Solgte bra i Norge – så ble merket helt borte
Da bilsalget ble frigitt, sank interessen for Moskwich som en stein.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Moskwich, som en gang var et bilmerke å regne med her i landet. Men det var da...
I min oppvekst på 1950-tallet, og litt inn i 1960-årene, var Moskwich et helt vanlig bilmerke på norske veier. I den grad det var særlig mange biler på disse veiene, for i de tidlige etterkrigsårene var det ikke fritt frem for å kjøpe bil for hvem som helst. Helt til bilsalget ble frigitt 1. oktober 1960 måtte man ha kjøpetillatelse, og det var det ingen enkel affære å få – lista lå høyt.
Krigen i Ukraina kan gi overraskende comeback
Dårlig finish
Moskwich, og flere andre østeuropeiske bilmerker, var det mulig å få kjøpe fritt, mens for de fleste europeiske og amerikanske bilmerkene var kjøpetillatelse nødvendig. Slik det nå en gang var, resulterte dette i relativt stor import av Moskwich og andre Østblokk-biler. Til de siste hører for eksempel Pobeda, Warszawa, Trabant, Ifa og Skoda.
Selv om salget av Moskwich sank drastisk da bilmarkedet ble åpnet opp, ble det solgt en del biler av merket gjennom hele 1960-tallet og til de første 1970-årene. Primitive modeller med diskutabel kvalitet og til dels dårlig finish førte raskt til store problemer med å konkurrere med europeisk, amerikansk og snart japansk bilindustri.
Opel-fabrikk ble krigsbytte
For Moskwich var temmelig grovbygde og enkle greier. Men konstruksjonen var robust, med til dels overdimensjonerte deler og materialer, og med god bakkeklaring. Bilene var rett og slett utviklet for å takle svært krevende veiforhold i hjemlandet, og Moskwich-modeller var derfor kjent for å kunne overleve lenge.
Moskwich – som rett og slett betyr moskovitt; født i Moskva – dukket etter andre verdenskrig først opp i form av en russifisert førkrigs Opel Kadett. Sovjetunionen tok rett og slett med seg Opel-fabrikken i Brandenburg som krigsbytte, og startet produksjon av bilen under navnet Moskwich 400 på slutten av 1946. Fabrikkens navn kunne nå oversettes med «Moskva kompaktbil fabrikk».
Legger ned i Russland - tilbyr de ansatte et halvt års lønn
Eksportsuksess
På midten av 1950-tallet var sovjetiske ingeniører klare med en helt ny Moskwich-modell, med 402 som den første. Forandringene var gjennomgripende og store på denne modellserien, som ruslet og gikk frem til 1963, med 407 som seneste modell da. Denne ble erstattet av den mye mer moderne og avanserte 408-modellen i 1964.
Moskwich 407 var uansett den første sovjetiske bilmodellen med en viss eksportsuksess i Vesten. Ikke minst i Norge, Finland og Frankrike ble det solgt en god del Moskwich i denne perioden.
Moskvavits
Selv har jeg mange minner fra både den første Opel Kadett-baserte modellen og – ikke minst - 407 i 1962-utgave. Den første av dem ble jeg kjent med hos en tremenning som hadde en slik. Det var en skikkelig haug av en bil.
Om den hadde støtdempere, så var de i såfall totalt utslitt, og dørene levde mer og mindre sine egne liv, noe som kunne ha svært så tvilsomme sider siden bakdørene også var bakhengslet! Det hendte vi fikk luftet oss godt, vi som satt bak!
Det durte og gikk, i alle fall, og siden dette var hovedhensikten, så vi stort på de småproblemene som i dag sikkert ville medført avskilting på stedet – om ikke enda verre konsekvenser.
Det var kanskje ikke så rart at uttrykket Moskvavits dukket opp som en treffende omskrivning av merkenavnet...
Denne skal mange finne under juletreet
Mye for pengene
Den Moskwich-modellen jeg likevel husker best, er en Moskwich Pilot, en 407 sedan av 1962-årgang (mener jeg det var), som nylig var anskaffet av far til en klassekamerat på det som altså den gangen het gymnaset.
Jeg er fortsatt ikke overbevist om at bakgrunnen for dette bilvalget var en objektiv kvalitetsvurdering, for noe kvalitetsprodukt var heller ikke dette. Men prisen var svært gunstig sammenlignet med vesteuropeiske biler, noe som nok var det mest avgjørende argumentet. For man fikk veldig mye mer for pengene enn om man skulle kjøpt for eksempel en Opel Rekord.
Påtvungen intimitet
Og transportkvaliteten var tross alt vesentlig bedre enn med 400-modellen til Steinar. Viktig var det selvfølgelig også at klassekameraten hadde lav terskel for å få låne bilen på kveldstid, vel og merke så lenge vi var så forsiktige at det ikke var mulig å se at det hadde vært folk i bilen; jeg husker ennå at vi ikke en gang fikk lov til å ha med en brusflaske for innendørs konsum i bilen. Andre væsker skal vi ikke en gang snakke om!
På våre Moskwich Pilot-turer var vi som regel fem i bilen, og med datidens vitale mål på biler betydde det at det var temmelig fullsatt. Mest merkbart var nok den beskjedne bredden – bilen var bare litt over halvannen meter bred, der dagens kompaktmodeller i alle fall har rundt 1,80 meter å gå på. Men på den annen side ga denne påtvungne intimiteten også sine fordeler, sett med 17-årige øyne...
Denne skal erstatte en av verdens eldste bilmodeller
En liter på mila
Moskwich 407 Pilot var en femseter med bakhjulsdrift. Bilen var 4,06 meter lang og 1,54 m bred. Høyden var behagelige 1,56 m, noe som i dag tilsvarer en crossover. Akselavstanden var 2.37 m, og bilen hadde en egenvekt på 990 kg. Bilen hadde en 1,4 liters 4-sylindret rekkemotor med 45 hk. Toppfarten var 115 km/t, og akselerasjon fra null til hundre km/t krevde tålmodighet – 41,6 sekunder.
Bakkeklaring på 190 mm var en av bilens fordeler, og gjennomsnittlig bensinforbruk ble oppgitt til ca 1 liter på mila.
Konverterte JAC-modeller
Gjennom årene har Moskwich hatt en beveget historie, med flere konkurser og gjenåpninger med nye modellsatsinger. Det ferskeste nå, så langt jeg har funnet, er at merket i fjor gjenoppsto på Renaults tidligere fabrikk i Moskva etter at Renault trakk seg ut som en følge av vestlige sanksjoner mot Russland. Denne fabrikken er nasjonalisert for bilproduksjon under Moskwich-navnet.
De første modellene herfra ble lansert sist sommer, og er i utgangspunktet konverterte kinesiske JAC-modeller, både for bensinmotor og eldrift. Så gjenstår det å se om dette vil skape ny popularitet rundt det russiske bilmerket.
Tro det eller ei - dette er en garasje
Video: Bli med og se på noen fargeglade klassikere