Kommentar

«Stanken av terror»

A woman who lost her husband and two children during the bombing at St Sebastian's Church yells towards the graves during a mass burial for victims at a cemetery near the church in Negombo, three days after a string of suicide bomb attacks on churches and luxury hotels across the island on Easter Sunday, in Sri Lanka April 24, 2019. REUTERS/Thomas Peter
A woman who lost her husband and two children during the bombing at St Sebastian's Church yells towards the graves during a mass burial for victims at a cemetery near the church in Negombo, three days after a string of suicide bomb attacks on churches and luxury hotels across the island on Easter Sunday, in Sri Lanka April 24, 2019. REUTERS/Thomas Peter Foto: Thomas Peter

Jeg har dekket terror som reporter i snart 20 år. Sett blod, død og ødeleggelse på kloss hold i mange land. Det gjør like vondt hver gang.

Dhulod. Det er navnet på gutten i den lille kisten. Han ble bare 7 år. Jeg glemmer aldri synet av faren som gråt høylytt mens hans fulgte sønnen til kirkegården. Sammen med hundrevis av andre andre sørgende i byen Negombo. Dhulod er en av mer enn 250 drepte etter terroren på Sri Lanka i påsken.

Samlet i påsken

Jeg og kollega Simen Askjer er akkurat tilbake fra Sri Lanka. Der kom kistene på rad og rekke i flere dager. Hele familier var utradert. De hadde gledet seg til den store påskehøytidsdagen søndag 21. april. Pyntet seg og dratt sammen til St. Sebastian kirken i Negombo. Barn, foreldre og besteforeldre. Mens de satt og ba i kirken kom selvmordsbomberen inn og sprengte seg selv. Tre kirker og tre luksushoteller ble angrepet samme morgen. Terrorgruppa Islamsk Stat har tatt på seg skylda og det pågår nå en klappjakt på mulige flere terrorister.

Stank av død

På hotellet der vi bodde i Colombo møtte jeg en servitør som heter Michael. Vi begynte å prate om tragedien. Han var tilfeldigvis fra byen Negombo og fortalte at han alltid pleide å dra til den samme kirken med kona si. Hver søndag. Hun er gravid i åttende måned. Natt til søndag hadde han nattevakt og var ikke hjemme før klokken åtte på morgenen. Den høygravide kona foreslo å droppe kirkebesøket siden han var så sliten. Det hadde de aldri gjort før. Michael sa motvillig ja og de dro ikke. Valget reddet den lille familien. Bare noen få av historiene fra Sri Lanka har en slik lykkelig slutt. Det meste er bunnløs sorg og tragedie. Utenfor kirken lå det blodige sko og klær på bakken. Eiendelene til ofrene. Så bar de ut kirkebenkene. Fulle av størknet blod. Det var en stank av død og terror rundt hele kirken. Prestene fortalte oss at det var lukten fra menneskedeler som var klistret til veggene og taket. Kroppene hadde blitt revet i stykker i eksplosjonen.

Karachi 2007

Jeg har sett det før. På nært hold. I oktober 2007 i Pakistan. Da fulgte TV 2 hjemreisen til den tidligere statsministeren i Pakistan, Benazir Bhutto. Hun landet i Karachi etter ni år i eksil. Hundretusener av mennesker sto i gatene og ventet på å hylle den karismatiske lederen. Den modige kvinnen trosset drapstruslene fra muslimske ekstremister og bestemte seg for å komme tilbake til Pakistan og stille til valg. Sammen med fotograf Frode Hoff gikk jeg til fots i kortesjen i det enorme folkehavet. Gikk rett ved siden av lastebilen som beveget seg i sneglefart og hvor Benazir Bhutto sto på toppen og vinket. Etter å ha fulgt henne i mange timer skulle vi ha direktesending på TV 2 klokken 21. Jeg og kollegaen måtte dra til livepunktet og gikk derfor vekk fra stedet like før klokken ni.

