraton.

– Ikke for å være frekk, Per. Men hvis du vil løpe fortere enn du gjør i dag, så hadde det ikke skadet å gå ned fem kilo. Da vil du merke framgang umiddelbart.

Han hadde rett.

Jeg gikk ned fem kilo. Og løp fortere enn jeg noen gang hadde gjort. Selvsagt gjorde jeg det. Det var skremmende effektivt. Og siden den gang har jeg brukt "slanking" som en bevisst oppladning til mine store mosjonsløp.

Og når en halvfeit mosjonist som meg er villig til å bruke vekt for å prestere bedre for å konkurrere mot meg selv, så er det ikke vanskelig for meg å forstå at en som lever av idrett gjør det samme.

Det er jo åpenbart. Det ville vært dumskap ikke å gjøre det.

Derfor synes jeg det er på tide at vi alle snakker høyt om dette. Og ikke later som det ikke betyr noe.

For det gjør det faktisk. Barn og ungdom er ikke idioter som ikke skjønner at vekt har noe å si. De ser på sine idoler. Og vil være som dem.

Og når idolene er syltynne, så øker sjansen for at ungdommer begynner å slanke seg på egenhånd. Spesielt jenter virker det som.

Og sjansen er vesentlig større fordi det er tabu. Det snakkes ikke høyt om det. Dermed får ikke de som begynner å slite en naturlig arena å prate om sine problemer. Fordi det er hysj, hysj.

Det er mye lettere å forstå hvor farlig det er å slanke seg når man kan høre idolene sine snakke åpent og ærlig om det. Og da kan man ikke utelate det aller viktigste. Og aller farligste. Nemlig vekta.

Jakob Ingebrigtsen forteller at han har vokst opp med Nugatti, iste, og frossenpizza. Fordi det som var sunt for han som barn, var at han alltid fikk nok næring til å vokse, og ha energi til å gjøre all den treningen han gjorde.

Han var ikke den tynneste i klassen da han gikk på ungdomsskolen. Og det var heller ikke avgjørende for at han i dag er en av verdens beste løpere.

For det som er sunt for voksne, er ikke alltid sunt for barn. Og det som er usunt for voksne, bør nesten være forbudt for barn.

Hvis man mener alvor med at man vil ha åpenhet i idretten, så må man også begynne å være åpen og ærlig om de vanskelige tingene. Sminker man virkeligheten er man på ville veier. Det er det som skaper tabuer. Og det er det som skaper skam.

Makter man ikke å ha en slik åpenhet er det en oppskrift på å skape nye tragiske skjebner.

Og det har vi ikke råd til.

Lik på Facebook