Kommentar

Oslo 20190404.Ap-leder Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng og Hadia Tajik t.h.under landsmøtet til Arbeiderpartiet i Folkets Hus.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Oslo 20190404. Ap-leder Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng og Hadia Tajik t.h.under landsmøtet til Arbeiderpartiet i Folkets Hus. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Foto: Pedersen, Terje

Giske kaster fremdeles skygger over Ap-ledelsen

Alle fikk tillit fra landsmøtet. Det de trenger, er tillit fra hverandre.

Helgens firedagers møtefest på Folkets hus i Oslo var det første landsmøtet etter Giske-saken. Første samling etter leder Jonas Gahr Støre skjøv ut nestlederen. Første samling etter partisekretær Kjersti Stenseng provoserte varslerne. Første samling etter nestleder Hadia Tajik leste varslene høyt for sentralstyret.

Det var første gang hele partiet var samlet etter Trond Giske svingte seg på Bar Vulkan.

Giske ruvet i bakgrunnen gjennom hele helgen. Bokstavelig talt, egentlig. Under møtet vandret han rastløst rundt og småsnakket med folk bak i salen, noe han også ofte gjør i stortingssalen. Med sin høyde og sitt karakteristiske skjegg var han umulig ikke å legge merke til, selv om han kun var der som en menig stortingsrepresentant.

Han var aldri på talerstolen, men på en måte var han sto han der likevel. Han-hvis-navn-ikke-må-nevnes dukket opp i andre folk sine taler.

For både Støre, Stenseng og Tajik hadde behov for å si noe. Ingen av dem kom uskadd gjennom Giske-prosessen.

Først ute var Støre i selve partiledertalen. Her er det han sa:

«I arbeidslivet – ja, jeg vil si i livene våre – har det skjedd noe annet viktig det siste året. Metoo. Også det en kamp for frihet, mot maktmisbruk og urettferdighet.

Kvinner fant mot til å stå frem. Og gjennom det endret de samfunnet. Og de endret oss.

Da også vi fikk saker og varsler i vinter var det tøft. Dere vet hvorfor.

Men det var – og er – et nytt, stort fremskritt for likestillingen. Vi stod – og skal alltid stå – på riktig side av det tidsskillet – som Metoo er for kvinner og for likestilling.»

Etter disse setningene klappet salen i et halvt minutt. Det var en av de lengste og kraftigste applausene under hele talen. Fra folk i Ap hører jeg at det var personlig viktig for Støre. Han fikk en respons som han kunne tolke som en godkjennelse av hans håndtering av Giske-saken.

Også partisekretæren tok opp temaet i sin tale. Stenseng sa:

«Metoo har gjort at det ingen før sa fra om, nå kommer til overflaten. Også i Arbeiderpartiet. Det er veldig viktig. For det gjør at vi kan ta tak i det. Men det viser og at alt ikke har vært som det skal. Opp gjennom historien har folk opplevd seksuell trakassering og hatt ugreie opplevelser i vårt parti. Noen vil bære med seg det resten av sine liv. Vi veit at det er folk som ikke har turt å si fra.

Til alle dere, vil jeg i dag, på vegne av hele Arbeiderpartiet si: Dere skulle ikke opplevd det dere gjorde. Det skulle vært tatt tak i. Det er jeg veldig lei meg for.»

Applausen varte i 23 sekunder.

Beklagelsen var oppsiktsvekkende.

For det første er det interessant at den kommer fra Stenseng og ikke partilederen. Rett nok er det partisekretæren som er den organisatoriske lederen, men toppsjefen heter fremdeles Støre. Hvis noen skal beklage på vegne av Ap i en så betent sak, er det naturlig at partilederen gjør det.

Da jeg spurte henne om dette på landsmøtets avsluttende pressekonferanse søndag, virket det som om Stenseng ikke hadde avklart med partilederen på forhånd at hun skulle beklage på vegne av hele Arbeiderpartiet.

For det andre er det interessant hva hun ikke beklaget. Det var ikke ett ord til dem som faktisk varslet og som følte seg dårlig behandlet av Stenseng.

Uansett kunne hun tolke applausen akkurat som Støre: et godkjentsempel for hennes oppførsel i Giske-saken.

Så var det Hadia Tajik, som var nesten usynlig gjennom hele helgen, helt til hun på landsmøtets siste dag holdt sin tale:

«Olof Palme sa at politikk er å ville. Det hadde han helt rett i, men politikk er også å velge. Hvis vi er for alt, så er vi ikke for noe. Hvis vi er på alles lag hele tiden, selv om noen blir undertrykka, selv om noen blir herja med, selv om noen er fattigere enn andre – ja, da er vi faktisk på ingen sitt lag.