Livets tilfeldigheter

Akkurat idet vi gikk live på nyhetene hørte jeg et enormt smell. Minutter senere var vi tilbake på samme sted. Det synet glemmer jeg aldri. Blod og deler av menneskekropper overalt. Og en lukt som jeg aldri hadde kjent før. Akkurat der vi hadde gått til fots i mange timer eksploderte to bomber. 180 mennesker ble sprengt i filler. Det var nesten ingenting igjen av dem. Det er en av de dødeligste terrorangrepene i Pakistan. Benazir Bhutto overlevde terroren, men ble likvidert noen måneder senere. Jeg tenkte på livets tilfeldigheter da Michael fortalte sin historie om at han ikke dro til kirken akkurat den søndagen. Jeg spør ofte, hva om TV 2 ikke hadde hatt nyhetssending klokken 21, men klokken 22? Da hadde jeg og fotografen fortsatt gått til fots ved lastebilen. Og jeg hadde aldri skrevet denne artikkelen.

Pyntet de døde

Som journalist har jeg dekket terror helt siden angrepet på New York 11. september 2001. Har blitt sendt til Berlin, Stockholm, London, Brussel og flere andre steder for å rapportere. Man blir aldri vant til smerten man ser hos de etterlatte. Spesielt når det er mange barn som er ofre. Terroren 22. juli 2011 er i så måte den verste. Da jobbet jeg mens massakren på Utøya pågikk og så de neste dagene. Du glemmer ikke synet av foreldrene som ikke visste om barna deres var i live eller ikke. Heller ikke begravelsene og rettsaken.

I utlandet kommer pressefolk ofte tettere på tragediene. På Utøya slapp ikke mediene inn før alt var klarert. Det var kulehull, men blodet var vasket bort. På Sri Lanka bar de ut blodige kirkebenker mens vi så på. Journalister ble invitert inn til stuene til familier som hadde mistet sine kjære. De døde lå pyntet ved siden av, klare til begravelser. Familiene ville at verden skulle se. Vi fulgte kistene og sto ved gravene mens ofrene ble dekket av jord. Og filmet fra anstendig avstand.

Hodeskudd og granater

Terror etterlater mye død, ødeleggelse og fordervelse. Fem hundre mennesker ligger fortsatt på sykehus. Mange uten armer og ben. Andre uten en mor og far å dra hjem til. Mer enn 40 av de drepte på Sri Lanka er barn. Den yngste ble bare 18 måneder. Jeg kan ikke forestille meg noe som er verre enn å miste sitt barn. Den 16. desember 2014 satt jeg på bussen på vei inn til jobb. Plutselig ringte sjefen og sa at det var et terrorangrep i Peshawar i Pakistan. Timer senere var jeg og fotograf Tom Rune Orset på et fly. Terrorister hadde angrepet en skole. De gikk inn med automatvåpen og ropte "Allah ho akbar". De små ble drept med granater og hodeskudd. Vi kom frem neste dag. Likene var fjernet, men alt annet lå igjen. Blyanter og skolebøker var fulle av blod. Skoene de mistet mens de prøvde å flykte fra kuleregnet var samlet ved den lille utgangsdøren. Alle klarte ikke å komme seg ut. Store blodpøler viste at mange av dem var blitt massakrert på samme sted. Akkurat som på Utøya.

Hat har ingen religion

Det var et forferdelig syn. 149 barn ble brutalt revet bort. Over hele Peshawar ble det hengt opp plakater av ofrene. Smilende barn med skoleuniformen sin. Fulle av energi og livsgnist. De samme plakatene så vi på Sri Lanka. De samme smilene. Den samme uskyldigheten. Forskjellen er at de som ble drept i Negombo var katolikker, mens de som ble slaktet i Peshawar var muslimer. Men de sønderknuste familiene sitter igjen med det samme tapet og den samme sorgen. Og de samme spørsmålene. Hvorfor? Hva har vi gjort for å fortjene dette? Hvorfor akkurat mitt barn? Jeg har ikke noe annet svar enn at det eneste terrorister tror på er hat. Og hat har ingen religion. Den er grenseløs og meningsløs.

Lik på Facebook