Magnus Carlsen treffer tidsånden helt perfekt

Den politiske kampen Magnus Carlsen har kastet seg inn i er nemlig brennheit. Og den smaker av den lille mannens kamp mot det etablerte.

Én ting er sikkert.

Tilhengerne av spillmonopolet står hittil overfor sin sterkeste motstander. Noen sinne.

For man kan mene hva man vil om metodene til Magnus Carlsen i kampen rundt sjakkforbundets omstridte sponsoravtale med det utenlandske spillselskapet Kindred, men sakens kjerne er så prinsipiell at den egentlig er langt større enn de trivielle detaljene som diskuteres i dag.

Mening

Snu, kjære verdensmester

Konsekvensen ved et ja til Kindred kan være starten på slutten av spillmonopolet i Norge. Det til tross for at Sjakkforbundet står utenfor Idrettsforbundet.

Med avtalen skal Sjakkforbundet jobbe for en avvikling av enerettsmodellen, og innføring av en lisensordning som vil gjøre utenlandske selskaper lovlige i Norge.

Uansett om man er for, eller i mot, så kommer det til å få konsekvenser på måten både kultur og idrett finansieres på i dag.

For meg er dette mest av alt en sak og en debatt jeg har ventet på. Og det er på høy tid at den kommer skikkelig. Vi er faktisk på overtid av overtiden.

Sjakkforbundet hyrer inn jurister for å vurdere Carlsens nye klubb

Det er både riktig og viktig at metodene til Carlsen og den nystiftede klubben Offerspill blir stilt spørsmål med. Men i denne saken må man prøve å se bort fra detaljene, og se på det overordnede prinsipielle bildet.

Det mest interessante her er Carlsens argumentasjon. Han gjør dette til en verdikamp, der han i følge seg selv tar ungdommens parti – og setter seg selv og framtiden opp mot det etablerte. Dette skrev han på sin egen Facebookside:

« ... Dersom vi voksne, veletablerte som ikke har noen økonomisk interesse av denne avtalen, skulle stemme den ned, vil jeg se på det som et svik mot denne og neste generasjonen av unge, og et klart signal om at vi er et forbund uten ambisjoner».

Og her er det fristende å gi Carlsen et poeng. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at Magnus Carlsen treffer tidsånden helt perfekt.

Bakgrunn:

Etter at Magnus Carlsen kastet seg inn i den store sjakkdebatten ved å opprette en egen klubb for å sanke stemmer til en eventuell avtale med spillselskapet Kindred, har reaksjonene i sjakkmiljøet vært sterke.

Avtalen vil være verdt 50 millioner kroner over fem år, og avgjørelsen skal tas på sjakkforbundets kongress 7. juli.

For oss som har vokst opp med å levere tippelappen hver tirsdag, i håp om å vinne noen hundrelapper til å spe på ukelønna, så er Norsk Tipping en del av vår identitet.

Men for unge mennesker som har vokst opp i en tidsalder der gambling og spill er uten grenser, så framstår denne ordningen som forhistorisk og håpløs gammeldags.

I en tid der selv alle sosiale tjenester kan utføres via nettet, eller en eller annen app, så er det virkelig på tide å innse at spillmonopolet også er modent for en skikkelig vurdering.

Det merkelige er at debatten aldri har blitt tatt skikkelig. Symbiosen mellom de politiske partiene i Norge, og de ledende idrettspolitikerne har sørget for det.

Men også her har det skjedd noe de siste årene.

Overforbruket, samrøret, reiseregningene, og alkoholvanene til de som har styrt idretten de siste 20 årene, har reist berettiget skepsis mot den politikken som er ført også. Avdanka politikere har styrt idretten med hard hånd. Og enerettsmodellen har stått fjellstøtt blant makteliten. Så støtt, at de tilsynelatende ikke har nedverdiget seg til å se hva som rører seg på grunnfjellet utenfor omgangskretsen til sine egne tillitsvalgte.

Magnus Carlsen med snedig plan for å sikre omstridt avtale

Fra offisielt hold har det også vært små, men tydelige tegn på endring.

Under dagens regjering har man sett de første eksemplene på at Staten har finansiert idretter utenfor NIF-systemet. Der har spesielt Venstre og Høyre vært toneangivende. Selvsagt til store protester og skepsis fra idrettspampene.

