Test: Mitsubishi i-MiEV – slik endte elbil-testen

- Hvor mye strøm har vi igjen nå?

- Til 42 kilometer..

- Og hvor langt er det til vi er framme?

- Ehhh, det er 45 kilometer - pluss at vi skal opp til fjells og noen kilometer innover...

- Men det kan vel ikke gå bra?

- Nei, det tror jeg du har rett i. Det kan nok ikke gå bra...

Litt for optimistisk

Stemningen er ikke helt på topp inne i Brooms testeksemplar av Mitsubishi i-MiEV. Her sitter vi, prosjektleder Ivar Steen Johnsen og jeg. Det begynner å bli en time siden vi forlot Oslo på vei til fjells for å ha Broom-seminar. Og det aner meg at jeg har vært litt for optimistisk under planleggingen av denne turen.

Eller planlegging og planlegging... Dette er nok strengt tatt mer en prosjekt av typen ”vi setter i gang og ser hvordan det går”. Akkurat nå ser det ut som det ikke kommer til å gå så bra.

Sent ute med test

Elbilen Mitsubishi i-MiEV har en rekkevidde på inntil 150 kilometer. "Inntil" er tydeligvis det viktige ordet her, for aldri i verden om vi kommer til å klare 150 kilometer på denne turen!

Dette ser mye mer ut som 100 kilometer. Og da er det fortsatt et godt stykke igjen til vi er framme.

Men la oss først spole tilbake noen dager. Vi i Broom har vært sent ute med å teste Mitsubishi I-MiEV, men nå skal vi altså endelig gjøre det. Denne rare, høye og smale bilen som har blitt en stor salgssuksess i 2011 og som har tiltrukket seg kunder som tidligere aldri ville vurdert en elbil.

Kvart million

Dette er rett og slett en el-BIL - det er mer enn vi kan si om de fleste elbilene som har vært solgt på det norske markedet til nå. Mange av dem registrert som firehjuls motorsykkel - dermed slipper man unna blant annet krav til kollisjonssikkerhet.

I-MiEV har seks kollisjonsputer, ESP og ABS. Med andre ord: Ting er på stell. Men du må også betale for det. 250.000 kroner er kanskje ikke veldig dyrt for en fullverdig elbil, men det er veldig dyrt sammenlignet med tilsvarende, bittesmå biler som går på bensin eller diesel. Da slipper du i praksis unna med halvparten.

Mitsubishi Lancer Evolution: Ikke død likevel

Starter ikke...

Det er fredag ettermiddag når jeg plukker opp bilen hos importøren og det begynner dårlig. Jeg gjør nemlig "starte-opp-elbil-tabbe" nummer en. Det vil si - jeg vrir om nøkkelen og det lyser "Ready" på dashbordet, og så skjer det ingen ting.

Den starter ikke... Jeg vrir nøkkelen tilbake og så om igjen, fortsatt helt stille. Og så - pokker!

Den skal selvfølgelig ikke "starte" i det hele tatt! Jeg kikker meg kjapt rundt, men det ser ikke ut som det er noen som har fått med seg fomlingen min. Dermed kan jeg sette den i gir og rulle ganske så lydløst av gårde uten å ha dummet meg ut for andre enn meg selv.

Japansk mikrobil

Førsteinntrykket er bra. Å kjøre elbil i byen er ganske morsomt. Kreftene har ikke noen forsinkelse, de kommer kjapt og kontant og I-Miev oppleves som en frisk liten tass. Jeg er raskt opp i 80 km/t på vei hjemover, ikke noe problem dette!

i-Miev er basert på en mikrobil Mitsubishi selger mye av hjemme i Japan. Det forklarer de litt rare dimensjonene. Den er relativt høy - men veldig smal. Innvendig er det overraskende god plass både foran og i baksetet, alle andre veier enn i bredden.

Lite lekent

Interiøret er spartansk. Det er på en måte helt greit. Lav vekt er viktig for å få ned forbruket og da føles det helt riktig at Mitsusbishi har tenkt enkelt og minimalistisk. Det er nesten som å sette seg inn i en japansk bil fra tidlig 80-tall. Det eneste jeg reagerer på er hvorfor det er så lite lekent?

En bil som dette må være en drøm for interiørdesignere som vil boltre seg med kurver og former og farger - så lenge vekten holdes nede. Men om Mitsubishi har noen interiørdesignere som driver med sånt, har de i alle fall ikke sluppet til på i-MiEV.

Setene bærer også preg av å være spareløsninger. Grei nok sittekomfort, men setetrekkene ser ut som de er handlet inn på Nille.

Genuint annerledes

Nok klaging? Jepp! I løpet av de første testdagene rekker jeg nemlig å få mer sans for denne bilen enn jeg strengt tatt hadde trodd jeg skulle. Det er noe med å kjøre en bil som er så genuint annerledes i forhold til det meste annet. Nesten lydløs, kjapp-kjapp i starten og ikke minst: Den føles så lettbeint.

