Kommentar

Sola 20190426.Kristelig Folkeparti avholder sitt landsmøte 26.-28. april på Sola. Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad før landsmøte starter.Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Sola 20190426. Kristelig Folkeparti avholder sitt landsmøte 26.-28. april på Sola. Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad før landsmøte starter. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix Foto: Carina Johansen

Svenske tilstander kan løfte KrF

Sola (TV 2): Nyvalgt KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad kan gjøre som sin svenske partilederkollega Ebba Busch Thor som fosser frem på meningsmålingene. Men det spørs om han tør.

KrF valgte blå side da de gikk inn i Erna Solbergs regjering i vinter. Skal KrF klare å hanke inn nye velgere på høyresiden, bør de nok stake ut en tydeligere borgerlig kurs på politikken sin. Men partiet vegrer seg. Helgens landsmøte var egentlig et stort gjesp.

Lørdag ble Kjell Ingolf Ropstad valg til ny leder av KrF. Utgangspunktet hans er dårlig. Partiets inntreden i regjering har ikke gitt noen merkbar effekt på partiets oppslutning. KrF fortsetter å lekke velgere i alle retninger særlig til Senterpartiet og Høyre. Å avklare sidevalg er en ting, men å tro at det mest saliggjørende for et bitt lite parti er å gå inn i regjering med to langt større partier, er nok litt naivt.

Er det mulig for KrF å reise seg eller er partiet gått ut på dato? Bikker partiet under sperregrensen i 2021, ryker trolig den nyvalgte partilederen ut av Stortinget og partiet vil være lange skritt nærmere den politiske gravplassen.

Kjell Ingolf Ropstad er historiens yngste KrF-leder. Da den 28 gamle Ebba Busch Thor ble valgt til leder for KrFs søsterparti Kristdemokraterna (KD) i Sverige for fire år siden, var hun også tidenes klart yngste. Og hun tok radikale grep for å endre et parti i krise, stabilt under sperregrensen gjennom nesten hele forrige riksdagsperiode. Etter tre år var hun fortsatt nederlagsdømt, men rett før valget i fjor, brøt hun gjennom demningen og fosset frem til et knallgodt valgresultat.

I Sverige har KrFs søsterparti endret kurs radikalt. Ebba Busch Thor og hennes allierte tok radikale grep. Hun liberaliserte partiet i de mer teologiske spørsmålene rundt abort og homofili, mens hun skjerpet den kristne identiteten til partiet i politiske saker og foretok en klar høyredreining både politisk og retorisk. Blant annet gikk hun i Pride-toget for å støtte retten til å elske den de vil, samtidig som hun kritiserte deler av Pride-bevegelsen for å vær mer opptatt av å fremheve sex fremfor seksuell legning. I løpet av noen år har hun klart å bytte ut store deler av velgermassen sin, og veksten ser ut til å fortsette inn i himmelen. Med 10.6 prosents oppslutning på siste meningsmåling, ligger KD nå bare et drøyt prosentpoeng bak rekordvalget i 1998 (11,8 prosent).

Busch Thor har profilert seg som en moderne, borgerlig nyfeminist, med tydelig fokus på tradisjonelle famillieverdier, valgfrihet for foreldre og kamp mot statlige reguleringer. Samtidig har hun fått partiet til å snu 180 grader i innvandringspolitikken. Partiet fremmer nå en streng innvandringspolitikk, som sammen med en sterk kristen forankring og tydelig antiislamsk retorikk når ut til store velgergrupper på høyresiden i svensk politikk.

Hun har fremstått uredd og kompromissløs, og som den tydeligste kritikeren til Socialdemokraternas statsminister Stefan Løfven. Hun har åpnet for å ta utskjelte Sverigedemokratene inn i den borgerlige varmen. KD har mistet haugevis av gamle velgere som blant annet har vært på «de åpne hjerters linje» i innvandringspolitikken. Men de henter nå nye velgere i hopetall fra høyresiden, fra både Moderaterna og Sverigedemokraterne.

