Porsche 911: Julen da jeg frontkolliderte med folkeskikken

Vi som har fått bilinteressen på et tidlig tidspunkt, og som har gjort svært lite for å bøte på skaden, har gjerne noen øyeblikk vi husker som formet oss. Og staket ut kursen for hvor denne lidelsen skulle ta oss videre i livet.

En av mine klareste episoder var langt innunder juletreet, en mørk og formodentlig kald julekveld i 1972. Da jeg måtte ta en liten pause i oppakkingen av alle gavene, og legge meg langflat på gulvet innunder årets utkårede grantre.

Les også: Du kan finne gratis bil-julegaver på nettet

– Nå må du fortsette. Du har jo flere gaver igjen, husker jeg en av onklene sa, idet jeg var langt inne i en analyse av hvor mye granbusken hadde fortært av vannet på Cola-flasken som sto opp ned i foten.

Jeg syntes i det minste den kunne fått Cola, og ikke bare vann. Det var jo jul.

Oj, en Porsche...

Da jeg krøp frem til resten av familien igjen, gjorde øynene et raskt søk blant de gjenværende gavene, og en på passende størrelse til å romme nok en lekebil ble det naturlige stedet å starte. Det var nok votter og skjerf – det var de som hadde fått meg til å ta en pause allerede.

Jeg flekket av julepapiret på enden av esken, og fikk ganske riktig se den gule kartongen i en Corgi-eske, en sånn med plastikkvindu så man kunne se hva som var inni i noen pulserende sekunder før man fikk revet bort rasket, og plassert de små nevene på selve innholdet. Frem til da gikk utpakkingen sakte og med andakt – jeg ville nyte hvert sekund.

Så sakte gikk det, at en av de bilinteresserte onklene tok ordet først:

– Oj, en Porsche, sa han.

Les også: Da jeg holdt på å kjøpe tilbake min fars favorittbil

Ikke ambulanse - men politibil

Jeg hadde hørt navnet, men hadde ikke noe forhold til det. Men ut fra entusiasme-nivået forsto jeg at her var det noe voldsomt som ventet når jeg kom så langt at jeg fikk av resten av papiret, så jeg kunne kikke gjennom plastvinduet i esken.

Ut kom Corgi Toys modell 509, en 911 S Targa, i tysk politi-uniformering. I rødt og hvitt, med et blålys festet utenpå targabøylen bak førerdøren, og med en merkelig utvekst på baklokket som jeg ble forklart at var en bakovervendt sirene.

Jeg kunne ikke lese hva som sto på klistremerkene på dørene, og en rød og hvit bil med blålys var i mine øyne en ambulanse. Og til slikt bruk syntes jeg det var en merkelig bilmodell. Men onklene kunne raskt fortelle at det var en tysk politibil, og da virket det mer logisk. For den gikk fort, det skjønte jeg av det lave panseret og den flate fasongen.

Nøt respekt hos de voksne

Alle små gutter som får en masse lekebiler til jul burde ha noen bilinteresserte onkler i 20-årene til å hjelpe seg å pakke opp. For det gikk effektivt. Bilen – eller Porschen, som jeg forsto at det var både riktig og veldig viktig å kalle den – var straks ute, og ble prøvekjørt på parkettgulvet. Og den lot ganske riktig til å være en kvalitetsbil etter en fireårings testkriterier.

Jeg forsto på onklene at det også var en korrekt dom ut fra de kriteriene de dømte ut fra. En Porsche er noe alle drømmer om, fikk jeg vite. Og nå var det min tur.

Les også: Året etter fikk jeg en Camaro i stedet. Det funket...

Etter ytterligere noen testrunder i passende tempo rundt juletrefoten hadde jeg slengt borti den vannfylte, opp ned-vendte Cola-flasken så mange ganger at granbusken begynte å gulpe litt vann ut på gulvet, og Porschen og jeg ble anmodet av foreldregenerasjonen om å finne en plass i sofaen i stedet. Jeg burde vel kanskje kikke en gang til på alle vottene også, ble det antydet.

Vilt Porsche-race satte juletreet i fare

Men da var det tid for å gå den tyske sportsbilen nærmere etter i sømmene.

Dørene kunne åpnes, og seteryggene beveget seg. Da var det håp om at det var en tøff motor under panseret også. Men det satt fast.

– Motoren sitter bak, under lokket med sirenen på. Det kan du åpne, sa onklene i munnen på hverandre.

