I racet etter å gjøre bilene mest mulig aerodynamiske går mer og mer særpreg fløyten, og det hører med til de absolutte sjeldenhetene at en ny bil virkelig begeistrer designmessig. Mazda 6 er en åpenbaring i så måte.
I racet etter å gjøre bilene mest mulig aerodynamiske går mer og mer særpreg fløyten, og det hører med til de absolutte sjeldenhetene at en ny bil virkelig begeistrer designmessig. Mazda 6 er en åpenbaring i så måte.

Mazda 6: Usannsynlig lekker – fra usannsynlig hold

Man venter seg ikke all verden av et bildesign i 2013. Så deilig det er å ta feil.

Desverre er det slik at man mye oftere blir skuffet over et bildesign - enn imponert.

Og det virker som dette særlig gjelder de litt mer folkelige merkene. De kan klinke til med en lekker konseptbil på en bilutstilling, men når modellen har blitt ferdig og kommet i produksjon, er de stilige detaljene tonet ned eller helt borte. Og resultatet er noe som liksom bare forsvinner i mengden.

Desto moro er det når det ikke er slik. Og det har Brooms Tore Robert Klerud akkurat fått oppleve. Les om nybilen som både overrasket og imponerte ham:

Rotete skulle det være!

I min barndom var japanske biler noe man elsket eller hatet. Eller rettere sagt; noe man enten kjørte fordi man ikke var så himla opptatt av hvordan ting så ut, eller hvilken følelse det ga. Eller noe man hatet.

De hadde ikke så mye personlighet at det egentlig var noen som hadde det helt store forholdet til dem, virket det som.

De rustet raskt, og så spesielle ut – med buede linjer som begynte og sluttet litt hist og her bortover, og både støtfangere, speil, lys og pyntelister var mange ganger små ornamenter i seg selv, uten særlig tanke på det helhetlige designet.

Les også: Snart gjør de det samme med Mazda 3 også...

Men selvfølgelig– det kan bare ha vært en bevisst asiatisk designfilosofi som krasjet veldig med min sans for lange linjer og elementer som ”snakket sammen”.

Fra sært til likegyldig

Det rettet seg ikke før godt utover på 1980-tallet. Da ble krimskramset i mange tilfeller borte, og en form for minimalisme spredte seg dit bort også.

Denne hatchback-versjonen av Datsun 120 A, som muligens også het Cherry, står for oss som noe av det mest tvilsomme og haltende japanerne noen gang klarte å presentere designmessig. Her er det masser av små selvstendige elementer som ikke er i nærheten av å trekke i samme retning.
Denne hatchback-versjonen av Datsun 120 A, som muligens også het Cherry, står for oss som noe av det mest tvilsomme og haltende japanerne noen gang klarte å presentere designmessig. Her er det masser av små selvstendige elementer som ikke er i nærheten av å trekke i samme retning.

Plutselig fikk ikke lenger designerne svettetokter ved synet av 10 ganger 10 centimeter stål som det ikke ”skjedde” noe på, og de produserte design som 1982 Toyota Celica Supra og 1982 Mazda 929 Hardtop som til og med undertegnede synes var riktig lekre.

Det kunne jo ikke vare.

Da 1980 ble til 1990 var japanerne også blitt ”rolige” i design-temperamentet. Og så gjorde de som Audi; og høvlet ned alle antydninger til kanter totalt sett, slik at alt virkelig ble pregløst, rundt og helt fritt for friksjon. Både i forhold til luftmotstand, og i forhold til å gjøre et inntrykk på sine omgivelser.

Den hersens aerodynamikken...

De siste årene har ikke japanerne vært noe verre enn andre. Alt er blitt rundt og strengt tatt ganske kjedelig, i tråd med at vinden blåser likt, uansett hvilken bilprodusent som eier vindtunnellen. Man har vendt seg til at nye biler blir stadig spissere i fronten, høyere og flatere bak, og at markerte takprofiler og skjermer med hjørner hører fortiden til.

Les også: Supra - linjelekker japaner for amerikanske kunder

Så kom Mazda Takeri-konseptet. Kraftfull og barsk i linjene, uten forstyrrende elementer av noe slag, og bare utrolig lekker. De som var på Geneve-utstillingen i 2012 slo fast at den var enda tøffere live enn på pressebildene i knall rødt, som ikke en eneste publikasjon eller nettside med respekt for seg selv unnlot å viderebringe.

Mazda Takeri Concept er en av de aller lekreste konseptbiler på en
Mazda Takeri Concept er en av de aller lekreste konseptbiler på en

Men flotte konseptbiler har vi sett før. Når Mazda 6 skulle fornyes, og ingen var i tvil om at Takeri var forløperen til den, ville de høyst sannsynlig klare å forandre proporsjonene akkurat så mye at dynamikken og det rene, eksklusive ble borte på produksjonsmodellen.

Det skjer nesten alltid på vei fra konsept til produksjon. Noen har til og med klart å forderve sitt eget produksjonsdesign på samme måte, som for eksempel da Jaguar fornyet sin XJ fra 2002 til 2003, og klusset til den lave taklinjen og de katte-aktige, kraftfulle linjene og endte opp med en kompakt ”klump” som kunne kommet fra hvilken produsent som helst.

Ikke verdens beste tradisjoner...

