Analyse

OSLO 20160530.Ada Hegerberg under treningen på Ullevaal Stadion, der landslaget for både kvinner og menn trente mandag.I etterkant av treningen ble det holdt en seremoni der fotballpresident Terje Svendsen delte ut gullklokke til de spillere som har oppnådd 25 landskamper det siste året, deriblandt Ada Hegerberg (t.h.) og Stefan JohansenFoto: Berit Roald / NTB scanpix
OSLO 20160530. Ada Hegerberg under treningen på Ullevaal Stadion, der landslaget for både kvinner og menn trente mandag. I etterkant av treningen ble det holdt en seremoni der fotballpresident Terje Svendsen delte ut gullklokke til de spillere som har oppnådd 25 landskamper det siste året, deriblandt Ada Hegerberg (t.h.) og Stefan Johansen Foto: Berit Roald / NTB scanpix Foto: Roald, Berit

Sterkere, sammen med Ada

De er få norske idrettsutøvere som har imponert meg mer enn fotballdamene det siste året.

Måten de har reist seg etter det elendige europamesterskapet i Nederland i 2017 er formidabel. Og jeg deler herved ut velduftende verbale roser til Maren, Caro, Maria og kompani.

Sammen med resten av laget fortjener de all den skryten de kan få. Virkelig.

Likevel er jeg ikke mer politisk korrekt enn at jeg også har lyst til å gi våre største stjerner refs for ikke å levere da det gjaldt som mest.

Det skuffet både meg, og nesten én million nordmenn som så kvartfinalen på TV 2.

For da det dro seg til mot England, eller da vi famla mot Sør-Korea, så ble det dessverre ekstremt synlig at dette laget mangler én viktig brikke – og det er Ada Hegerberg.

Det er selvsagt ikke sikkert at Norge hadde slått England, eller spilt bedre mot Sør-Korea med Hegerberg på banen. Men bare tanken på at hun ikke er med, er nesten uutholdelig for de som bryr seg om norsk fotball.

Et av mine prinsipper som journalist har alltid vært å behandle kvinnelige utøvere på samme måte som jeg behandler menn. Med respekt. Men også med et kritisk blikk.

Jeg har skrevet om det før i denne spalten, at kvinner ikke får den respekten de fortjener og trenger innen idretten. Og jeg synes ofte at de gangene det kommer opp kritikkverdige ting i et kvinnelandslag, så blir dette håndtert annerledes, avdramatisert og dyttet under teppet på en helt annen måte enn hva som er tilfellet når menn smeller med leppa.

Dette påvirker også min egen bransje. Vi er ikke det spor bedre.

Mange mediehus, TV 2 inkludert, har i mange år ofte vært for snille og servile med kvinnelige utøvere. Det er liksom bare synd på jentene når de taper eller går et dårlig skirenn.

Det er faktisk respektløst og diskriminerende.

På samme måte har det slått meg at forbausende mange litt for kjapt konkluderer med at det er dårlig personkjemi eller en slags barnslig «catfight» som ligger bak når konflikter oppstår på et kvinnelandslag. Rett og slett bare fordi det er kvinner det er snakk om.

Det er feil. Punktum.

La oss bare rive ned den myten med én gang.

For:

Etter å ha snakket med en del mennesker, så er det på tide å drepe teorien om at Hegerberg-konflikten skyldes dårlig kjemi mellom trener Martin Sjögren og vår største stjerne, eller at alle de andre jentene på laget hater Hegerberg og vice versa.

For å forstå hvorfor Hegerberg etter nøye, og lange vurderinger valgte å gi seg på landslaget, så må man se det i et historisk perspektiv.

Jeg vil begynne med å sammenligne Ada Hegerberg med Petter Northug jr.

Hele landet er etterhvert blitt kjent med at Northugs anstrengte forhold til Norges skiforbund startet allerede før han kom på landslaget - da han ble vraket til OL i Torino i 2006.

At de som styrte den gangen ikke ga han den tilliten kom Northug aldri over. Med rette - i alle fall når man har fasiten i hånd. Og sammen med en rekke små og store ting gjennom årene, kulminerte det med exit-Northug i 2013.

