Mercedes 250D: - Hadde gledet meg som en unge til dette

Noen kjøper bil for å kjøre fortest mulig. Andre er ute etter beundrende blikk - mens andre igjen vil vise hvor miljøvennlige de er - eller hvor lite opptatt de er av statussymboler.

Men tror du det er noen som kjøper ny bil fordi de vil slippe å kjøpe vinterdekk til bilen de allerede har? Joda, de finnes også.

Det vil si: Det finnes i alle fall én som gjør det. Han heter Tore Robert Klerud og jobber i Broom. Her er hans historie:

Stående bak utedassen

For snart 20 år siden kjørte jeg litt halv-jålete og ganske dyre bruksbiler. Min første Mercedes var en fem år gammel 300E fra 1987, som både gikk som et uvær og var behagelig som bare det.

Ikke brukte den mye bensin heller, til tross for 190 velfungerende hester og automat. Under literen med grei margin. Men et par år etter kjøpte mine foreldre en pensjonert taxi i form av en tre år gammel 250D av samme W124-type, og bensin-gliset mitt fremsto plutselig som det reneste pengesluket i forhold.

Noen år senere gikk også jeg i sparemodus på bruksbil-siden.

Snusfornuftig Opel Combo bød på lite som kunne gå i stykker, lite komfort, lite sikkerhet og mye støy – og lavt forbruk. Men likevel ikke særlig lavere enn mine foreldres 250D. Og da Comboen fikk full fyr i det elektriske anlegget på vei til hytta, ble den stående bak utedassen helt til en vennlig sjel til slutt kjøpte den på rot.

St. Bernhards-hunden "Bolivar"

Og etter den tid har også jeg eid et antall gamle 250D-taxier. Bilverdenens svar på St. Bernhards-hunden.

”Bolivar” – oppkalt etter hunden til Donald Duck – ble innlemmet i familien nå i desember. Da kjørte jeg gammel og god Cadillac STS som bruksbil, som også klarte seg med rundt en liter bensin per mil. Men skulle jeg brukt den på vinteren måtte jeg kjøpt et ekstra sett felger og nye vinterdekk til den – og plutselig leste jeg Mercedes 250D-annonser igjen, med fritekst-søk på ”nye vinterdekk”.

Les også: Denne ser ut som en taxi - men har aldri vært det...

”Bolivar” var billigere enn en runde dekk og felger til Cadillacen, og klok av skade kjøpte jeg ham usett på telefon. Slike biler i EU-godkjent stand til rundt 10 lapper forsvinner øyeblikkelig, og hvis man må se dem før man bestemmer seg er det alltid noen andre som kommer frem først.

W124-bilene blir eldre og eldre, og dermed blir ”lotteriet” mer og mer usikkert for hver gang. Men da jeg hentet ham på kvelden innså jeg at jeg hadde trukket et vinnerlodd.

Endelig - et vinnerlodd...

Den ZF-registrerte bilen hadde sett fin ut for rust på bildene, og var like bra i virkeligheten. At den hadde startet sin karriere som taxi i saltfrie Finnsnes hadde sikkert bidratt – sammen med en bra eierhistorikk etterpå.

Karen jeg handlet med hadde også vært hyggelig mot den. De tre eller fire siste EU-kontrollkvitteringene ble lagt frem, og det mest alvorlige var noen ødelagte lyspærer på et par av dem.

– På siste EU-kontroll advarte de imidlertid om at den bakre eksospotten nok må byttes før neste kontroll, selv om den ikke var så dårlig at det ble noen mangel av det, sa han.

– Ikke noe problem på en bil til denne prisen, det tar jeg når den tid kommer, sa jeg.

– Nei, men det behøver du ikke. Jeg har allerede byttet den, sa selgeren, og la til at han hadde kjøpt nye reflektorer til frontlysene i samme slengen da han syntes de gamle var blitt ”litt matte”.

Fikk utvidet stillingen

Allerede den første turen ble en triumf-ferd. Fra selgeren i Akershus gikk turen 10 mil rett til Oslo, der et middagsselskap ventet på at jeg skulle komme ”så fort jeg fikk kjøpt meg noe å kjøre med”. At jeg kunne ta så lett på noe så alvorlig som et bilkjøp ga de seg helt over for. Men de kjører 15 år nyere biler som koster 20 eller 30 ganger så mye, og har aldri skjønt hvor mye bil det kan være igjen i en eldgammel 250D.

Les også: Brukt taxi - smart kjøp hvis du vet hva du skal se etter

Da våren kom og bagasjerommet ble åpnet, viste det seg at også sommerhjulene til ”Bolivar” var ganske bra. Dermed ble Cadillacen forfremmet til penbil, og ”Bolivar” har nå gått i snart et år uten å utvikle andre uvaner enn litt humming i et hjullager og en tempmåler som av og til fyker i været – men heldigvis så raskt at man forstår at det er falsk alarm.

Kuriøst nok pleier utetemp-måleren samtidig å vise temperaturen fra et sted nærmere ekvator i noen korte øyeblikk. Men litt personlighet må en gammel sliter få ha.

”Bolivar” var ment å være sesongarbeider på vinteren, men har blitt heltidsansatt. Dermed var det ikke mer enn rett og riktig at det ble servert kake på panseret da han rundet 500.000 kilometer forleden. I nær fremtid skal jeg rive i et oljebytte på automaten, siden jeg ikke aner når det er gjort sist. Kanskje ikke noen spennende gave å få, men at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

500.000 - og halvveis rundt...

Jeg har hatt flere slike biler som har gått til dels ganske mye lenger, men dette er den første der jeg selv har hatt gleden av å sitte bak rattet da den magiske halvmillionen rullet opp på kilometertelleren på en anonym riksvei like ved Mysen.

For å være helt ærlig hadde jeg gledet meg som et barn.

Underbevisstheten min forventet muligens fanfarer på stereoanlegget, og at bilen skulle kaste seg ut i en frydefull breisladd for å feire. Men alt som skjedde var at den strengt tatt ganske undermotoriserte sliteren gnudde på som vanlig mens jeg av gammel vane plantet gassen i gulvet for å få kickdown-hjelp til å forsere en relativt slapp oppoverbakke uten å sakke altfor mye under 80.

Den gnagende rastløsheten

Man lever billig, godt og forholdsvis trygt når man har en som ”Bolivar” i hus. Men om jeg av og til har tenkt at ”denne er så bra at den skal jeg beholde og se om jeg kan runde millionen med den”, så synes det som veeeldig langt inn i fremtiden.

Ikke minst når man tenker på oppoverbakkene.

Det ville være direkte tåpelig å bytte ham ut. Skulle rastløsheten likevel ta overhånd, håper jeg det blir i bytte med en annen gammel taxikjørt 250D – som med litt flaks er nesten like god som denne...

Les også: Nye New York-taxier blir ikke så aktuelle som bruktbiler