Veteranbil Mercedes 190: Nå bør du sikre deg denne klassikeren
190 har blitt veteranbil - og prisene kommer til å stige.
På senhøsten 1982 skjedde det noe som på mange måter bragte inn status-temaet også i de mindre bilklassene.
Det kom ikke så brått på da Mercedes 190 ble lansert. Ryktene og senere det konkrete snakket om at en kompaktmodell var på gang, hadde versert i lange tider. Men ingen var vel helt forberedt på hvilken posisjon denne bilen skulle få.
Etter et par oljekriser i hver sin ende av 1970-tallet, ble etterspørselen etter biler i denne størrelsen stadig større, og med høye oljepriser på begynnelsen av 80-tallet, var timingen perfekt.
BMW rådet grunnen
Det var i det hele tatt et marked som begynte å bli så stort at Daimler Benz ikke kunne se bort fra det. I tillegg er det nok riktig å anta at man irriterte seg litt på at BMW, som begynte å anerkjennes som et statusmerke, nærmest hadde frie tøyler til å definere det gryende kompakt-luksussegmentet som de ville med sin 3-serie.
På høsten 1982 var det altså klart. Mercedes slapp sin nye kompaktmodell med resirkulert betegnelse, hentet frem fra tidligere tiders innstegsmodell av ponton-generasjonen fra 50-tallet. Bilen var helt nyutviklet, og bar bud både teknisk og designmessig om hva som var i vente når ett hakk større w124 skulle avløse gamle w123 om to-tre år.
De fleste konkluderte med at man virkelig hadde gjort leksen sin – men at man også var ubeskjedne med å forlange betalt for herligheten.
Drømmebil for nordmenn
Om den var dyr andre steder, var den enda dyrere i forhold i Norge. Her var Mercedes til tross for høye priser et forholdsvis vanlig merke takket være taxi-næringens forkjærlighet for daværende w123-serien, E-klassens forløper. Men nye 190 klarte ikke de daværende taxi-kravene til plass i baksetet, og ble derfor en bil man måtte betale fullt ut for – eller bare fortsette å drømme om.
Les også: Lurt å sjekke forsikringspris på førstebilen før kjøp
Og det varte ikke lenge før Ola Nordmanns lengsel etter nykomlingen førte til kreative tiltak. ”Parallell-import” ble raskt et begrep vi lærte oss, og etter noen måneder begynte det som gjerne kalles den første bruktimport-boomen i Norge – nærmest initiert av denne modellens popularitet.
Etter hvert ble det et lite ”klasseskille”, der de med norsksolgte biler lo hånlig av de med bruktimporterte, som i svært mange tilfeller kunne identifiseres med rare, høyst tilfeldige sideblinkere på forskjermene. I Tyskland er jo ikke det standard, og mange importører var ikke så nøye med hva de skrudde på.
Trang og "bakglatt"
Innvendig plass var en av få ting som bilen virkelig fikk kjeft for. Den var heller ingen stor vinterbil på glatt føre, i likhet med mange andre samtidige bakhjulstrekkere med lett akterparti.
Men teknisk var den både imponerende og solid.
Blant annet hadde det nye bakhjulsopphenget av multilink-type sørget for svært fine veiegenskaper, og om enn standardmodellen 190 med forgasser og 90 hestekrefter ikke var overmåte kvikk, fikk 190 E med injection og 122 hester raskt ord på seg for å være både kjøreglad, solid og forholdsvis nøysom.
Til å begynne med var det de to bensin-modellene med volum på 2 liter man kunne velge mellom.
Les også: Visste du hvor Mercedes-navnet stammer fra?
Diesel og mer moro senere
Etter et års tid kom dieselversjonen, først i en ytterst sedat 2-litersutgave med rundt 70 hester (190 D), senere ble det også mulig å få 2,5 liters femsylinder-motoren (190 D 2,5) som også ble en taxifavoritt i w124-bilene. I det mindre 190-karosseriet ble den ikke fullt så lat, og den gikk etter sigende enda billigere.
Begge dieselutgavene ble meget populære slitebiler for folk med henholdsvis kjempegod og god tid, og de senere utgavene med mer sikkerhetsutstyr som ABS-bremser og airbager står høyt i kurs den dag i dag.
Om Mercedes 190 kan man si at det er en relativt grei modell å holde oversikten over. Det kom aldri noen stasjonsvogn, det var ikke engang tema, og selv om enkelte karosseribyggere gjorde noen relativt spektakulære coupé- og endog cabriolet-versjoner, ble heller aldri det adoptert av fabrikken.
