Kommentar

VANCOUVER, WHISTLER, CANADA 20100226.Halvard Hanevold med gullmedaljen i skiskyting, 4 x 7,5 km stafett i Whistler Olympic Park under OL i Vancouver 2010 i Canada fredag kveld. Foto: Heiko Junge / Scanpix
VANCOUVER, WHISTLER, CANADA 20100226. Halvard Hanevold med gullmedaljen i skiskyting, 4 x 7,5 km stafett i Whistler Olympic Park under OL i Vancouver 2010 i Canada fredag kveld. Foto: Heiko Junge / Scanpix Foto: Heiko Junge

– Takk for fem rett ned, og takk for at du alltid ga alt.

Året er 1998. Det er OL i Japan, og siste stående på 20 kilometeren.

På standplass står Halvard Hanevold fra Asker.

Det er midt på natta i Oslo. I likhet med en halv million nordmenn sitter jeg likevel oppe for å se selve kongedistansen i skiskyting.

Forhåndshåpet Ole Einar Bjørndalen har mislyktes.

Men Rike og Carlsen er likevel i fistel. Treffer Halvard, så kan det bli gull.

Tre ganger har han fylt huset. Fem rett ned.

Nå han må feie ned alle blinkene. Da er gullet sikkert.

Han kan greie det med én bom. Men da han må gå fortere enn han noen gang har gjort før på den siste runden.

Men gjør han det. Så kan det bli gull.

Og Halvard treffer. Han treffer igjen. Og igjen.

Det er tre rett ned.

Så en bom. Ellevill spenning.

Så treff på siste.

Så kaster han børsa på ryggen og begynner å gå. Det er ulidelig spennende. Men han peiser på.

For første gang i tv-historien så får vi via skjermen følge askerguttens kamp mot klokka nesten gjennom hele den siste runden. En snøscooter er tett på hele veien.

Og klokka viser at han går fort. Fortere enn Carrara fra Italia. Mye fortere. Han har spart på kruttet.

– Det kan gå, Halvard, skriker Kjell Kristian Rike når det er en kilometer igjen.

Ved siden av sitter Jon Herwig, også han fra Asker, og kommenterer sin sambygdings kamp mot klokka.

Meter for meter. Sekund for sekund.

Jeg reiser meg i sofaen, og kikker over til naboen i leiligheten rett over gata. Han har også reist seg, og kona hans har kommet ut i stua kun iført slåbroken og en kopp kaffe i hånda.

Jeg tenker at nå er nesten hele Norge våken for å få med seg tidenes idrettsøyeblikk. Bortsett fra de jeg bor sammen med. De sover.

Tullinger. De aner ikke hva de går glipp av.

Jeg snur meg mot min egen tv-skjerm, og ser at Halvard Hanevold er på oppløpet. Det blir gull. Rike og Carlsen mister det helt. Og jeg skriker så høyt i sofaen at alle i kollektivet jeg bor i våkner.

Men de er ikke sure. De jubler med. For dette var underdogens triumf. Halvard fra Asker er olympisk mester. Mot alle odds. Treningsproduktet. Mannen som har jobbet hardest av alle for å nå sin store drøm.

Halvard Hanevold.

I løpet av noen magiske minutter denne februarnatten fikk Norge en av sine mest uventede idrettshelter. Og smilet, ydmykheten, og den genuine gleden over egen suksess gjorde Halvard fra Asker til noe helt spesielt i norsk idrett.

Nagano var starten på en karriere der Hanevold fikk med seg medaljer i hvert eneste OL han deltok i. Han ble verdensmester, og vant et godt knippe renn i verdenscupen.

Men det viktigste av alt. Halvard Hanevold var nesten alltid med. Oppi der. Han var sliteren som aldri ga seg. Og som var vårt sikreste kort da Bjørndalen en sjelden gang mislyktes.

Da han klinket inn sitt siste OL-gull i Vancouver i 2010 under stafetten, så var jeg der for å følge løpet på nært hold. Og Halvard Hanevold spesielt.

Selvsagt leverte han varene. Han gjorde alltid det. Derfor var han klink på hvert eneste stafettlag. I hvert eneste mesterskap. Fordi man kunne stole på mannen. For det var sånn man følte det da han var ute i sporet. Det var noe trygt, og noe urnorskt godt med ham. Det var nesten alltid fem rett ned. Det var varemerket. Spesielt under press.

Det var derfor det var så ekstremt rørende å se lagkameratenes hyllest av mannen som hadde betydd så enormt mye for idretten og laget i de 12 årene mellom gullet i Nagano, og gullet i Vancouver. Han ble løftet på gullstol. Og ordet legende ble sagt så mange ganger på skiskytterarenaen den dagen at jeg mistet helt tellingen.

Jeg husker bare smilet fra intervjuet jeg gjorde med ham etter det siste gullet. For det var det man merket seg raskest med hans personlighet. Det var en mann å bli glad i.

I tillegg til å være en stor idrettsmann, var han smartere enn de fleste av oss. Han var velutdannet. Og har de siste årene jobbet med investeringer, med jobben som ekspert i NRK som et sideprosjekt.

Det er derfor alle, inkludert de av oss som bare kjente han som idrettsmann, ikke helt klarer å ta inn over oss nyheten om hans bortgang.

Tragedier har mange ansikter.

Halvard Hanevolds død er en tragedie. Når man går bort 49 år gammel så vil det alltid virke meningsløst. Uansett.

Selv om minner aldri dør.

For hans nærmeste, og de som kjente han aller best, så finnes det ingen trøst i dag. Det er bare tårer. Blandet med svartsinn. Ting man bare ikke kan fatte.

Men:

Jeg må likevel skrive det.

For de største bragdene våre idrettshelter utretter, vil alltid leve videre. Sånn er det bare. Minner betyr mye. For mange. Og bra er det.

For her jeg sitter nå. Over 20 år etter bragden, så hører jeg stemmen til Jon Herwig Carlsen like klart inni meg.

— Halvard Hanevold er olympisk mester.

Jeg får fortsatt frysninger. Og jeg føler en slik underlig takknemlighet for at jeg fikk oppleve dette idrettsunderet fra en mann som en gang for alle beviste at hardt arbeid alltid lønner seg. For de som orker. Og har tro på det de gjør.

Så takk, Halvard. Fra Asker.

Takk for fem rett ned. Takk for at du ga alt.

Og takk for at du alltid leverte.

Alltid.

Lik på Facebook