Men kanskje enda viktigere er partiets unike posisjon i helsepolitikken. Ebba Busch Thor har på inn- og utpust i over tre år snakket om helse og eldreomsorg. De er også det eneste partiet i Sverige som vil flytte ansvaret for sykehusene fra fylkene og over til staten. De har skilt seg ut. Og det betalte seg ved sist valg. Den svenske valgundersøkelsen viste at KD hadde høyest troverdighet på eldreomsorg og nest høyest troverdighet på helse, blant svenske velgere. Det er nok hovedforklaringen på hennes suksess. For "sjukvården" viste seg være den viktigste saken for svenske velgere på valgdagen i fjor

I Norge oppfattes nok KrF som bakstreverske og gammeldagse på områder der KD har modernisert seg. KrFs kamp mot sorteringssamfunnet og for mangfold overskygges blant annet av at KrF fortsatt er motstander av kvinners rett til selvbestemt abort, også før 12. uke.

KrF bør bestemme seg. Hvis de fortsatt skal være mot abortloven, bør de fortelle hva slags alternativ de ser for seg. Skal abort bli forbudt? Skal alle kvinner gjennom en nemdbehandling før de eventuelt kan få ta abort? Hvilke kriterier skal eventuelt legges til grunn for å få abort? Lederen i Viken KrF, Brynjar Høidebraaten, mener partiet må tydeliggjøre abortmotstanden og kalle abort for «fosterdrap».

Abortmotstanden er nemlig en sak som skiller KrF fra andre partier. Det er riktig, men jeg tviler på at det finnes nok velgere, som mener abort kan likestilles drap, til å løfte KrF over sperregrensen. Men tanken om å skille seg ut fra andre partier er god.

Alternativet er å gjøre som sitt svenske søsterparti og legge 40 års resultatløs motstand mot dagens abortlov til side, og anerkjenne kvinner rett til selvbestemmelse.

Kjell Ingolf Ropstads forsikringer om at KrF også er et likestillingsparti, svekkes også av at partiet i praksis har et svært anstrengt forhold til homofilt samliv. Da stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold viet et lesbisk par, skapte det en intern tsunami av raseri og negative reaksjoner, særlig i de blå partilagene på sør- og vestlandet. For ikke å snakke om rabalderet etter at Knut Arild Hareide gikk i Pride-toget for noen år siden.

Jeg tror ikke løsningen for det norske KrF og Kjell Ingolf Ropstad er å kopiere alt sitt svenske søsterparti har gjort. Men han har nok en del å lære.

Ropstad snakker nå om at partiet valgte retning i fjor høst, da de besluttet med knapp margin gå i regjering med Høyre, Venstre og Frp. Jeg er uenig. KrF valgte ikke retning, de valgte side. Nå er det opp til Kjell Ingolf Ropstad å stake ut kursen for KrF, velge en tydelig retning.

Et parti som velger blå side i politikken, bør også peke ut en tydelig borgerlig retning på politikken sin, selv om de fortsatt har en sterk semtrumsidentitet. Hvis ikke vil velgerne være like forvirret som før. Dette landsmøtet gjorde ikke det. Etter det opprivende landsmøtet før jul, virker delegatene mest opptatte av å unngå uenighet og konflikt. Det er lett å forstå egentlig, men er ingen farbar vei på sikt.

Det har knapt vært frisk debatt på dette landsmøtet (bortsett fra da de diskuterte om partiet skulle ha en ekskluderingsparagraf, eller ikke). De har vedtatt et snilt, men ganske fargeløst, lokalpolitisk manifest, uten uenighet. De har banket gjennom en haug med resolusjoner i et voldsomt tempo. De er enige om nesten alt. Egentlig helt utrolig at den samme gjengen for noen måneder siden var dypt splittet i i spørsmålet om de skulle i regjering med Frp eller med Arbeiderpartiet (!)

Alle jeg snakker med i landsmøtesalen vektlegger at partiet må bli tydeligere, men tydelighet krever prioriteringer. Da må noe og noen prioriteres bort. Det er de ikke like interessert i.

Skal Kjell Ingolf Ropstad klare å kopiere suksessen til sin svenske kollega, må han tørre å gjøre seg selv og partiet upopulært blant enkelte, både internt og ute blant velgerne. Jeg tror han har et ønske om å skjerpe partiets borgerlige profil og bygge en enda sterkere retorikk mot Arbeiderpartiet og de rødgrønne. Men det vil bety mer bråk. Det spørs om han tør.

Lik på Facebook