Kommentar

Oslo 20190909. Une Bastholm i MDG, Audun Lysbakken i Sosialistisk Venstreparti og leder i Senterpartiet Trygve Magnus Slagsvold Vedum under partilederdebatten på Stortinget etter Kommune- og fylkesvalget 2019.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Oslo 20190909. Une Bastholm i MDG, Audun Lysbakken i Sosialistisk Venstreparti og leder i Senterpartiet Trygve Magnus Slagsvold Vedum under partilederdebatten på Stortinget etter Kommune- og fylkesvalget 2019. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Foto: Terje Bendiksby

By og land i hver sin retning

Det blir en annen polarisering nå.

Noe er annerledes med Norge i dag.

Med dette valgresultatet har skillet mellom by og land blitt større. Nå vil konflikten mellom sentrum og periferi få en annen posisjon i det politiske Norge.

De to såkalte styringspartiene Ap og Høyre prøver begge å være koalisjoner som favner hele landet. Nå går de begge ned, og til sammen utgjør de under halvparten av velgerne.

Samtidig er valgets to store vinnere Senterpartiet og Miljøpartiet de Grønne. De er henholdsvis et utpreget distriktsparti og et utpreget byparti.

Dessuten var det enda et byparti som vant: Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB).

Den trenden vil styrke sentrum/perifieri-konfliktlinjen i flere partier.

Siden man er seg selv nærmest, vil en typisk distriktspolitiker i Ap forklare valgnederlaget med at partiet ikke har god nok distriktspolitikk. Tilsvarende vil en politiker i en av storbyene mene at partiet ikke prioriterer byene nok.

Kampen mellom disse to analysene – som jo begge er riktige samtidig – vil få stor plass når partiene skal evaluere valgkampen.

Mønsteret gjentar seg i alle partier, og vil nok særlig være tydelig i Ap, Høyre og Venstre.

Man kan se for seg at interne storbynettverk i partiene vil få enda større posisjon. Det er nemlig sånn at byer som Bergen, Stavanger og Trondheim har mer til felles med hverandre enn de har med nabokommune sine. Valgkampens bomkaos viser én slik felles interesse: Kampen for mer penger til kollektivsatsinger. De må ha felles front for å vinne frem.

Distriktspolitikerne kommer heller ikke til å ligge på latsiden, ikke minst når partiene skal nominere kandidater til neste stortingsvalg. Dårlige valg utenfor byene blir et ekstra argument for at distriktskandidatene skal få plass på listen.

Ekstra spesielt blir nok denne konflikten i Ap, siden de vil ha formelt samarbeid med MDG i byene og med Senterpartiet mange andre steder. Oslos byrådsleder Raymond Johansen gjentok valgnatten at han mener Støre bør gjøre som ham og samarbeide med MDG nasjonalt.

Det er neppe en oppfatning man deler i kommuner der Senterpartiet har radbrekket Aps oppslutning.

Spørsmålet er om ikke tiden for de store partier er over uansett, i alle fall for en del år fremover. Kanskje grunnen til at Ap og Høyre sliter i både by og bygd ikke handler om kommunikasjon, men at det handler om politikk. At det handler om større trender som ikke lar seg snu av verken valg av politikere, prioriteringer i budsjett eller nye slagord.

Det er forskjell på by og bygd.

Byene vokser, har stor innvandrerandel og et eget arbeidsmarked. Det er store forskjeller og høye boligpriser. Ikke bare utfordringene er annerledes der enn på mindre steder; det er også befolkningssammensetningen. Da får man andre politiske valg og andre holdninger.

Polariseringen blir om ikke større, så i alle fall annerledes.

Det er dårlig nytt for de som vil ha en samlende debatt og stabilt styre, men det trenger ikke være så altfor negativt. Interessekonflikter er selve kjernen av demokratiet.

Lik på Facebook