Eller enda verre: Da er vi på lag med dem som har mest makt – fordi når vi ikke handler, så er det også en handling. Da er det de som var sterkest i utgangspunktet som vinner frem. Da er det de med mest penger som vinner. De med mest status. Eller de som har det største nettverket. Og det er ikke de som trenger oss mest.

Jeg sier det rett ut. Vi er ikke nøytrale. Vi er sosialdemokrater. Vi velger side.»

Det må tolkes litt, men kodeordet som peker til Giske, er «nettverket». Da hun sa at det også er en handling å ikke handle, kom det applaus i salen. Noen tolket det som jeg gjorde, at hun forsvarte hvorfor hun blandet seg inn på varslernes lag i Giske-saken.

På en subtil måte satte hun hennes eget rolle i den saken inn i en sosialdemokratisk tradisjon: på lag med de svakeste. Hun valgte side.

Den kryptiske talen var også passende for Tajik. Etter at hun valgte side i fjor, ble hun ute i Giske-land sett på som mesterhjernen bak nestlederkollegaens tilsynelatende endelikt. Hun har stort sett holdt seg i ro siden da. Som et skadeskutt dyr i skjul. På landsmøtet ble det lagt merke til at hun ikke ledet redaksjonskomiteen sånn som tradisjonen tilsier at nestledere gjør.

Folk stiller det samme spørsmålet om henne som om Giske: Hva er det egentlig hun vil? Talen ga ikke akkurat et svar på det. Det var mer retthaversk enn det var oppklarende.

Men også hun fikk en kraftfull applaus fra landsmøtedelegatene. Kanskje er hun ikke så svekket som mange tror.

Egentlig fremstår det som om partitoppene egentlig hadde hverandre som mottaker for talene sine.

At de ville vise for hverandre at «Se her, folket støtter min måte å håndtere dette på» og «Hør på dette, jeg står på mitt!».

Det er som å se skilte foreldre snakke til hverandre via barna.

De tre talene var ikke det eneste Giske-relaterte som skjedde denne helgen. Lørdag ettermiddag kom tiden for å takke av dem som går ut av sentralstyret. På scenen stod Støre klar med blomster, og avtroppende tillitsvalgte kom opp. Og plutselig stod han der, den store skikkelsen Trond Giske. Han fikk en klem, en bukett og et håndtrykk.

Salen, som virket overrasket over synet, skrudde opp kraften i applausen.

Støres hånd og Giskes hånd holdt sammen, de snudde seg mot delegatene, og smilte mens landsmøtet nærmest jublet. Det så ut som en fredsavtale.

Det var et sterkt symbolsk øyeblikk. Men jeg vet ikke hva det symboliserte.

Var det en applaus for at to voksne mennesker klarer å oppføre seg voksent? Var det en støtteerklæring til Giske? En applaus for at han er ute eller et uttrykk for at han bør komme tilbake?

Jeg vet ikke. Men Trond Giske smilte som et stolt barn da han gikk av scenen.

I løpet av helgen hadde alle fått sin runde med applaus. Støre. Stenseng. Tajik. Giske. Alle kunne gå hjem fra Youngstorget og kjenne på at de har støtte fra partiet.

Lite har egentlig endret seg, mer enn ett år etter. De fire hovedpersonene står på sitt.

Støre, Stenseng og Tajik fikk gjenvalg til sine verv. Giske posisjonerer seg for comeback. Ingen mener at de gjorde noe galt. Alle har fremdeles sine støttespillere.

Både politisk og personlig er Arbeiderpartiet en koalisjon av tidvis motvillige allierte. Fagbevegelse mot miljøbevegelse, oljebransje mot AUF, Trøndelag mot Oslo - og så videre. Partiledelsen består ikke av venner; de vil heller si at de samarbeider «profesjonelt».

De smiler og holder hender og klapper for hverandre. Når kameraene er på og folk ser på. Men under overflaten ligger det en konflikt som etter Giske-saken fremstår som uforsonlig.

Det som på scenen ser ut som ydmykhet og åpenhet, er internt hensynsløse maktkamper mellom selvtilfredse egoer. De tapre smilene og de elleville klappsalvene er en selvmotsigelse. For å si det med nestlederens ord: Arbeiderpartiet kan ikke være på alles lag hele tiden. Støre, Stenseng, Tajik og Giske kan ikke være vinnere samtidig.

I helgen forsøkte de å søke støtte fra landsmøtet. Men det hjelper ikke at de ulike grupperingene i ledelsen, sentralstyret og stortingsgruppen føler tillit fra partimedlemmene, dersom de ikke har tillit til hverandre.

Lik på Facebook