En sammenlignbar konflikt skjedde med Ada Hegerberg helt i starten av hennes landslagskarriere.

Det var i forkant av EM i Sverige i 2013. Hun hadde akkurat blitt proff i tyske Turbine Potsdam da hun ble skadd på landslagssamling under daværende trener Even Pellerud. Etter å ha blitt behandlet av landslagets helseteam, skjønte hun at hun ikke var i stand til å kunne spille mer fotball på samlingen. Ung og utrygg på NFFs støtteapparat som hun var, og med litt overdreven respekt for sin egen arbeidsgiver, valgte hun å trosse ledelsens formaninger om å bli værende på samling, og reiste heller tilbake til klubblaget for å få legehjelp av sin arbeidsgiver.

At hun reiste var et brudd på landslagets retningslinjer, og dette skapte selvsagt rabalder internt på laget. Og i ordvekslingene mellom Hegerberg og landslagsledelsen ble det sagt ting som satte noen synlige arr i sjela til den da 17 år gamle Hegerberg. Hun fikk høre at dette kom til å få konsekvenser for henne.

I intervjuet med Josimar som ble publisert i forkant av VM, nevner hun flere ting med opplegget til NFF som hun følte aldri ble bra nok, til tross for at både hun og andre i spillerutvalget stadig ga tilbakemeldinger om mulige forbedringer.

Ada Hegerberg følte derfor tidlig i landslagskarrieren at hun og de andre jentene ikke ble tatt på alvor.

Det grelleste eksempelet var nok da en samlet spillergruppe ga et meget tydelig signal om at Roger Finjord IKKE var ønsket som landslagssjef etter Even Pellerud i 2015. Bare noen uker etterpå ble han likevel ansatt.

Nå er det selvsagt ikke spillerne som skal ansette trener i NFF.

Men:

Jeg garanterer at det IKKE hadde skjedd hvis signalene fra et herrelandslag hadde vært så entydige i retning MOT en kandidat.

For Ada Hegerberg var dette definitivt nok et bevis på at jentene på laget IKKE ble tatt på alvor. Og det irriterte både henne og mange andre på laget. Grenseløst.

Ofte så er det summen av de store og små tingene som til slutt blir for mye å bære for noen.

Hegerberg har blant annet reagert og gitt tilbakemeldinger på måten noen trenere oppfører seg på. At de er med på å skape en følelse av at man blir holdt nede. Eldgamle hersketeknikker som at en mannlig trener legger hånden på hodet hennes når han skal snakke til henne, burde egentlig høre syttitallet til. Men det har hun opplevd.

Det har vært forbud mot egentrening på samlinger, og jentene har opplevd å få utdelt bare to t-skjorter og ett par sokker å trene i på en to uker lang treningssamling.

Summen av disse store og små tingene fylte etterhvert opp glasset for Hegerberg.

Men det rant ikke over før i 2017. Under EM i Nederland.

Hegerberg opplevde også et umenneskelig stort press på seg selv både i forkant og underveis i mesterskapet. Jeg husker selv at hun i flere intervjuer med blant andre meg og mine kolleger i TV 2, var den som advarte tydeligst på forhånd at Norge ikke var så gode som mange skulle ha det til.

Hun fikk jo rett.

Samtidig bidro NFF kraftig til å hause opp Hegerberg som akkurat hadde blitt kåret til verdens beste spiller av flere fotballmagasiner. Hegerberg smilte fra gigantiske bannere utenfor Ullevaal stadion, og var ansiktet utad i flere store reklamekampanjer for NFFs sponsorer.

Presset var enormt. Og fallhøyden da alt gikk åt skogen på banen ble derfor ekstra stor.

Det bidro til at Hegerberg var mentalt og fysisk tom etter EM-fiaskoen i Nederland. Og hun følte seg i tillegg overlatt til seg selv med den vonde følelsen av ikke å bli tatt på alvor.

TV 2 vet at flere på det norske laget reagerte på at Hegerberg isolerte seg litt fra resten av troppen mot slutten av mesterskapet. Kroppsspråket viste tydelig at hun slet og var misfornøyd.

