Kommentar

FILE - In this Saturday, July 13, 2019 file photo France's Thibaut Pinot, right, and France's Julian Alaphilippe crosse the finish line of the eighth stage of the Tour de France cycling race over 200 kilometers (125 miles) with start in Macon and finish in Saint Etienne, France. (AP Photo/Thibault Camus, File)
FILE - In this Saturday, July 13, 2019 file photo France's Thibaut Pinot, right, and France's Julian Alaphilippe crosse the finish line of the eighth stage of the Tour de France cycling race over 200 kilometers (125 miles) with start in Macon and finish in Saint Etienne, France. (AP Photo/Thibault Camus, File) Foto: Thibault Camus

«Det lukter Pinot og Alaphilippe»

Johan Kaggestad har sett nærmere på Tour de France-løypen.

Årets Tour var den mest spennende og dramatiske jeg har vært med på, det skjedde noe hele tiden. Inklusive Dag Ottos skildring av jordskredet på 19. etappe, som ble til tidenes naturkatastrofe. Alvorlig nok, og som førte til nøytralisering av etappen. Den siste fjelletappen til Tignes ble også kortet ned.

Årets desidert viktigste sykkelritt har hatt en positiv utvikling de siste årene. Mye takket være kreativt innspill av løypesjefen Thierry Gouvenou. Han gjorde slutt på de gjentatte monotone flate etappene i rittets begynnelse. Der få ryttere kommer seg i brudd, og lite skjer før de «tapre» er hentet, og spurtkanonene gjør opp om etappeseieren.

Så godt som hver eneste etappe bød på utfordringer i fjor. Lagtempo-etappen var den andre, så en krevende avslutning til Epernay der Julian Alaphilippe fikk vist fram sin avslutningsferdigheter, som han også gjorde til Saint Etienne da han sammen med Thibaut Pinot stakk fra feltet i jakten på Thomas de Gendt og den gule trøya. Gouvenou utnyttet det kuperte landskapet rundt Saint Etienne, og skapte en feiende flott avslutning. Det var noe helt annet enn flere av de tidligere målgangene der.

Fjelletappene kom tidligere inn på menyen, som med målgang på toppen av La Planche des Belles Filles på sjette etappe. Krevende nok i seg selv, enda verre i år da man puttet på en ekstra kilometer på toppen med grusvei. Rytterne fortalte om den hardeste første uka de hadde kjørt i Touren noensinne. Dermed slites de raskere ned, noe de har med seg på minuskontoen til de senere etappene. Og som øker sannsynligheten for endringer i jakten på den gule trøya. Selvfølgelig var det typiske fjelletapper i Pyreneene og Alpene. I tillegg har Gouvenou hatt en intensjon om å bringe inn de andre tre fjellpartiene i Frankrike – Jura, Vogsene og Massif Central. Full pakke med andre ord, og dermed rom for færre kjedelige overgangsetapper. Antall tempokilometere har sunket. Det er positivt med tanke på å bevare spenningen. I det hele tatt ble årets tur en av de mest minneverdige. Tour de France 2019 er et ritt verdt å minnes, verdig verdens mest prestisjefylte sykkelritt!

PROFILER: Disse rytterne vil garantert sette farge på neste år Tour de France.
PROFILER: Disse rytterne vil garantert sette farge på neste år Tour de France. Foto: Gonzalo Fuentes

Hva med neste års løype? Tour-sjefen Christian Prudhomme har nettopp presentert menyen i Palais de Congress foran 4000 tilskuere med årets vinner Egan Beral i spissen, sammen med en haltende Chris Froome. Og, vær klar over det folkens – hvis det er helsemessig mulig vil Froome være på startstreken i Nice 27. juni klar til å kjempe om sin femte Tour-seier. Også i 2020 vil rittet besøke de fem fjellkjedene. Totalt 3470 km skal kjøres, og hele løypa holder deg syd for Paris, innenfor Frankrikes grenser.