Men bilen ble videreutviklet med tanke på racing i DTM-serien, dermed kom det også noen ganske friske utgaver på markedet for vanlige folk etter hvert.
Legendariske 16-ventilere
Først ute var 190 2,3-16, som dukket opp etter et par år. Den hadde firesylinder-maskinen fra 230 E, men med spesialkonstruert 16-ventilerstopp fra ikke ukjente Cosworth i England utviklet den 185 hester i gateversjon. Med spoilere, oppstivet understell og tøft interiør med separate stoler også bak ble det en høyt aktet morobil, og en verdig konkurrent til BMWs feteste 3-seriebiler.
Denne ble etter hvert forstørret til 2,5-16 med rundt 200 hester, avhengig av om bilen hadde katalysator eller ikke. Disse tjente som basis for de sjeldne Evo- og Evo II-utgavene fra slutten av 80-tallet, som med effekt helt opp mot 240 hester og voldsomme spoilerkit rundt hele bilen så ut som en bil tatt rett ut av racing-serien.
Les også: Roy-Edvin har bygget en 2,3-16 replika
De mer bedagelig anlagte kunne også få 2,3-litersmotoren uten fireventilstopp, og det ble også etter hvert utviklet en 190 E 2,6-versjon, som naturlig nok hadde fått 2,6-liters rekkesekseren fra 260 E klemt på plass mellom støtdempertårnene. Enda lenger gikk AMG, som endog klarte å lage noen svært sjeldne versjoner av 190 med V8-motor.
Om det var dette som var den direkte foranledningen skal være usagt, men faktum er at etter noen racing-suksesser med privateide AMG-versjoner av 190 kjøpte Daimler Benz opp hele AMG og gjorde det til sin egen ”inhouse tuning-avdeling”.
Priser:
De fleste i Norge har gått langt, og begynner å bære preg av det. For en EU-godkjent bil må du nok regne med 15.000 kroner og oppover om den skal se noenlunde grei ut. Skikkelig fine biler er sjeldne, men likevel foreløpig adskillig billigere enn eksempelvis fine w123-biler, som ”alle” er klar over at er veteranbiler.
For en original 16-ventilersutgave må du være forberedt på å bla opp fra 100.000 og oppover dersom du finner en ordentlig fin og komplett bil.
Hvorfor:
Velbygde og kjøreglade biler med bra driftssikkerhet, og en kommende klassiker som foreløpig kan kjøpes billig. En viktig modell i Mercedes-historien, noe du setter pris på om du er merkeentusiast.
Hvorfor ikke:
Mange finnes fremdeles på veien som bruksbiler, og ikke mange tenker over at modellen er veteran. Du må derfor regne med å bli henvist til publikumsparkeringen på veterantreff, helt til du får forklart sammenhengen.
Benplassen i baksetet er også svært begrenset.
Pass på:
Tidlige årsmodeller hadde motorer med enkel kamkjede, som hadde en lei tendens til å ryke. Sjekk i slike tilfeller når kjeden er byttet sist, og slitasje. Avansert hjuloppheng med krengningsstag gir mange foringer i understellet som kan gi knirk og dårligere kjøreopplevelse. Rust i hjulhuskanter, skjermhjørner, dører og kanaler/jekkfester. Ellers ”det vanlige”.
Hva skal du kjøpe?
"Alle" vil ha 16-ventilsutgavene – med god grunn. Men de er sjeldne. Skal du punge ut for en slik, sjekk i så fall tilstanden på overføringene til Getrag-girkassen, og sjekk at bilen faktisk er en ekte 16-ventiler fra fødselen. Det avgjør verdien når du skal selge igjen, for dette er i ferd med å bli samlerbiler med et meget detaljorientert publikum.
En 190 D er en av de mest nøysomme veteranbilene du kan finne – om du finner en som det er noe igjen av. En 190 D 2,5 har litt mer pulver, men er også mer sjelden – og mer ettertraktet. En vanlig 190 E gir mest kjøreglede i forhold til kjøpesum.
Den sekssylindrede 190 E 2,6 går litt under radaren for mange som er på 190-jakt. Dermed kan du gjøre gode kjøp på slike, som gir mer godlyd, mer følelse av ”overskudd” – men som også har dårligere egenskaper på vinterføre.
Les også: Er en 20 år gammel 190 en pålitelig bruksbil?