Men det handlet egentlig ikke om dårlig kjemi med lagvenninner og trenere.

Det handlet om at hun til slutt forsto at landslaget tappet henne for så mye energi, at hun følte seg som en dårligere fotballspiller hver gang hun kom hjem fra samling med Norge. Hun orket ikke det hun følte var en endeløs og blytung kamp mot et system som ikke tok henne og kvinnelandslaget på alvor.

Derfor kom hun til konklusjonen at det både var best for henne selv, og for laget at hun trakk seg. Fordi Norge ble ikke bedre, men heller dårligere av en umotivert Hegerberg på laget.

Bruddet skapte en enorm sorgreaksjon som tok lang tid for henne å komme over. Det var som å slå opp med en kjæreste hun var ekstremt glad i, men hadde et forhold til som overhodet ikke fungerte.

Det høres kanskje rart ut. Og jeg innrømmer at jeg sliter litt selv med å forstå argumentasjonen.

Men Ada Hegerberg er ikke som alle andre. Hun er en ekstrem idrettsutøver, og hun kommer fra en familie som bokstavlig talt har ofret alt for at Ada og søsteren Andrine skal oppfylle drømmene sine. Ikke ulikt familien Ingebrigtsen, der mor Gerd fyller rollen som Hegerberg-familiens Gjert.

Reisen har vært ekstremt målrettet. Og viljen har vært sterk.

Gerd Stolsmo var selv fotballspiller i en tid der kvinnefotball i beste fall ble sett på som en kuriositet i forbundet, og den feministiske undertonen i alt Ada Hegerberg sier og gjør, er kanskje den viktigste arven hun har med seg fra sin mor. Hun viderefører på mange måten den pionerånden som mamma Gerd var en del av. Det har nok forsterket rettferdighetssansen i forhold til kvinnenes kår internt i forbundet.

Dessuten. Ada Hegerberg er en person som alltid har stilt enorme krav til seg selv - og de rundt seg for at hun skal ha muligheten til å bli enda bedre. Hver eneste dag. Og hver eneste trening. Og det har nok sjokkert mange på hennes vei.

En av mine favoritthistorier om Ada Hegerberg er da hennes trener Dan Eggen ville "hvile" henne i en seriekamp for Kolbotn mot en svakere motstander. Hegerberg ble fly forbanna. Hun trengte ikke å hvile. Hun var toppscorer, og syntes benken var en dårlig idé. Hun ga klar beskjed om at hvis det skulle være på den måten, så kunne hun lett finne seg en ny klubb å spille for.

Det sier egentlig alt om hvor skamløst ambisiøs hun har vært hele livet.

Men samtidig:

Det er også der djevelen lurer for Ada Hegerberg. Hvis man ikke skjønner det, og respekterer det, så kan slike krav til seg selv og omgivelsene lett bli oppfattet som primadonnanykker. Og dessverre tror jeg mange, spesielt i Norge, ikke helt har skjønt hvilken kraft som ligger bak hennes jag etter å bli best mulig. Det er og blir noe unorsk med måten hun er på.

En sak har likevel alltid to sider.

Kanskje har ikke Hegerberg, selv om hun garantert føler det sånn sjøl, vært tydelig nok på disse tingene internt i NFF?

Hun var inne på det selv i et intervju med Aftenposten etter bruddet.

«Jeg har aldri forventet at folk skal bli mer lik meg, men jeg forventer at det er et miljø der man kan uttrykke seg på den måten, være seg selv, yte og få frem de kvalitetene man har både som menneske og spiller slik at man kan lykkes. Det har ikke jeg klart. Da er det bedre at jeg trer til side.»

Når folk kommuniserer dårlig, så er det aldri bare den ene partens feil.

Utad har Hegerberg i hvertfall kommet overraskende dårlig ut av konflikten rundt sin avgang.

Hun valgte definitivt feil mediastrategi etter at hun trakk seg fra Norge.

