Kjøreturen som kunne blitt min siste

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om Opel Kaptein 1960, en av hans første biler – og om en nattlig tur gjennom Østerdalen – i 40 kuldegrader:

Jeg er ikke i tvil om at Opelen denne blåkalde førjulsnatten i 1970 reddet livet mitt. Eller sagt på en annen måte: Hadde bilen sviktet dypt inne i Østerdals-skogene midt på natten i 40 kuldegrader, hadde jeg neppe overlevd.

Lite imponerende elektrisk anlegg

Det var ingen trafikk – vettige mennesker holdt seg selvsagt under dyna– og den gang fantes det ingen mobiltelefon man kunne ringe etter hjelp fra, langt mindre noen assistanseknapp for direkte kontakt med gode hjelpere hos Opel.

Marginene var små allerede i utgangspunktet. Kapteinen hadde bare 6 Volt elektrisk anlegg, batteriet var ikke akkurat duggfriskt – og likestrømdynamoen hadde sine klimatiske begrensninger.

Dette er de beste blant bil-klassikerne

I blazer og pjekkert

Vi hadde heller ikke noe storm.no til å forsyne oss med relativt treffsikker værmelding for kjøreruten. Som om ikke dette var ille nok, var undertegnede kledt for nullføre i Oslo, da turen startet fra min arbeidsplass som nattredaktør i Morgenposten; «Sværta», som nok ikke mange nålevende husker lenger.

Med blazer og datidens moteriktige pjekkert som ytterplagg (og ingen «bukse under, lang, vinter»), var man dårlig nok rustet for 10 kuldegrader, langt mindre for 40 av dem!

Sikkert en kjedelig tur!

Det var like før jul, og det handlet altså om hjemtur til juleferie.

I Oslo var det lett regn, til dels sludd og rundt null grader, så jeg regnet med en enkel og begivenhetsløs Trøndelags-tur; litt som vanlig: Langtekkelig og kjedelig, og med veier som ikke akkurat la til rette for god transporthastighet.

En gang vanlig - nå er den et sjeldent syn

VELDIG kaldt!

Allerede før Løten var det merkbart blitt mye kaldere, og det lille som var å se av trafikk, tok mer og mindre slutt før Elverum.

Litt før midnatt rygget jeg inn på en gårdsvei ved Elverum for å sove litt i bilen. Dette prosjektet måtte jeg nesten straks gi opp – bare på få minutter var det så kaldt inne i Kapteinen at det bare var å fyre opp og kjøre videre.

Og for en kjøretur. Og for en natt!

Jeg skjønte fort at det var VELDIG kaldt. Defrosteren klarte bare å levere to små glipper nederst på frontruten, akkurat nok til at jeg klarte å se ut når jeg lente meg litt fremover.

Varme fikk jeg ikke. Radiatorgardinen i bilen var i ustand, og dermed hadde den brutale kulda fri adgang til hele radiatoren.

Dette betydde at motoren aldri klarte å få skikkelig arbeidstemperatur, og jeg gjetter på at mineraloljen i motorblokka hadde konsistens som grøt.

Alt frøs. Jeg kjørte i andregir hele Østerdalen, fordi clutchen ikke fungerte. Samtidig kunne jeg ikke kjøre særlig fort, for det var ikke mye til liv i bremsene heller. Styringen var tung, men med lite fart slet jeg meg gjennom Østerdalssvingene nordover.

Dette var arbeidernes beste venn

6 Volt ga dårlige odds

Stødig gikk det: Jeg hadde ikke all verdens av vinterdekk, men det var så sprengkaldt at selv slitte sommerdekk hadde sittet fjellstøtt på det hardkjørte snøføret (ikke noe saltsørpe, den gangen, nei!).

Det eneste jeg så av andre biler gjennom natten, var én personbil jeg møtte i nærheten av Åsta – og to lastebiler som hver på sitt sted hadde kjørt ut i brøytekantene og sto fast.