Jeg blir overrasket når jeg sjekker tallene og finner ut av den faktisk veier såpass mye som 1150 kilo. Det føles mindre. Og litt ”inspirert” kjøring i svingene gjør at ESP-en veldig fort må komme inn og redde både i-MiEV-en og meg. Rumpa slipper kjapt og etter hvert lærer jeg meg å kjøre den helt på kanten til slipp. Ganske meningsløst selvfølgelig, men aldri i verden om jeg hadde trodd det kunne være såpass gøy å kjøre en liten elbil!

Politisk ukorrekt

Og så klarer jeg ikke helt å la være å synes at det er ganske morsomt å være litt politisk ukorrekt i en biltype som blir ansett å være omtrent det mest politisk korrekte som finnes akkurat nå.

Men testuka går ikke bare med til leking. Neida. Vi bruker den som ”vanlig” familiebil også. Isofix-fester er på plass i baksetet og to barneseter går fint inn, faktisk er plassen foran overraskende god med toåringens digre, bakovervendte sete på plass.

Han synes forresten det er stor stas å kjøre en bil som ikke sier ”broom, broom”, men derimot ”svisj, svisj”. Som ansvarlig og autofil pappa er jeg ikke heeelt sikker på hva jeg synes om det...

Størst og sterkest

Men det er stille, både utenpå og inni Og hvis Mitsubishi hadde spandert litt mer støydemping mot hjulene, ville den vært så godt som lydløs helt opp i motorveihastigheter.

-Men hvordan går det hvis vi kolliderer med denne, da? Det er jo nesten ikke panser foran oss her, sier kona når vi er på vei til handletur.

- Neida, det er ikke noe å bekymre seg for. Den har fire stjerner i Euro NCAP og er utrolig mye tryggere enn de fleste elbilene du ser på veiene, sier jeg - og vet at det selvfølgelig ikke er hele bildet.

En ting er at den greier seg bra mot en murvegg. Men jeg ville nødig sittet i denne bilen og kollidert med en stor og tung SUV . Det er dessverre den største og sterkeste rett som gjelder hvis du krasjer. Og størst og sterkest er ikke i-MiEV i så veldig mange sammenhenger.

235 liter

Litt senere har vi bevist at det er plass til seks fulle handleposer i bagasjerommet – så vidt. I brosjyren oppgir Mitsubishi det til 235 liter. Det høres kanskje brukbart mye ut, men i praksis er det svært begrenset.

Likevel blir det neppe ofte noe problem. Du skal jo uansett ikke kjøre veldig langt med denne bilen, da får du sannsynligvis med deg det meste av det du trenger.

Perfekt bil nummer to

Vi suser hjemover og jeg benytter muligheten til å få brukt kollektivfeltet litt. En annen fordel med å kjøre elbil og en fordel jeg har en mistanke om at det er lurt å nyte mens man kan. Etter hvert som det blir flere og flere elbiler, kommer nok også særfordelene til å bli færre. Men enn så lenge er det bare å glede seg over kollektivfelt og gratis bomring og egne parkeringsplasser i flere byer.

Konklusjonen etter en liten ukes test er at dette er en bil som fungerer helt ypperlig til småkjøring. Liten, kjapp og letthåndterlig. Overraskende morsom å kjøre og med grei plass til fire og handleposer. På mange måter er dette en perfekt bil nummer to. Eller kanskje til og med nummer én: Hvis du ikke har stort plassbehov eller noen gang drar på langtur.

Inviterer redaksjonen

Men så var det dette med langtur, da. Slutten av testperioden sammenfaller med høstens Broom-seminar og dermed må vi jo bare benytte anledningen til å slå to fluer i en smekk.

I år skal vi til Norefjell. Jeg sender ut mail og inviterer resten av redaksjonen til elbil-tur oppover, men responsen er liksom litt lunken. Redaksjonssjef Vegard er den første som svarer, han bor praktisk talt på Norefjell (vel, i alle fall på Åmot) og har til daglig solid pendlevei til jobb.

Pratet sammen?

”Kjører gjerne elbil altså, men det er litt tungvint for meg å kjøre nesten en time inn til Oslo først, og så praktisk talt samme veien tilbake igjen. Da kan jeg heller ta min egen bil oppover”, melder Vegard og det er det jo vanskelig å argumentere mot.

Så kommer det mail fra Benny og den starter slik:

”Kjører gjerne elbil, altså, men litt tungvint for dere å kjøre helt ut til meg først. Da tror jeg det er greiere at jeg tar min egen bil oppover.”

Hmmm, har de pratet sammen ??? Mistanken blir ikke mindre når det litt senere tikker inn en mail fra Tore Robert.

”Hei Knut, jeg kjører gjerne elbil, altså. Men det har seg slik at ingen av bilene mine er helt tipp-topp nå og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal komme meg av gårde og da er det kanskje litt dumt hvis dere er avhengig av at jeg er inne i Oslo til et bestemt tidspunkt.”