Da nyheten sprakk, valgte hun i lojalitet med NFF ikke å snakke om hva som var den egentlige årsaken til at hun ikke orket mer. Hun ville det skulle forbli en sak mellom henne og ledelsen i forbundet. Kommunikasjonen framsto ullen og lite konkret fra Hegerbergs side, mens forbundet peiset på med sine flinkeste mediefolk og vant definitivt den «kampen» i det offentlige rom.

Derfor er det er fortsatt altfor mange som ikke forstår hva problemet er, og har vært for Hegerberg.

Igjen er det derfor nyttig å sette ting i perspektiv.

Etter å ha snakket med flere mennesker på begge sider av konflikten, og ikke minst lest og hørt hva flere av våre kvinnelige fotball-pionerer har sagt om hvordan de føler kvinnekampen i norsk fotball har vært opp gjennom årene, så blir faktisk historien til Ada Hegerberg mer og mer forståelig.

I alle fall for meg.

I et intervju med TV 2 sa Norges første kvinnelige fotballproff, Sif Kalvø, en ting som virkelig traff meg.

– Hvis jeg skal gi et råd til unge jenter, så må det bli å la politikken ligge. Det burde ikke være nødvendig at jentene selv skal bruke krefter på det. De burde ha lov til bare å konsentrere seg om idretten.

Selvsagt har hun helt rett. Fordi det er det som er likestilling i praksis. At alle virkelig føler de har like muligheter og forutsetninger.

Men Ada Hegerberg har ikke hatt andre til å ta den kampen for seg. Og da er det kanskje ikke så rart at hun ble lei til slutt?

Burde hun sluppet å føle seg motarbeidet, ikke å bli hørt, og fått lov til å ha et friere sportslig opplegg for å føle seg vel på landslaget?

Selvsagt burde hun det.

Og det håper jeg virkelig at alle de som er og har vært involvert med Hegerberg i NFF-systemet tar inn over seg. For dette handler ikke om vond vilje, verken fra de som jobber i NFF, eller Ada Hegerberg. Det er flotte, fornuftige, og gode mennesker på begge sidene av konflikten. Det handler om mennesker som ikke har greid å snakke sammen godt nok.

For:

Det er alltid summen de menneskene som figurerer i en spesiell kultur som bestemmer hvordan en kultur blir oppfattet. Så skapes holdningene som et resultat av kulturen. Så enkelt - og så brutalt. Og når en kultur skjemmes av dårlig kommunikasjon, så øker sjansen for konflikter drastisk. Uten at det behøver å ligge et snev av vond vilje bak fra de som er involvert.

I fjor høst overtok Lise Klaveness ansvaret som elitedirektør i Fotballforbundet. Rett før hun begynte i jobben skrev hun en meget innsiktsfull kronikk som ble publisert hos NRK. Og der tar hun opp nettopp disse tingene rundt Hegerberg.

«Det er ikke første gang at landslagsspillere på kvinnesiden peker på manglende aksept for ulike måter å håndtere prestasjonspress og ambisjoner på. Min påstand er at det generelt er vanskelige kår for kvinner i NFF som kommuniserer tydelig, både i tale og ved kroppsspråk, hvilke ambisjoner de har.»

Klaveness er en klok kvinne. Og hun kan prate med folk. Man skjønner hva hun snakker om. Og er fortsatt befriende fri for floskler og internt stammespråk i måten hun ordlegger seg på.

Jeg tipper at utspillet fra Martin Ødegaard falt henne tungt for brystet. Ikke det at Ødegaard kan mene det han vil. Det i seg selv tror jeg ikke Ada Hegerberg heller tok så tungt.

Men det var mye verre med den stilltiende applausen etter Ødegaard-utspillet man nærmest kunne føle sive ut av gangene på Ullevaal stadion. Den blir vanskeligere for Klaveness å forsvare neste gang hun skal prate med Hegerberg. Selv om hun har bekreftet at hun ikke visste om utspillet før Ødegaard hadde trykket send på Instagram-innlegget.

Hun er tross alt sjefen til de som nullet Hegerberg offentlig. Og da har man strengt tatt ansvaret for det de sier også.