Det var grusomt kaldt, og etter hvert utrivelig: Alvoret i situasjonen demret jo selv for meg etter hvert.

Med 6 Volt elektrisk anlegg, et batteri som avgjort ikke var helt nyinnkjøpt, og en dynamo som slet med å skaffe nok strøm bare til lyktene, var nok ikke oddsen for en vellykket ekspedisjon helt den beste!

– 40 kuldegrader i natt

Etter nærmere sju timer på dette viset så jeg endelig lysmasta til den første åpne bensinstasjonen, på Tynset. Det er ikke premie for å gjette på at jeg stoppet der! Fort hadde det ikke akkurat gått – jeg regnet ut at gjennomsnittsfarten min på turen fra Elverum til Tynset må ha vært rundt 28-30 kilometer i timen.

En blid nord-østerdøl hilste velkommen, og så litt undrende på meg da jeg fortalte at jeg hadde kjørt fra Elverum rundt midnatt, og ikke stoppet før nå.

– Du vet at det har vært 40 kuldegrader i dalen i natt? undret han, og la til at «her på Tynset er det nå «bare» 36»!

Takk, Kaptein!

Mannen skulle vært forgylt og stilt på pidestall da han fant en passelig papplate og satte foran radiatoren på Opelen.

Og der sluttet dramatikken som ved et trylleslag. Bare noen kilometer etterpå hadde jeg igjen romtemperatur bak rattet, rene vinduer rundt om, og alle Opelens vitale organer fungerte igjen som de skulle.

Så takk til deg, Kaptein, for robust driftssikkerhet (og sterk livsvilje)!

I år fyller denne 30 - og blir veteran

Papplaten gjorde susen

Brooms bilekspert, Benny Christensen, hadde følgende kommentar da jeg fortalte ham historien:

– Dette må ha vært litt av en kjøretur! Det var en annen tid - med enklere biler, uten syntetisk olje, dårligere frostvæske og 6 Volt anlegg, og med halvdårlig batteri og likestrømsdynamo vil jeg tro at lys og varmeapparat-vifte også hadde betydelig redusert kapasitet i kulden.

Papplate foran radiatoren gjør at motoren får mindre kjøling og holder temperaturen bedre - og er et gammelt godt triks, som fortsatt kan brukes, sier han.

Rekkesekseer med 90 hk

Min Opel Kaptein var en mørk blå P2 1960-modell med sterke amerikanske trekk i designen, for eksempel med de typiske panoramarutene både foran og bak. Typisk var det dessuten at bilen hadde sofasete også foran. Dette ga visse fordeler i mer romantiske situasjoner, men til gjengjeld fantes det jo ikke sidestøtte. Og setebelter var det også dårlig med.

Bilen hadde en sekssylindret bensin rekkemotor på 2,6 liter med 90 hk. Maksimalt dreiemoment var 190 Nm, som var tilgjengelig fra 1300 til 2500 omdreininger – der man vanligvis også trengte det mest.

Service hver 3.000 kilometer

Bilen var 4,84 m lang, 1,82 m bred og 1,48 m høy. Akselavstanden var 2,55 m.

Noen andre fakta:

Girkasse: 3-trinns manuell

Toppfart: 150 km/t

Drivhjul: Bakhjul

Bremser: Tromler både foran og bak

Bensintank: 55 liter

Oppgitt forbruk: 1,15 l/mil

CO2-utslipp: 273 g/km

Egenvekt: 1322 kg

Tillatt totalvekt: 1820 kg

Vektfordeling: 51 prosent foran, 49 prosent bak

Svingdiameter: 11,9 m

Serviceintervall: Hver 3.000 kilometer

Kaptein P2 ble produsert i perioden 1959 – 1964, og var den klart mest solgte Kaptein-modellen i Opels historie, med 145.616 biler solgt.

Slik yppet de seg mot status-merkene!

Se video: Dette er ekte nostalgi fra Volvo