Må du la bilen stå på grunn av bompenger? Det er poenget

Når folk klager over at bompengene gjør at de ikke tar seg råd til å kjøre til bestemor, finnes det ett ærlig svar politikerne kan gi: Det er meningen.

I den pågående debatten snakkes det mye om bompenger som finansiering av vei- og kollektivprosjekter. Det er bare halve historien. I stor grad er formålet med bompenger å gjøre det for dyrt å kjøre bil.

Det har vært målet i årevis. Først når man virkelig ser at politikken fungerer, begynner det å gjøre vondt.

Det er rart hvordan politikk iblant fungerer som det skal. Samspillet mellom politikere og byråkrater kan levere resultater. Noen begynner sakte å bevege et lite tannhjul, og det setter i gang det neste og det neste, og til slutt beveger politikken seg kraftfullt i en retning.

Politikerne bestemte seg for noen overordnede mål (klimagassutslippene skal ned) og noen generelle prinsipper (forurenser skal betale).

Basert på slike føringer var det en byråkrat i Samferdselsdepartementet som formulerte den skjebnesvangre setningen.

Bom-opprøret fortsetter: Skroter bypakke i Arendal

I 2012 kom forslaget til ny Nasjonal transportplan, og om de store byområdene står det der at «kollektivtrafikk, gåing og sykling [må] ta veksten i persontransporten».

Dette, nå ofte omtalt som nullvekstmålet, er blitt det viktigste premisset for byutvikling i Norge.

Bompengene som nå provoserer mange, kommer som en del av bypakker. Det er avtaler mellom kommuner, fylker og staten.

Konseptet er enkelt nok: Lokalt skal man sørge for nullvekst i biltrafikken, så skal staten ta deler av regningen for å bygge infrastruktur. Da må bilistene betale.

Det mest effektive virkemiddelet for å få ned biltrafikken, er å gjøre det dyrere å kjøre bil. Politikken fungerer.

I for eksempel Oslo og Bergen går biltrafikken nå ned.

Takket være bompenger og bypakker klarer flere av byene nå å innfri det målet som ble satt for mange år siden.

legger bomprosjekt på vent:

Frp-Dale: – Nå blir valget avgjørende

Hvis målet bare var å samle inn penger for å bygge vei og bane, kunne bompengene vært lavere. Da ville økonomene forsøkt å regne ut hvor mange kroner prisen bør være for å få inn mest mulig. Men da ville det blitt flere biler på veien.

Så fremstår det som en slags uheldig bivirkning at noen korte «uskyldige» turer til butikken eller fotballbanen blir rammet av nye bomstasjoner. Det er det ikke. For å nå nullvekstmålet, er det nettopp slike korte turer som må reduseres.

Formålet er å tvinge deg til å sykle til treningssenteret eller ta bussen til svigermor.

Nå forsøker flere å finne alternativer til bompenger, noe som kan gjøre det mer rettferdig. Stadig flere støtter veiprising, en ordning der hva du betaler avhenger av hvor og hvor langt du kjører.

Det kan sikkert være lurt og mer rettferdig. Men så lenge målet fremdeles er å gjøre bilkjøring så dyrt at du lar være, vil det ikke endre så mye.

Det handler nemlig ikke om penger, verken hvor mye eller hvordan det kreves inn. Det handler om å få folk til ikke å kjøre bil.

Når nullvekstmålet blir uttalt mange nok ganger, blir det en klisjé, og det høres ut som nullvekst i seg selv er målet.

Det er det ikke. Poenget er å redusere klimagassutslippene, redusere den lokale forurensningen, gjøre det tryggere å ferdes i byene, gjøre byene sunnere og en rekke andre mål som det neppe er mange som er mot.

Disse målene og denne politikken er nesten alle partiene enige om. Det er ukontroversielt. Nå fungerer politikken de vedtok, og stemningen er i ferd med å komme dit at flere vil feige ut.

Da må de svare på dette: Hvis det ikke skal bli så dyrt å kjøre at folk lar bilen stå, hvordan skal dere da innfri målet om ingen vekst i biltrafikken?