Men ingenting er så ille at det ikke kan repareres. Tror jeg.

For enn så lenge har Klaveness hatt en god dialog med Ada Hegerberg. De har bare møttes fysisk én gang, men de har jevnlig dialog med hverandre. Og Hegerberg fikk etter det jeg skjønner tilbudet om å være med i VM helt fram til de siste dagene før troppen ble annonsert.

Men Hegerberg sa et klart og tydelig nei, fordi hun følte det ble helt feil at hun skulle hoppe inn i et lag som hadde gjort jobben med å kvalifisere seg til et mesterskap. Uten henne. Hun følte det hadde blitt skammelig feil overfor de jentene hun kjenner så godt på laget.

For én ting er å overtale Hegerberg til et comeback. Klaveness får også en jobb med å få de andre jentene på laget til å involvere henne i det åpenbart sterke felleskapet de har utviklet – uten Hegerberg.

Jeg tror den verste bøygen er å få jentene til å venne seg til tanken. Det blir ikke lett for Ada Hegerberg å se folk i øynene den dagen hun kommer tilbake. Rett og slett fordi det har skjedd så mye - og det fortsatt er mye å snakke om. Og veldig mange spørsmål i lufta.

Selv om personkonflikten ikke var årsaken til exiten. Så er det et faktum at kontakten mellom Hegerberg og flere av spillerne har vært lik null på to år. Til tider har den vært meget kjølig. Og det er en utfordring. For alle partene. De andre jentene på laget har god grunn til å være skeptiske til et comeback. Men hvis de virkelig mener alvor med "Sterkere sammen" så bør ikke det bli et problem.

Bøygen ligger i å få Hegerberg tilbake. Så må selvsagt begge partene jekke seg, og få renset det som måtte ligge igjen av tung luft mellom dem.

Den viktigste jobben til Klaveness er å være konkret i samtalene.

Gjennom VM har man jo fått mange beviser på at flere av de tiltakene Hegerberg etterlyste da hun ga seg i 2017 har blitt tatt skikkelig tak i. Hegerberg trenger konkrete eksempler på at det hun har etterlyst nå er på plass.

Hvis man kan legge bort litt stolthet og prestisje i begge leirene, så burde dette kunne løses over et par dryge kaffekopper.

Så tror jeg faktisk at de mange fornuftige menneskene som jobber i NFF også ser at den diskusjonen om kvinnefotballens status i forbundet som kom i kjølvannet av Josimars spesialutgave har vært sunn, og viktig.

For det kan jo ikke være noen tvil.

Selvsagt vil Martin Sjögren ha en motivert Ada Hegerberg tilbake på laget sitt. Så lenge hun vil det sjøl. Helhjerta.

Ada Hegerberg ville garantert ha fått seg en positiv overraskelse dersom hun kom tilbake nå. Forandringene er store. Og gevinsten for å overtale verdens beste fotballjente om å komme tilbake er stor.

For Ada Hegerberg er en vinnertype som hadde styrket alle lag i hele verden. Og da mener jeg alle. Landslag som klubblag.

I neste samtale med Ada kan kanskje Lise Klaveness omskrive slagordet til – «Sterkere, sammen med Ada».

Hun bør i alle fall ha det som en arbeidstittel på prosjektet med å få gullballvinneren tilbake.

At Norge er topp ti i verdens største idrett er en fenomenal bragd. Det skal Sjögren og hans elever roses for.

Men perspektivet må bli større enn det. Det er titalls millioner av jenter som spiller fotball på alle kontinenter. Og Ada Hegerberg er den største stjerna av dem alle. Selvsagt må hun spille for Norge. Alt annet blir bare for dumt.

For jeg ser det allerede for meg - Graham Hansen dribler av den lett oppskrytte høyrebacken Lucy Bronze, og legger femogførr ut i feltet til Stolsmo Hegerberg som bare bredsider inn 2-1 til Norge mot England i det 89. minuttet i EM-finalen i 2021.

Det verste er at det ikke er en utopi. Det er faktisk mulig.

Men jobben for å få det til må tas på alvor.

Og den må begynne nå.

Lik på Facebook