Kompakt bil i USA – her i Norge ruvet den skikkelig

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en amerikaner fra tidlig 1970-tall: Dodge Dart.

Dodge er et amerikansk bilmerke med lange tradisjoner. Den første bilen kom i 1914. I dag er merket en del av Stellantis-buketten, men den gang jeg startet på en testrunde med en Dodge Dart 1974-modell – en firedørs sedan – var det like amerikansk som noe annet merke fra «over there», og en del av Chrysler-konsernet.

Amcar: Gamle og tørste, men eierne elsker dem

Aktuell for taxi-eiere

I 1974 begynte det allerede å være en stund siden de amerikanske bilene hadde sin storhetstid her i landet. Fortsatt gikk det da noen biler, og mange av dem havnet i drosjetrafikk. Det var selvsagt flere gode grunner til dette. Amerikanske biler var gjerne store og rommelige, hadde et hav av plass til bagasje og bød på god komfort ved «normal» kjøring. Her bidro naturligvis den gode bakseteplassen – her gikk det faktisk an å strekke litt på beina.

Samtidig var bensin fortsatt noenlunde overkommelig, og da var en amerikansk bil fortsatt et aktuelt alternativ for mange taxieiere.

Nedskalert

Bilen jeg testet i 1974, hadde fortsatt benkesete foran, selv om det riktignok fantes et nedfellbart armlene. Jeg husker ikke nå om denne bilen var registrert for fem eller seks personer, men det siste var jo ganske vanlig for full-size amerikanere med benk foran. Mye kan sies om denne setetypen fra et sikkerhetssynspunkt, men at den hadde sine romantiske fordeler lar seg ikke nekte!

Modellnavnet Dart levde hos Dodge fra 1959 til 1976. I utgangspunktet ble bilen lansert som en lavpris fullstor amerikaner – full size – men den ble allerede etter få år nedskalert til mellomklasse - og fra 1963 til produksjonsslutt i 1976 var den definert som «kompakt».

Sikkerhetsrevolusjonen

Skjønt jeg opplevde ikke testbilen i 1974 som så veldig utpreget kompakt. Bilen var tross alt 5,12 m lang og 1,77 m bred, noe som var virkelig rause ytre mål på denne tiden. Akselavstanden var ellers 2,82 m, og tom veide bilen 1.420 kg.

Tungt den gangen: Ikke stort mer enn en vanlig småbil veier i dag. Sikkerhetsrevolusjonen har kostet mye i egenvekt, men det er selvsagt en svært rimelig pris å betale for færre omkomne og hardt skadde i trafikken.

Ståle ble lei av jobben - så startet han drømme-butikk

Elektronisk tenning

Typisk for 1974-modellen av Dodge Dart, var ellers at de amerikanske bestemmelsene for støtfangere – som skulle tåle påkjørsel i opp til 8 km/t – nå også gjaldt for støtfangeren bak. Den hadde dermed fått ganske andre dimensjoner enn før. Samtidig var baklysene endret, og hadde fått en litt mindre sårbar plassering.

Viktigere var det nok likevel at trepunkts sikkerhetsbelter av snelletypen var blitt standardutstyr, i stedet for de temmelig tungvinte hofte- og skulderbeltene modellen hadde til og med 1973. Alle Dodge-modellene hadde fått bedre og mer effektivt air conditioning system og elektronisk tenningssystem.

Litt utflytende...

På veien skilte Dart seg tydelig fra de mindre og lettere europeiske og japanske bilene vi ellers oftest kjørte. Utflytende dimensjoner og relativt høy vekt ga veldig bra komfort ved kjøring i normale hastigheter, man duvet nærmest litt majestetisk av gårde. Verre ble det hvis man ønsket å gå litt hardere inn på svingete veier, det likte 1974-Dart ikke så godt, og hekken hadde en tendens til å komme ganske lett.

Det skal tilføyes at bilen også var ganske snill og enkel å korrigere, så det ble med tilbudene om grøftekjøring... Styringen var heller ikke det som kan beskrives som sportslig stram og presis, den var heller av det litt utflytende slaget, med lite tilbakemeldinger gjennom rattet.

Så var det jo selvsagt også komfort som hadde prioritet ved utviklingen av bilen, det sportslige fikk Corvette, Camaro og andre muskelfenomener ta seg av!

Bra trekkraft

Men ikke for det. Min testbil hadde da en 6-sylindret rekkemotor på 3,7 liter med 106 hk og maksimalt dreiemoment 244 Nm som kom ved 1600 omdreininger. Dette ga selvfølgelig ingen raketteffekt, og Dodge Dart i denne konfigurasjonen trengte 14 sekunder på å nå 100 km/t fra null. Toppfarten skremte heller ingen – 161 km/t. Men under lå en trivelig summende rekkesekser med bra trekkraft, så helt kjedelig ble det jo ikke.

Behagelig var også automatgirkassen, en 3-trinns TorqueFlite med myke, sømløse skift - og med kjapp respons på kickdown.

Tørst!

Amerikanske full-size modeller hadde notorisk dårlig rykte for bensinforbruk, og Dodge Dart var heller ikke som «Compact» i stand til å rette på dette. Fabrikken oppga ved blandet kjøring et gjennomsnitts forbruk på knappe halvannen liter – ganske voksent, med dagens mål.

Selv ved det som gjerne kalles landeveiskjøring (opp til 100 km/t) ville Dart ha mellom 1,1 og 1,3 liter på mila, og i byen var det rent ille: 1,84 til 2,21 l/mil! Og kjørte du på motorvei med hastighet opp til 140 km/t, måtte du belage deg på å svi gjennom opptil 1,7 liter pr. mil.

Kanskje ikke så rart at salgstallene holdt seg moderate, i skyggen av en nettopp gjennomgått oljekrise.

Ford F-serie: Dette er bilen amerikanerne velger - hver gang

Disse bilene ønsker mange seg fortsatt

Video: Her snakker vi sjelden amerikaner