Kopi – likevel koster den en formue 

Lamborghini Miura er for mange tidenes superbil. Men det finnes flere ulike utgaver av bilen, og enkelte er grommere enn andre. Desidert råest var Jota, som kun ble laget i ett eksemplar. Men det er en mytisk bil, og prøver du å google den, så er så og si alle bildene du finner av kopier.

Den opprinnelige Jota ble totalvraket, men så begynte folk å ville ha kopier. Siden den gang har eksperter kranglet om hva som er ekte kopier og uekte kopier, med en blodtørstig diktator på Haiti, en berømt Hollywood-stjerne, Sjahen av Iran, tørrsump vs våtsump, en bokstavbetegnelse og mye annet kastet inn i miksen.

Nå er den kanskje mest kontroversielle kopien til salgs, med mye oppstyr som resultat...

Den første superbilen

Lamborghini Miura omtales gjerne som den første superbilen. Den slo ned som en bombe på Geneve-utstillingen i 1965. Med et lettvekts-chassis inspirert av Ford GT 40, og med en tverrstilt V12 plassert bak føreren, tok Lamborghini racing-teknologi til gaten. Miura var ikke den første sportsbil med midtmotor, men med en 350-hesters V12 satte den det meste annet i skyggen. 

På Geneve-utstillingen året etter presenterte man produksjonsmodellen Miura P400, med de vakreste linjer man kunne tenke seg, takket være designhuset Bertone og deres mesterdesigner Marcello Gandini (en viss Giorgetto Giugiaro har for øvrig mer enn én gang antydet at han påbegynte linjene til bilen, men de som jobbet for Bertone på den tiden sier designet var Gandini sitt). 

Lamborghini Miura var bilen alle drømte om på sent 60-tall, og i november 1968 viste man fram en forbedret utgave kalt Miura S (P400S) med 370 hk, som igjen ble erstattet av Miura P400 SV i 1971 med 385 hk og en bredere bakende for å få plass til fetere Pirelli-dekk. Den ble så erstattet av den nye modellen Countach, som debuterte i produksjonsform på Geneve-utstilingen i 1973. 

Testføreren lagde sin egen superbrutale versjon

Men før den tid hadde fabrikkens testfører Bob Wallace laget en reinspikka racingversjon av Miura. For få ned vekten brukte han aluminiumslegeringer i chassiset, mens karosseriet ble levert i ørtynn aluminium som ble holdt sammen av 1.001 nagler. Vinduene ble laget av pleksiglass.

Han gjorde omfattende forandringer i hjulopphenget, og bilen fikk to mindre bensintanker. Motoren fikk tørrsump, høyere kompresjon, andre kammer, og et voldsomt eksosanlegg som endte i fire megafoner bak. Dermed steg effekten til 440 hk. Utvendig fikk bilen en frontspoiler, helt andre frontlys og lettvektsfelger. Fiks ferdig fikk bilen navnet Jota, og Wallace tok sin første prøvetur med den i februar 1970. 

En ekte kult-bil skal komme tilbake

Bilen ble totalvrak

Dessverre endte det ikke godt for den ultimate Miura. Som så mye annet i Lamborghini-verdenen eksisterer det ulike versjoner av hva som skjedde.

Ifølge The Lamborghini Miura Bible av Joe Sackey, sto bilen hos en forhandler som hadde bilen for salg. En av de ansatte der ville imponere en ung jente, og dro av med bilen på landeveien, og krasjet hardt. Andre versjoner forteller at bilen var inne til service på fabrikken, og at en av mekanikerne tok den ut for å imponere ei ung jente. Uansett, med samme uheldige sluttresultat...

Mange ville ha Jota-kopi

Jota var totalvrak, men mange likte det rå uttrykket som bilen hadde, og leverte derfor inn sine vanlige Miura SV til fabrikken for å få dem ombygd til å se ut som en Jota. Disse bilene ble kalt SVJ. Her er det mange motstridende opplysninger, blant annet om noen av bilene hadde tørrsump eller ikke, og om hvilke av bilene som skal regnes som ekte SVJ og ikke.

Sjahen av Iran hadde #4.934, (Nicolas Cage eide den også en stund på 90-tallet), mens #4.990 gikk til diktatoren "Baby Doc" Duvalier. #5.090 gikk til Korsika, mens #4.860 ble levert til den tyske Lamborghini-importøren Hubert Hahne. Disse fire regnes som ekte SVJ av fagmiljøet, men i tillegg ble endel andre Miuraer ombygd til den samme looken. 

Dette er en førsteklasses familiebil

En vanlig Miura blir til SVR

En av disse var en grønn vanlig Miura fra 1968 (altså ikke en SV) med chassisnummer 3.781. Den tyske eieren fikk Lamborghini-importør Hubert Hahne til å ta seg av en ombygging til SVJ-look, og bilen ble sendt til fabrikken i november 1975. Den sto ferdig i april 1976, i rød lakk og med alt fra en sort frontspoiler til en vinge plassert ovenfor motorrommet på plass. Bilen fikk de helt nye Pirelli P7-dekkene i massiv 345/35 ZR 15 bak, påmontert BBS-felger med sentermutter. Koni racingoppsett og Girling skivebremser fra en Porsche 917 hørte også med. 

Bilen fikk nye racing-seter, mens motoren fikk litt trimming og et brutalt eksos-oppsett. Den var bare ett års tid i Tyskland, før den ble solgt til Japan, hvor den har vært siden. Bilen ble den mest berømte av alle Jota-replikaer, og ble ofte omtalt som SVR (en betegnelse fabrikken aldri har brukt). Den var populær som byggesett (spesielt fra japanske merker) på 70- og 80-tallet, og Kyosho har laget en flott 1/18-modell av bilen. 

Nå selges bilen av japanske Bingo Sports, som ofte selger dyre superbiler. Prisen er umulig å svare på. Enhver Miura i flott tilstand (som denne er) går for enorme summer, så et åtte-sifret tall er garantert. Ifølge selger skal dette være den eneste Jota-kopi med tørrsump, men på den andre siden er jo ikke bilen en nøyaktig kopi av den egentlige Jotaen i det hele tatt, noe du kan se ved å sammenligne med bildet av den originale Jota. Men for mange (denne journalisten inkludert), er dette den tøffeste Jota-kopien av dem alle. Løp og kjøp!

Volvo planlegger Tesla-konkurrent