Lenge har vi kjent til de to første etappene og Nice som Grand Depart. Med den første etappen (156 km) som en spurternes etappe, relativt flat med en typisk flat spurt på Promenade des Anglais. Caleb Ewan smilte fornøyd i salen, og med god grunn – han vant jo tre spurtetapper i år. I 2013 besøkte rittet byen ved Cote d`Azur etter starten på Korsika, hvor australieren Simon Gerrans var i gul trøye etter lagtempoen. Kan lett bli en gjentagelse. Den andre etappen (187 km) er kupert med flere harde klatringer, som vi kjenner igjen fra de siste to etappene av Paris-Nice. Både Col de la Colmaine og Col de Turini skal klatres før den kjente Col d`Eze som har sett dramatiske sykkeløyeblikk. Blant annet kamp mellom gigantene Eddy Merckx og Bernard Thevenet. To stigninger med over 1500 høydemeter vil gjøre at det blir trøyeskifte. Ingen av spurterne har muligheter til å henge med her.

Tredje etappe (198 km) vender nord for Nice inn i Alpes-des-Haute-Provence, kupert nok selv om det ikke er de virkelige Alpeutfordringene. Ruten går delvis langs Route Napoleon. Avslutningen inn til vakre Sisteron er lettkjørt, som medfører at det blir et større felt som slåss om seieren. Det er ni flate etapper i løypa, men tro ikke at det blir ni massespurter. Her er det nok av utfordringer på vei til spurten.

Allerede på fjerde etappen nordover til Orcieres-Merlette (157 km) kommer den første målgangen på toppen av et fjell. Forrige gang det var målgang her var i 1989, da nederlenderen Steven Rooks vant en tempoetappe og Greg Lemond kledde seg i gult. Klatringen er ikke av de hardeste, 11 km med 5,9 prosent i snitt. Men, her er det kun de sterkeste som blir igjen til slutt. Allerede etter fjerde etappe har det vært to skikkelige utfordringer, i beste Thierry Gouvenou-stil. Flott design. 5. etappe (183 km) starter lenger sør, i Gap, som hyppig er på TdF-kartet, og som vi husker fra 2011 med dobbeltseier til Thor Hushovd og Edvald Boasson-Hagen. Rett vestover bærer det, Drome og Ardeche krysses med en kort bakkespurt i Privas.

NORSK JUBELDAG: Thor Hushovd vant foran Edvald Boasson Hagen i Gap.
NORSK JUBELDAG: Thor Hushovd vant foran Edvald Boasson Hagen i Gap. Foto: Laurent Rebours

6. etappe (191 km) fortsetter vestover og inn i den vakre Cevennene nasjonalparken og den sørlige delen av Massif Central. Etappen er lett med en skikkelig klatreavslutning opp til observatoriet på Mont Aigoual. Den første uka lukter Julian Alaphlippe i gult. Videre syd-vest på neste etappe (Millau-Lavaur, 168 km), hvor Alexander Kristoff gis muligheter i kamp med de andre gladiatorene. Før Pyreneene dukker opp sør for starten i den tradisjonsrike Tour de France – byen Pau, som også er fødebyen til den norsk/svenske kongen Karl Johan. Og, i tillegg en av mine franske favoritt-byer. I år var det tempo i Pau med overraskende triumf til Alaphilippe i gult. Hvor også kvinnene gjorde opp om La Course by la Tour de France med suveren seier til dronningen Marianne Vos. Kun to klatreetapper i Pyreneene, og ingen med målgang på en fjelltopp. Men, harde nok. Den første til Loudenville (140 km). Som kanskje er den rittets mest brutale med Col de Mente, Port de Bales og Col de Peyresourse. Etappen er kort og jeg kan love action fra start. Så er det 154 km til Laruns med Col de la Hourcere og Col de Marie Blanque før det bærer utfor til mål. Utfordringene for rytterne i Pyreneene er selvfølgelig de mange fjellene, men spesielt kombinert med relativt korte, intense etapper. For oss andre en glede med mer dramatikk.

