Ingvild Flugstad Østberg kunne spurtet så mye hun bare orket, men dette hadde Therese Johaug vunnet uansett.

Nettopp derfor burde hun gjort nettopp det – spurtet, tapt spurten og unngått alle spekulasjoner i ettertid. Therese Johaug ville sannsynligvis gått forbi Krista Pärmäkoski i sammendraget i verdenscupen uansett.

Selvsagt skal ikke norske langrennsløpere være anklaget for det som nærmest kan sammenlignes med kampfiksing. At finnene reagerer er forståelig, om reaksjonen er aldri så overdrevet, men det betyr ikke at de norske løperne trenger å sette seg i sånne situasjoner.

Å fortelle at man har regnet på ulike utfall og helst ser at en står på pallen sammen med lagvenninna, bør en derfor finne seg for god til. Landslagsløperne har vært ute både en vinternatt og -dag tidligere, og vet akkurat hvordan media vil få disse uttalelsene til å fremstå. Såpass mye bør man ha lært de siste årene. Media er ingen heiagjeng.

Enten en vil det eller ikke, har norsk langrenn et ansvar for å være ekstra påpasselige med både hva en sier og gjør. Det er ansvaret som følger med å være storebror i vår egen nasjonalidrett. Dette kan sammenlignes med fotballtreneren som lar sin egen sønn sitte litt ekstra på benken for å være på sikre siden.

I mine øyne har norsk langrenn fått ufortjent mye pes de siste årene, men mye av dette er faktisk selvforskyldt. Da er det kanskje ikke ufortjent heller. Idet sesongen nærmer seg slutten og vi går mot en mesterskapsfri sesong neste år, er det naturlig å ta tak i de tingene der man har mest å gå på.

Her bør forholdet til media og konkurrenter stå høyt på lista over arbeidsoppgaver i Norges Skiforbund.