Og Mazda har tross alt ikke all verdens tradisjon når det gjelder design – med tidlig 90-talls 626 som det mest uinspirerte og håpløse som jeg kan huske i farten: Det var bilen som hadde Mazda-emblem på den ene siden av baklokket, og 626-emblem på den andre – men den var så kjedelig at de hadde hengt på et ekstra ”Mazda” før ”626” også, i tilfelle folk mistet interessen og glemte hva de hadde sett fra den ene siden av bilen til den andre.

Så dårlig planlagt var det hele at de måtte henge på enda ett klistre-emblem med motorstørrelsen nede under baklykten. Som om flere komiteer hadde arbeidet med emblemene uten å snakke med hverandre, og plasseringen ble bestemt med hagle.

Bevisstløs emblem-plassering og -utforming preget Mazda 626 rundt 1990. Mazdas skript-logo fantes til høyre på bagasjelokket, men for sikkerhets skyld gjentok man
Bevisstløs emblem-plassering og -utforming preget Mazda 626 rundt 1990. Mazdas skript-logo fantes til høyre på bagasjelokket, men for sikkerhets skyld gjentok man

Ergo var det ikke mye jeg forventet når nye Mazda 6 kom, til tross for at konseptbilen altså var lekker.

Men du verden!

Endelig - én ute på veien!

Mazda er nok ikke de som har markert seg klarest på salgsstatistikken i distriktet rundt meg de siste årene, til tross for at både Mazda 3 og Mazda 6 har vært kjøreglade og gode biler. Dermed tok det litt tid før nye Mazda 6 dukket opp i trafikken også, men her om dagen møtte jeg endelig en.

Les også: Kule baklys - det GÅR å kombinere nytte og pynt

En lav, fet og skikkelig sportslig en – som jeg ved nærmere ettersyn kunne konstatere at var helt standardmessig, til tross for at den så ut til å være skikkelig oppjålet. Den røde metallicfargen, som konseptbilen i sin tid hadde, og som ser ut til å være den ”lanseringsfargen” som man har satset på for å synes, var på plass, og bidro nok også til at jeg la merke til den.

Selv i hvitt oser nye Mazda 6 av kraft i linjene. Taket er mykt og elegant på firedørscoupé-vis, uten å bli pregløst, og bilen er ikke engang klumpete og tung over bakhjulene, slik de fleste nyere biler har lett for å bli. Og uvant nok er sedanen langt mer kraftfull i linjene enn stasjonsvognen.
Selv i hvitt oser nye Mazda 6 av kraft i linjene. Taket er mykt og elegant på firedørscoupé-vis, uten å bli pregløst, og bilen er ikke engang klumpete og tung over bakhjulene, slik de fleste nyere biler har lett for å bli. Og uvant nok er sedanen langt mer kraftfull i linjene enn stasjonsvognen.

Kult, tenkte jeg. Nå har gamle hederskronte Mazda fått en modell som vil apellere til ungdommelige bilkjøpere i alle aldre, ikke minst alle de mellom 30 og 40 som har lyst på en firmabil som ser rå ut uten å koste alle skjortene de har.

Ikke bare fargen

Forleden måtte jeg nesten bråstoppe da jeg kjørte forbi en bilforretning ved Ski utenfor Oslo, der en sort bil sto parkert ute på gresset mot veien. Linjene gjorde at den så ut til å være i fullt firsprang selv om den sto parkert, og en råbarsk front med eksklusive lys rundt fikk meg til å lure på om det var noe fra ett av de japanske luksusmerkene, de som gjerne selges i USA, som jeg hadde kjørt forbi.

Les også: Allerede første kikk på Takeri ga oss bakoversveis

På veien tilbake viste det seg altså å være en Mazda 6, det også. En sort en. Altså var det ikke bare den knallrøde lakken som fikk den forrige til å se spenstig ut. Godt gjort å få linjene til å virke like spreke, selv med sort farge, tenkte jeg på vei hjem.

Nok en påminnelse om hva japansk bildesign dreiet seg om en gang i tiden. Nå kan man hevde at Volvo 240 og Chevrolet Caprice heller ikke var fullendt, men de hadde nå tross alt litt mer linjer og mindre valpepreg enn denne 1978-modellen fra Subaru. Nå har endelig Mazda lært, i hvertfall.
Nok en påminnelse om hva japansk bildesign dreiet seg om en gang i tiden. Nå kan man hevde at Volvo 240 og Chevrolet Caprice heller ikke var fullendt, men de hadde nå tross alt litt mer linjer og mindre valpepreg enn denne 1978-modellen fra Subaru. Nå har endelig Mazda lært, i hvertfall.

Og da jeg en time senere parkerte utenfor butikken for å kjøpe melk og brød, kom den tidligere nevnte knallrøde og parkerte ved siden av meg – den som jeg tenkte måtte være en drømme-firmabil for en ungdommelig selger i 30-årene. Jeg var spent på å se hvem som kjørte den.

Åpner for en ny kundegruppe?

Mannen som kom ut av den kan nok ha vært selger tidligere, men nå var han i hvertfall pensjonist – og han hadde vært det lenge. Det var åpenbart en av disse som hadde kjørt Mazda i alle år, og som ikke hadde kjøpt den nye fordi den var så lekker – men fordi det var en Mazda.

Det er sikkert mange slike Mazda-kunder, og hvorfor ikke. Men det må være gøy å selge disse bilene om dagen, og se at helt nye kunder kommer for å se på bilene av en helt annen årsak enn det gamle ”grunnfjellet”.

Når noen i 2013 klarer å bygge en bil som faktisk virkelig pynter opp på veien på den måten som denne gjør, er det fullt fortjent!

Les også: Hva er det egentlig med japanere og bildesign?