6. juli er første hviledag, med en lang forflytning langs østkysten og Atlanterhavet. 10. etappe (170 km) starter originalt på en øy og avslutter på en annen. Det blir flotte bilder. Paddeflat etappe, men sterkt vindutsatt, som også den neste (167 km). To muligheter på rad for Kristoff & co. På 12. etappe flytter rytterne seg sørøst mot Massif Central med den lengste etappen (218 km), den eneste over 200 km. Tipset er en gruppe som går løs og holder til mål. Kort, intens bakke på slutten for den mindre gruppa i kamp om seieren. Så er vi inne i Massif Central, men en middels hard klatre-etappe (191 km). Opp og ned hele dagen med tre kategoriserte stigninger og målgang på Pas de Peyrol (Puy Mary) 1598 moh. I hjertet av det majestetiske vulkanområdet i Auveregne.

14. etappe er en overgangsetappe fra Clermont-Ferrand til Lyon (197 km). Kupert i begynnelsen, men lett inn mot mål hvor feltet kan samle seg igjen. Vær trygg på at spurtlagene vil bruke hjelperytterne sine for alt de er verdt for en samlet spurt i gourmet – hovedstaden. Ny fjellkjede venter med Jura-fjellene, og for første gang i historien målgang oppe på Grand Colombier (175 km). Rittet har vært over her tidligere, men aldri med målgang. Dog har det skjedd i Tour de l`Ain. Klatringen opp skjer på den hardeste ruten. Mål er på 1500 moh, men spektakulært nok. Jeg har vært der oppe, og kan anbefale opplevelsen. Etappen markerer starten på den avgjørende kampen om den gule trøya. Men, først den andre hviledagen.

Nå er det Alpene for fullt. 16. etappe til Vilard-de-Lens (164 km). Meget kupert, bl.a. over Col de Porte og Cote de Revel før Montee de Saint-Nizier-du-Moucherotte. Neste etappe har olympisk sus, med start i OL – byen Grenoble, og målgang på Col de la Loze, som er en helt ny bilfri asfaltert overgangsvei mellom Meribel og Courchevel. Denne nye sykkelveien vil bringe rytterne 6 km lenger opp i fjellet enn der målgangen var sist TdF besøkte Meribel. Til 2304 moh. Berømte Col de la Madelaine er det andre fjellet på etappen.

Alpene vil fortsette å desimere favrittgruppa på 18. etappe til La Roche-sur-Faron (168 km). Opp og ned fjellsidene i et sett. Cormet de Roselend, Col des Saisies, Aravias og så Plateau des Glieres med et parti med grus. Dog er finalen utforbakke, for den eller de få som er igjen. Fred og ro på 19. etappe på vei mot Vogserne, lett etappe fra Bourg-en-Bresse til Champagnole (160 km). Spurterne har en mulighet her, men jeg ser mer for meg et stort brudd som holder inn. Sammenlagt kanonene vil restituere så godt som mulig for den kommende tempoetappen, som ikke er for pyser. 36 km til La Planche des Belles Filles. Først flat, så en lang sugende falsk flate før de siste 6 km med 8.5 prosent i snitt, men med over 20 prosent på det bratteste. Grusveien som avsluttet pinslene i år slipper dog rytterne på denne etappen, som vil gi oss vinneren av TdF 2020.

Da er det bare paraden og festaftenen igjen med finalen på Champs-Élysées. Ikke glem at kvinnene har sitt lille Tour de France som vorspiel til guttenes inntogsmarsj på paradegaten, med den gule trøya i front.

Konklusjon: En litt lettere løype enn i år, men intens og variert, som vil gi minst like mye spenning og variasjon. Passer nok enda bedre for de klatrerne som behersker fartsøkningene og tåler høye laktatverdier. Lagtempo er borte, og kun én bakketempo igjen i kampen mot klokka, en beinhard en dog. Det lukter Pinot og Alaphilippe. Og angrepene på Ineos vil også komme fra en rekke andre, Tom Dumoulin og Roglic for å nevne to. Men, jeg tror løypedesignen tente håp for ganske mange med sammenlagt ambisjoner. Om jeg savner noe? Jeg gjør jo det. Spesielt et Mont Ventoux eller Alpe d`Huez, og et innslag av sølete brosteinsveier i Nord. Men, det er ikke mulig å få alt i en pakke. Jeg er spent på hvordan Ineos takler utfordringene denne gangen. God fornøyelse!

Lik på Facebook