Men jeg synes likevel det er merkelig at den STORE finansieringsdebatten aldri har blitt tatt.

Personlig har jeg ingen sterke meninger for, eller i mot spillmonopolet. Det er fordel og ulemper ved begge modellene. Men jeg reagerer på at de som styrer har vært så entydige på at dette ikke er noe å diskutere.

Og det er nettopp derfor det er så befriende at en av våre største stjerner setter dette på dagsordenen nå. Jeg har lenge beundret Magnus Carlsen som konkurransemann - ikke minst hans evne til å kjempe når alt ser ut til å gå i mot ham.

Og nå viser han samme vilje i kampen om det som etter hans skjønn vil sikre sjakksportens ve og vel for de kommende generasjonene.

Hvis noen skulle være interessert i å lytte til et råd fra meg, så jeg synes de etablerte bør lytte – og ikke bare avfeie Carlsen av gammel vane.

På samme måte som det er unge mennesker som har tatt miljøkampen, og skapt store og synlige endringer i hovedstaden vår, så kan det jo faktisk hende at de som utfordrer spillmonopolet kan bidra til at vi får noe som fungerer enda bedre enn i dag?

Det er i alle fall langt innafor å stille spørsmålet.

Ingenting er verken mer usjarmerende og uklokt enn gamle mennesker som skal belære den yngre garde om hva som er riktig og viktig her i livet.

Samtidig er det viktig å legge til at Carlsen og hans klubb Offerspill kanskje bør tenke seg om i metodene de bruker for å vinne fram.

Å kuppe en generalforsamling har blitt gjort lenge før Gerhardsens tid. Det er intet nytt verken i politikken eller i idretten. Men når måten det gjøres gjøres for noen kan minne om ufint spill og korrupsjon, så er det grunn til å ta en pust i bakken.

Kanskje saken er så god i seg selv at godt gammeldags politisk arbeid holder for å vinne fram?

Så er det neppe tilfeldig at det er en av våre største stjerner som leder an i kampen. Vi har sett det før innenfor norsk idrett.

Petter Northug ledet an i revolusjonen, og utfordret det etablerte og et foreldet regelverk i Skiforbundet.

Henrik Kristoffersen og Johannes Høsflot Klæbo har fulgt opp på sin måte, og utfordret regler og normer som i deres øyne ikke har vært tilpasset framtiden.

Ada Hegerberg er blitt det store symbolet på de som har ofret seg for å sette fokus på kvinnefotballens status i Norges fotballforbund. Og sett seg lei på at kvinner ikke har blitt tatt like på alvor som mennene i landets største særforbund.

Felles for alle disse menneskene er at de har vært ekstreme, opptatt av prestasjoner og utvikling, og vokst opp i en tid der regelverket og tradisjonene ikke har vært tilpasset den virkeligheten de har vokst opp i, og lever i. Med sine ambisjoner og høye krav til omgivelsene, så har de også bidratt til at ting har blitt bedre. Vesentlig bedre.

Internasjonalt så kalles generasjonen med Hegerberg, Northug, Kristoffersen, og Carlsen for milleniens, eller milleniumsgenerasjonen.

På Wikipedia defineres mennesker som er født mellom 1985 og 1995 på følgende måte.

På grunn av globaliseringen, sosiale medier, spredningen av den vestlige kulturen og hurtige forandringer, har personer fra millenniumsgenerasjonen mer til felles med hverandre enn de har med eldre generasjoner i sitt eget land.

På et eller annet tidspunkt skal jo disse menneskene både styre Norge, og resten av verden. Så derfor er det viktig å ta diskusjonen om de store og vanskelige sakene.

Helst så fort som mulig.

Jeg studerte historie i et par år. Og er det en ting historien har lært oss, så er det at det aldri har vært spesielt smart å gå baklengs inn i framtida.

Man skal ikke ture ukritisk fram heller.

Men å spasere målbevisst, og taktisk inn i framtiden har ofte vist seg å være et sjakktrekk.

Bokstavlig talt.

I overført betydning har Carlsen kjørt en siciliansk åpning på denne debatten. Han har gått for det mest aggressive åpningstrekket.

Og det kommer til å bli et langt, heftig, og spennende parti.