Nå kan du gjøre et veterankupp på denne
Nye veteraner: De revolusjonerte kompaktklassen - og reddet Chrysler.
Amerikanerne hadde rundt 1980 allerede fått flere sjanser til å innse at bilene deres var i forandring. Diverse runder med ”downsizing” var gjennomført, også av de største modellene.
Veldig små var de likevel ikke blitt, og det hadde alltid vært muligheter til å få i hvertfall en forholdsvis røslig sekser under panseret, så lenge vi ikke snakker om de aller minste modellene.
Tungt ansvar
Men så kom de nye 1981-modellene Dodge Aries og søstermodellen Plymouth Reliant. Som både to- og firedørs sedan, og en staselig stasjonsvogn. En modellfamilie som allerede på forhånd hadde fått ansvaret for å redde fremtiden for det da svært skakkjørte Chrysler-konsernet.
Se den triumferende reklamefilmen for Aries her
Et tungt ansvar å bære på svært smale skuldre. For da den mye omtalte modellen dukket opp, viste det seg at den både hadde svært kompakte utvendige mål, forhjulsdrift, og kun kunne leveres med firesylindret motor. Uhørt, den gangen.
Aries/Reliant erstattet Dodge Aspen og Plymouth Volare, biler som hadde vært svært tradisjonelt oppbygd med bakhjulsdrift, og sekser eller V8 under panseret. Dessuten hadde de sett ut som en tradisjonell, amerikansk bil, om enn i litt krympet størrelse. Krympingen hadde selvsagt først og fremst gått ut over interiøret.
Kun fire sylindre
Da Aries og Reliant dukket opp, var amerikanerne i enda større grad enn i dag tutet ørene fulle om hvor lite olje som var igjen på jorden, og hvor voldsomt de måtte legge om hverdagsbilismen sin. Ved å komme med en så revolusjonerende modell viste nederlagsdømte Chrysler at de såmenn var å regne med. Mer skulle det ikke til før tilliten var gjenerobret.
Det amerikanske publikummet flokket seg i salgslokalene. En firesylindret motor, enten på 2,2 eller 2,5 liter, var plutselig helt greit. Og siden automatgir måtte bestilles som ekstrautstyr, falt også godt voksne amerikanere, som ikke hadde sett en clutchpedal siden før krigen, for fristelsen til å prøve å gire selv.
Det var en ny tid. Om verden skulle reddes ved å gire selv, then so be it!
Det hjalp selvsagt at Chrysler som ved et trylleslag hadde fått skikkelig sving på kvalitetskontrollen. Aries og Reliant var velbygde biler som voldte sine eiere lite bry. Og det var en pen bil. Nyskapende, med blant annet lakkerte fangere, men med skarpe kanter og en umiskjennelig amerikansk ”look”.
Les også: Slutt for superbilen Dodge Viper
God plass inni
Dessuten var disse kompakt-bilene så romslige innvendig at de i enkelte sammenhenger - ikke minst i reklamen - ble sammenlignet med mellomklassebiler som Ford Fairmont og Chevrolet Celebrity. De kunne også leveres med hel sofa foran og registrert for seks personer, noe som fremdeles tiltalte mange bilkjøpere som ikke følte noe behov for sidestøtte i et land uten skarpe svinger.
Aries og Reliant fikk leve til og med 1989, og hadde gjennomgående høye salgstall i hele perioden.
Forgjengerne Aspen og Volare hadde hatt et lite, men trofast publikum også i Norge, og selv om de ble dyre forsøkte man i noen grad å markedsføre Dodge Aries her også. Det fungerte dog dårligere, muligens fordi publikum følte at noe av poenget med å kjøpe en amerikansk bil ble borte når man likevel ikke fikk flere sylindre under panseret enn naboen, selv om man betalte mer for bilen.
Reddet Chrysler-konsernet
De samme årsakene vil også være sentrale når man skal forklare hvorfor Aries og Reliant heller ikke kommer til å bli importert som veteraner i særlig grad, når de nå runder 30. For det tar vi sjansen på å spå at de ikke vil bli.
Litt synd, kanskje, siden bilene var banebrytende på mange måter – og likevel ble en slik salgssuksess på verdens mest konservative bilmarked.
Aries og Reliant fikk, sammen med minivan´ene som kom tre år senere, æren for å ha reddet Chrysler på en så solid måte at de kunne tilbakebetale gjelden sin hele syv år før skjema. I 2009 gikk det som kjent galt likevel, og fra flere hold hørte man kommentarer som ”det er synd de ikke har en ny Aries denne gangen”.
Les også: Nå blir Chrysler til Lancia i Europa
Pris:
Som med alle gamle biler uten den helt store entusiast-flokken etter seg gjelder at vrak ikke er verdt noe, mens en fin bil kan være verdt det du ønsker å legge ned for å ha en hyggelig hobbybil. En fin bil kan du få igjen pengene for, men det er lite å tjene.
Hvorfor?
Fordi bilene er uvanlige, i hvertfall her i landet. Ukompliserte å ha og kjøre, og trolig også å eie. Blir stadig morsommere i takt med at flere og flere blir til spiker i USA.
Hvorfor ikke?
Ikke bilen for deg hvis du ønsker deg amerikaner nettopp for å få størst mulig bil med mest mulig fluffy interiør, og ønsker å høre sangen fra et åttestemt kor under panseret.
Pass på:
Rust, mekanisk tilstand og utseende – i den rekkefølgen. Det vil aldri lønne seg å koste på en slik bil mye penger, ut over det du har på ”hobby-forbruksbudsjettet”.