De HAR snakket sammen! Men ok, ikke så veldig mye jeg får gjort med det. Jeg kan jo ikke akkurat tvinge dem til å bli med på elbil-tur heller.

Første langturen

Dermed er det bare prosjektleder Ivar igjen. Ivar er verdens hyggeligste kar, men har fint lite greie på bil . Han kjører til daglig rundt i en Chevrolet Captiva og for ham er en bil en bil. Hadde jeg ikke fortalt ham at i-MiEV er en elbil, hadde han neppe oppdaget det av seg selv.

Det starter riktig så bra. Bilen har stått og ladet seg hele natten. Ivar bor praktisk talt i nabolaget mitt så det tar ikke lang tid å plukke opp ham. Og så legger vi i vei.

Dette er første langturen min med i-MiEV og derfor kikker jeg ganske avslappet bort på måleren som viser hvor mange kilometer vi har igjen. Den faller overraskende kjapt, men jeg regner med at det skyldes at vi har hatt litt småkjøring i starten. Og ganske riktig: Det kommer seg etter hvert ute på motorveien, måleren går heldigvis litt riktig vei igjen.

Klønete navi

Likevel er det liksom ikke nok. Det er mye stigning fra Lysaker og opp Sollihøgda og bakker er tydeligvis ikke bra for en elbil. Jeg er ekstremt forsiktig med gasspedalen, likevel forsvinner kilometrene vi har igjen skummelt fort.

Veiarbeid og omkjøring hjelper heller ikke. Jeg begynner å skjønne at dette ikke kan gå bra.

Og så er det altså bare strøm til 42 kilometer igjen – når vi i virkeligheten har igjen mye mer enn det. Nøyaktig hvor mye er jeg faktisk ikke sikker på. i-MiEV er utstyrt med en kombinert stereo/navigasjonsenhet fra Pioneer som er påfallende tungvint å bruke, de folkene som har utviklet dette har i alle fall ikke blitt headhuntet fra Apple!

Mitsubishi ASX: Den nye folke-favoritten

Trenge litt assistanse...

Dermed er det å begynne å improvisere litt. Jeg begynner med å ringe Benny.

Ring ring

-Hallo, det er Benny her.

-Benny! Du har vel ikke kommet fram ennå?

-Neida, jeg kom meg litt sent av gårde, er fortsatt noen mil unna Noresund, men jeg kjører på!

- Perfekt! Da kan du ikke være veldig langt bak oss nå. Det kan nemlig være at vi trenger litt assistanse, Ivar og jeg.

Lyder i bakgrunnen

- Assistanse?

- Ja, med oss selv og bagasjen... Tror nemlig vi må sette igjen Mitsubishien på Noresund og spørre pent om å få ladet den der – og så sitte på med deg til fjells.

Så blir det stille ganske lenge, jeg hører bare noen lyder liksom litt i bakgrunnen, det høres faktisk ut som noen som ler... Sitter han virkelig og ler av meg?

- Benny! Sitter du og ler???

- Eh, beklager! Det er bare at vi snakket om det, at dette ikke kunne være noen god ide, men du hadde liksom bare bestemt deg... Vent litt! Der tror jeg at jeg ser dere. He, he - synes dere lager kø, jeg Knut... Det der går ikke fort. Redningen er uansett rett bak dere, så ta det med ro gutter! Jeg har god plass, firehjulstrekk og full dieseltank så til fjells kommer vi!

Les vår test av Mitsubishi Pajero her:

Lover å lade

Ja, ganske riktig! I speilet dukker det opp en diger front fra samme merke som vi selv sitter og kjører. Bare en aldri så liten forskjell i størrelse – fra liten i-MieEV til diger Pajero. Akkurat nå kjenner jeg at jeg er veldig glad for at Benny kjører selv - og ikke sitter i baksetet vårt.

Og det ender bra. På Noresund treffer vi verdens hyggeligste kar som driver et Husqvarna-verksted. Han tar imot både bil og skjøteledning med et stort smil og lover å plugge den inn før han drar fra jobben og la den stå og lade over natta så vi får strøm på batteriene igjen.

Blitt litt glad i den

Dermed er det inn med bagasjen i Pajeroen til Benny. Den fylte opp bagasjerommet vårt – hos Benny får den plass inne i det ene hjørnet på Pajeroen.

Vi tar et siste bilde av i-MiEVen som står der, liksom litt forlatt, og jeg kjenner at jeg faktisk har blitt litt glad i den rare, lille bilen. Den må nok føle at den er langt hjemmefra nå, stakkar. Men i morgen bærer det hjemover tilbake til byen og da er det såpass mange høydemeter nedover at det bør gå bra.

Tror jeg...

Del med Facebook-vennene dine

Les også: Duell - Toyota Land Cruiser møter Mitsubishi Pajero