Mening

Oslo 20171001.Det blir dyrere å kjøre inn i hovedstaden. Det koster 54 kroner for bensinbiler og 59 kroner for dieselbiler å passere bomringen i rushtiden (mellom klokken 6.30-9 og klokken 15-17), mot henholdsvis 44 og 49 kroner utenfor rush. Lørdag, søndag, fridager, helligdager og hele juli måned er unntatt rushtidstillegg. Her fra bomstasjonen langs Mosseveien.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
IKKE GODT NOK: Kollektivtilbudet står ikke i stil med økningen i bompenger, mener Alexandra Lind i FNB. Foto: Privat/NTB Scanpix

Jeg og min familie er bompengeslaver

Jeg kan garantere at de fleste kjører heller ikke bil for moro skyld, men fordi de har ikke noe annet valg, skriver Alexandra Lind (26) i Folkeaksjonen Nei til bompenger (FNB).

Jeg bryr meg om gode klimaløsninger og renere luft, men bomstasjonene gjør meg dårlig. Jeg blir stresset av å tenke på timesregelen og rushtidsavgiften får meg til å grøsse.

Jeg er ikke en av de som har en årslønn på 600.000, men jeg klarer meg. Økonomien min får likevel kjenne på innhugget bompenger gjør, og hverdagen preges til tider av dette. Jeg og min familie er bompengeslaver, og vi må betale en dyr pris for å ferdes fritt i vår egen by.

Selv kjører jeg ikke bil, men familien vår er avhengig av bil på grunn av et elendig kollektivtilbud der vi bor. Samboeren kjører når det trengs, jeg prøver å ta buss når det er mulig.

Som småbarnsmor vet jeg hvor travel hverdagen kan være med jobb, skole, fritidsaktiviteter, ærender og andre ting hvor en trenger å forflytte seg over avstander. Kollektivsystemet på Nord-Jæren er ikke i nærheten av å være godt nok, og for oss er det umulig å få kabalen til å gå opp ved å ta buss. Vi hadde aldri rukket halvparten av dagens plikter, og for mange av oss er ikke buss et alternativ i det hele tatt der vi bor. Dette illustreres godt i en undersøkelse gjort av Schibsted i 2015, der de undersøkte hvor godt fornøyde befolkningen i de store byene var med kollektivtilbudet i egen by. I Stavanger, som kom desidert sist, var kun 35 % svært godt eller ganske fornøyde med kollektivtilbudet.

For at innbyggerne skal kunne benytte seg av miljøvennlige løsninger, må det legges til rette både for dem som bor sentralt og dem som bor spredt. Det irriterer meg at politikerne stadig vekk undervurderer innbyggerne i forhold til hva vi er i stand til å bidra med selv når det gjelder miljøvennlige valg, så lenge vi har muligheten til det. Alle bor ikke midt i sentrum med gåavstand til alt. Jeg kan garantere at de fleste kjører heller ikke bil for moro skyld, men fordi de har ikke noe annet valg. Jeg er sikker på at folk flest frivillig hadde tatt mer buss hvis det hadde vært optimalt, raskt, pålitelig og rimelig, noe det ikke er per dags dato.

Det er lett for politikerne å mene noe uten å kjenne det på både kropp og økonomi selv. Vi skal ha bilskam, kjøttskam og flyskam i klimaets navn. Økonomien til vanlige folk går nedenom og hjem, mens politikere med millionlønninger knapt merker noen forskjell. Tenk om politikerne kunne tatt buss, syklet eller arrangerte Skype-møter, slik at de kunne kuttet ned på flyreisene? De burde stått frem som riktig gode eksempler for innbyggerne, og kanskje følt på kroppen baksiden av medaljen på den politikken de påtvinger befolkningen.

Så hvorfor engasjerer bompengesaken så mange forskjellige mennesker, meg selv inkludert? Er de lei av eliten som bruker klimakortet for usosial innkreving? Er de lei av eliten som forteller innbyggerne at vi må tenke på fremtiden og setter opp bomstasjoner som et «tiltak for å redusere forurensing», samtidig som de baserer finansieringen av bypakkene på bompenger? Er folk lei av å bli snakket til med to tunger? Har de fått nok av løftene og tilstedeværelsen som blekner rimelig kjapt etter valgkampen?

Jeg tror engasjementet kommer fra hele bompengesuppa, med oppførselen til blinde, arrogante politikere på toppen av det hele. Mitt engasjement kommer i hvert fall av at jeg har sett meg lei på politikere som bare er interessert i hverdagen min i valgkampens hete, og som ikke ser innbyggerne resten av valgperioden. Jeg føler med alle de som får en tøffere hverdag grunnet usosiale avgifter, og jeg blir forbanna av tanken på barn og familier som må ofre så mye for å eksistere i dette samfunnet. Jeg er ikke imot gode kollektivløsninger, ei heller et godt miljø og klima, men jeg er imot måten det gjøres på. Alt dette bidrar til at de fleste får nok til slutt.

Vi betaler for skoler om vi har barn der eller ei, vi betaler for sykehus om vi benytter oss av de eller ikke, vi betaler for arbeidsledige og uføre selv om vi ikke har en fraværsdag på jobb. Når ble vei fjernet fra felleskapets trengende behov? Hvem i dette samfunnet hadde overlevd uten vei og infrastruktur? For meg er det helt ubegripelig at bilistene skal stå for dette alene, når hele samfunnet er avhengig av veier for å fungere optimalt. Alle trenger at varer transporteres, at posten kommer frem og tjenester utføres. Nødetater skal raskt og effektivt frem, vi trenger transport av barn og eldre, og syke skal trygt frem. Hvis regionen trenger et løft og det skal kalles en dugnad, burde alle bidra. Det vil si at staten finansierer dette over statsbudsjettet, i stedet for å servere bilistene en flat, usosial avgift og kalle det for et klimatiltak.

Det er absurd, det er provoserende, og den eneste skammen jeg føler er politikerskam.

Lik på Facebook