Les også: Sent ute? Her er Norges mest populære siste liten-gave

Følelsen kan bare beskrives som noe i retning av at verden ramlet sammen. På en så dramatisk måte som den bare kan ramle sammen for en fireåring:

Vi hadde verdens kjedeligste bil, en hvit VW Boble fra 1965. Den hadde motoren bak. Det var det ingen nye, fine biler som hadde. Nye biler var derimot firkantet, hadde hengende pedaler, sterke farger og noen hadde til og med radio. Her var altså en sportsbil som folk flest drømte om, og den hadde altså motoren bak på samme måte som vår Boble. Det gikk jo bare ikke an!

Vraket Porsche-drømmen der og da

Riktignok hadde jeg bare hatt drømmen om en Porsche i et kvarters tid, men det føltes så grenseløst tungt da den ble knust. Slik det alltid føles når drømmer blir knust av det mest urettferdige som finnes, nemlig realiteter. Det har man jo fått sjansen til å gjenoppleve noen ganger senere i livet også.

Jeg husker ikke så mye mer av julaften i 1972, men det var nok noen andre biler som fikk mer oppmerksomhet enn Porschen. Kanskje noen skjerf og votter også. Og senere utover 1970-tallet, når det ble snakket om drømmebiler i skolegården, var aldri en Porsche 911 inne på min 10 på topp-liste. Det var jeg nok ganske alene om.

Jeg fikk mer sansen etter hvert. Og innså naturligvis at en 911 nok var en fantastisk bil, selv om den altså hadde en teknisk layout som jeg som fireåring hadde avskrevet som utdatert og uspennende. Jeg syntes eksempelvis den brede turbo-versjonen som kom noen år senere var tøff, og da det dukket opp en slik i distriktet noen år inn på 1980-tallet begynte den så vidt påbegynte drømmen om en Porsche fra julaften 1972 så vidt å våkne til liv igjen.

Les også: Tør du virkelig å sjekke julebord-promillen selv?

Det bidro selvsagt også at det ofte figurerte en vakker jente sammen med denne 911 Turboen. Men slike distraksjoner vil jo alltid dukke opp i forbindelse med enkelte biler og forstyrre inntrykket av hva man egentlig tiltales mest av.

Nervøst møte med en virkelig 911

Da vi var rundt 20 realiserte en kamerat sin 911-drøm. Han hadde, som nesten hele verden unntatt meg, VIRKELIG drømt om en slik bil siden han var liten, og det burde være en stor dag. Men han var blek som et laken da jeg møtte ham litt utpå kvelden. Da satt han på trappa og kikket på bilen han nettopp hadde hentet i Oslo – og den store skjelven hadde virkelig inntruffet.

Bilen var en førsteårs Carrera 3,0-utgave fra 1976, i dag betraktet som et samleobjekt. Den var kjøpt ny av et bandmedlem i Genesis eller noe tilsvarende, og importert brukt til Norge og deretter ombygget til venstreratt og sikkert brukt friskt av en hel haug eiere før kompisen kjøpte den på bilauksjon.

Les også: Her er julegavene som bilen din garantert IKKE vil ha...

I ettertid kan jeg forstå at han fikk skjelven, selv om bilen hadde oppført seg pent på veien hjem, og det ikke var noe som antydet at han hadde hatt spesiell uflaks.

Jeg satt på med ham noen ganger i den bilen. Den var stiv som rakkern, gikk som et lyn, og sikkert artig på alle måter. Men den føltes litt primitiv, syntes jeg. KANSKJE fordi det hang igjen litt gammelt gruff i hodet mitt, om at dette lignet veldig på vår gamle Boble. Og den kranglete girkassen var et formidabelt pengesluk, uten at han noen gang ble helt fornøyd med den.

Lekebilen vant - til slutt...

Etter dette har jeg vært innom noen Porscher, og den eneste jeg så langt har kjørt særlig med er min egen 928 S. Med skinninteriør og diverse elektronisk komfortutstyr, frontmontert V8 med 300 hester og automatgir føles den litt mer påkostet og i min smak samtidig som den også går som et lyn – når man vil det. Og alt på den virker litt mer ufarlig, også deleprisene, enn det gjør med disse sære luftavkjølte sakene med motoren bak.

Likevel: 41 år etter er det vel på tide å innrømme at 911-drømmen er i ferd med å våkne til liv igjen. En gang får nok 928en selskap av en 911 i garasjen. Gjerne en klassisk gammel Turbo fra slutten av 1970-tallet. Eller en coupé Carrera 3,2 - jeg har uansett fått respekt nok for denne konstruksjonen til å gå etter de som ansees å være mest pålitelige.

Noen targa blir det i hvertfall aldri på meg, selv om vraket av den gamle politibil-Corgien fra 1972 har ligget i en skuff hele tiden siden. Men uansett kan det vel regnes som at den gamle julepresangen få innkassere en liten seier. Det var vel ikke noe for tidlig...

Les også: Noen julegaver kommer helt uventet - som denne: