Plutselig sto lastebilen der igjen - etter 35 år

Barndomsminnet dukket opp, helt uventet.

35 år etter at jeg så den første gang dukket den plutselig opp igjen, den gule gamle lastebilen. Chevroleten hadde stått rolig, men ikke tiden   og ikke skogkanten, heller... (Foto: Tore Robert Klerud)
35 år etter at jeg så den første gang dukket den plutselig opp igjen, den gule gamle lastebilen. Chevroleten hadde stått rolig, men ikke tiden og ikke skogkanten, heller... (Foto: Tore Robert Klerud)

Da jeg var barn var det vanlig at foreldregenerasjonen kjørte biltur på fredagkveldene. Man samlet opp noen venner og kjente, og bega seg sakte og pent av gårde på kjente veier mens man pekte og utvekslet meninger om åker og eng, nybygg og forfall.

Og man smurte med seg en aluminiumsboks full av brødskiver med leverpostei, egg og servelat, og fylte opp den største termokannen med kaffe. For selv om man totalt sett sjelden kom lenger hjemmefra enn at man kunne vært tilbake ved matbordet igjen i løpet av en halvtime, så hørte det med at det skulle spises ved et raklete campingbord, et sted i veikanten.

Les også: Excursion - "lastebil" med plass til både familie og venner

Kafferast med blikkfang

En slik tur ga meg et vagt minne som senere vokste til et lite mysterium. Og forble nettopp det i rundt 35 år.

Første gang jeg så den hadde den stått forlatt et par års tid, og ga inntrykk av å ha tatt en ferie på veikanten. Nå hadde skogkanten slukt den, og jeg følte meg nesten litt gammel selv... (Foto: Tore Robert Klerud)
Første gang jeg så den hadde den stått forlatt et par års tid, og ga inntrykk av å ha tatt en ferie på veikanten. Nå hadde skogkanten slukt den, og jeg følte meg nesten litt gammel selv... (Foto: Tore Robert Klerud)

Trolig var det en sommerkveld i 1973 eller 1974 vi dro av gårde. Hvis jeg ikke husker feil gikk turen i den lys beige Asconaen til et vennepar av mine foreldre. Og jeg husker retningen vi kjørte i – men aldri hvilken sidevei vi svingte inn på for å se på skogen, se etter elg eller hva det nå kan ha vært vi skulle der.

Men ved et lite tjern langs skogsveien lå en liten rød hytte, og der syntes foreldregenerasjonen det passet fint å drikke kaffe. Den smale grusveien hadde ikke engang en møteplass ved hytta, men vi var så mutters alene at det bare var å stoppe midt i veien og forberede kveldsmaten.

Knall gul og forlatt

Mens foreldregenerasjonen la sine fire hoder i bløt for å finne ut hvordan campingbordet tross alt ville ha minst risiko for å klappe sammen under vekten av det frodig blomstrende 60-tallsserviset fra Figgjo, tuslet undertegnede noen meter bortover veien for å se på noe spennende. Der sto nemlig en knall gul lastebil og virkelig lyste opp i omgivelsene.

Det er nok mange år siden lasteplanet var skikket til å kjøre grus til skogsvei-prosjekter. Gamle engangsgriller og ølbokser vitner om at det de senere årene har vært brukt som spisebord for forbifarende. (Foto: Tore Robert Klerud)
Det er nok mange år siden lasteplanet var skikket til å kjøre grus til skogsvei-prosjekter. Gamle engangsgriller og ølbokser vitner om at det de senere årene har vært brukt som spisebord for forbifarende. (Foto: Tore Robert Klerud)

Helt forlatt virket den å være, og midt i skogen var det ganske spennende å gjøre en slik oppdagelse for en liten guttepjokk. Det eneste beviset på at det hadde vært folk her før oss, liksom. Og så var den tøff. Jeg husker jeg la merke til at den var gammeldags i formen, og ganske forskjellig fra datidens moderne snute-lastebiler.

”Chevrolet”, sto det på den. Det hadde jeg fått med meg at var dyrt og flott – og at noen hadde satt den i fra seg midt i skogen syntes jeg var merkelig.

Del med Facebook-vennene dine!

Minnet om den gule gamle Chevroleten i skogen forsvant aldri. Vi kjørte aldri fredagstur på samme sted igjen, og de gangene jeg spurte mine foreldre om hvor vi hadde vært den kvelden, kunne de ikke huske nøyaktig.

Entusiasmen over gule, forlatte lastebiler var tydeligvis ikke en sånn generasjons-kryssende greie – her var det bare å vente til jeg selv fikk førerkort, og forsøke å finne den igjen.

Nye ekspedisjoner 15 år senere

De første årene ble det egne førerkortet benyttet mer for å se etter nye damer enn gamle lastebiler. Men etter hvert kom erkjennelsen snikende av at det nok var større garanti for suksess ved å jakte på den gule Chevroleten, og en sommer på tidlig 90-tall fant jeg til slutt en rød hytte langs en skogsvei i området som jeg syntes lignet.

Veien har blitt bredere og bedre, og lagt seg pent til siden for den langtidsparkerte Chevroleten i løpet av årene. Om den noen gang skal flyttes kreves det litt tømmerhogst på alle fire kanter. (Foto: Tore Robert Klerud)
Veien har blitt bredere og bedre, og lagt seg pent til siden for den langtidsparkerte Chevroleten i løpet av årene. Om den noen gang skal flyttes kreves det litt tømmerhogst på alle fire kanter. (Foto: Tore Robert Klerud)

Chevroleten var imidlertid borte, og jeg avskrev det gamle barndomsminnet samtidig som jeg forbannet innsamlingsaksjonene av metallskrot fra landbruket, som jeg mistenkte at hadde blitt den gamle bilens bane.

Les også: Internationalen - lastebilen for de jordbundne treller

Dermed tenkte jeg ikke i den retningen i det hele tatt da jeg for to-tre år siden skulle på en skrivejobb inn på en skogsvei i dette området.

En vei med bom, som for anledningen var åpnet for at jeg skulle kunne kjøre inn. Og mens jeg overrasket konstaterte hvor vakkert det var der ved tjern-kanten, dukket det plutselig opp en rød hytte ved siden av veien – og noen steinkast bortenfor sto noe flekkete gult innunder en furulegg og liksom fisket etter oppmerksomheten.

Slukt av skogkanten

Rundt 35 år tidligere hadde den stått på veikanten, ut mot skogen. Nå sto den i skogkanten, ut mot veien. Og på de årene var det tydelig at bilen hadde stått rolig, det var veien og skogen som hadde flyttet på seg.

Om det ikke er noen direkte link mellom menneskers og bilers fysiske forfall, er det ikke til å unngå at man tenker på sin egen utvikling i løpet av de siste 35 årene når man finstuderer et slikt funn. (Foto: Tore Robert Klerud)
Om det ikke er noen direkte link mellom menneskers og bilers fysiske forfall, er det ikke til å unngå at man tenker på sin egen utvikling i løpet av de siste 35 årene når man finstuderer et slikt funn. (Foto: Tore Robert Klerud)

Den gule lakken flasset i store flak. Ikke et vindu var helt, lasteplanet var totalt råtnet bort, og vandaler hadde tydeligvis tatt seg innenfor bommen for å rive løs emblemer og knuse instrumentglass. Men selv om rusten også hadde gjort det som sto i sin makt var det likevel en slags triumferende mine over den gamle kjempen.

Som om den sa til meg at ”dette hadde du ikke ventet deg!”

Et kvarter forsinket, med kamerakortet allerede halvfullt av bilder av en gammel lastebil og mentalt helt ute av balanse kom jeg til slutt frem til bestemmelsesstedet, der verten humret godt av historien – og kunne fortelle at joda, det var hans lastebil.

Parkert midlertidig – i 1971...

Chevroleten fra begynnelsen av 50-tallet hadde gått i Grimstad-traktene da den var ny, der han hadde kjøpt den på 60-tallet en gang for å bruke den som gårdsbil.

Etter noen års tjeneste her i Indre Østfold, og etter at den blågrå originale lakken var oversprøytet med et strøk "vegvesen-gult", hadde han brukt den nettopp under anleggsarbeidet med denne skogsveien i 1971. Helt til påkjenningen ble så stor under tunge gruslass, at toppakningen gikk fløyten.

Klåfingrede bomvei-turister har i løpet av årene både gjort hærverk og forsøkt å knabbe småting fra bilen. Men et solid 50-tallsemblem slipper ikke taket sånn helt uten videre. (Foto: Tore Robert Klerud)
Klåfingrede bomvei-turister har i løpet av årene både gjort hærverk og forsøkt å knabbe småting fra bilen. Men et solid 50-tallsemblem slipper ikke taket sånn helt uten videre. (Foto: Tore Robert Klerud)

Planen hadde alltid vært å hente den og få den i orden igjen, fortalte han. Og selv om han hørtes ut til å få litt lyst til nettopp det igjen etter å ha hørt min historie, så spørs det vel om ikke de nå totalt 40 årene i veikanten har bragt tilstanden på bilen forbi punktet der den kunne vært reddet.

Uansett klarte den i hvertfall etter endt tjeneste å gi undertegnede to uforglemmelige sommerkvelder der i veikanten – med 35 års grubling i mellom.

Del med Facebook-vennene dine!

Les også: Amcarfolket jubler - drømmen om et dollarglis lever